Joe Bader husker Charles Horman, Frank Teruggi, Ronni Moffit og Orlando Letelier - alle drept av den Kissinger-Nixon-støttede chilenske militærjuntaen som styrtet Allende-regjeringen.
General Augusto Pinochet, til venstre, hilste på Henry Kissinger i 1976. (Ministerio de Relaciones Exteriores de Chile, CC BY 2.0, via Wikimedia Commons)
By Joe Bader
Common Dreams
Historianeren Greg Grandin estimerte i sin biografi fra 2015 om Henry Kissinger at Kissingers Politikk var ansvarlige for 3-4 millioner dødsfall rundt om i verden - fra Vietnam til Pakistan, til Indonesia, til Chile, til det sørlige Afrika, til Midtøsten.
Grandins fordømmende tiltale mot USAs tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver og utenriksminister er mektig og overveldende.
Men store tall som 3 til 4 millioner maskerer den virkelige smerten, terroren og tragedien som disse individene og deres familier lider. Se på sakene til Charles Horman, Frank Teruggi og Ronni Moffit.
Alle tre var amerikanere drept av den chilenske militærjuntaen støttet av Kissinger og Nixon som styrtet den demokratisk valgte sosialistiske regjeringen til Salvador Allende.
[Relatert: Kissinger som Nixons "Messenger Boy"]
Horman og Teruggi var journalister i Chile i 1973 da kuppet skjedde. De ble ført til den beryktede nasjonalstadion i Santiago hvor de ble henrettet sammen med tusenvis av chilenere. Historien deres ble smertefullt, men likevel meningsfullt representert i filmen fra 1982 Manglende med Jack Lemon og Sissy Spacek.
Ronni Moffit var en forsker ved Institute for Policy Studies i Washington, DC, som kjørte i en bil sammen med ektemannen Michael Moffit og den tidligere chilenske diplomaten Orlando Letelier i Sheridan Circle, Washington, da bilen deres eksploderte.
Det ble fastslått at en bombe ble plantet av agenter fra det chilenske hemmelige politiet mest sannsynlig etter ordre fra juntalederen general Augusto Pinochet.
Orlando Letelier / Ronni K Moffit-minnesmerket på Massachusetts Ave. ved Sheridan Circle. (Institut for Policy Studies, Wikimedia Commons, CC BY 2.0)
Rekorden indikerer at Kissinger fortalte Pinochet i en telefonsamtale i juni 1976 at regimet hans var et offer for venstreorientert propaganda om menneskerettigheter:
"I USA som du vet er vi sympatiske med det du prøver å gjøre her. Vi ønsker å hjelpe, ikke undergrave deg. Du gjorde en stor tjeneste for Vesten ved å styrte Allende.»
Noen måneder senere ble Moffit og Letelier myrdet. Leteliers underkropp ble blåst bort og bena hans ble kuttet. Moffits strupehode og halspulsåre ble skåret av et stykke splinter og hun druknet i sitt eget blod.
De fleste amerikanere i dag vet ikke om disse drapene eller navnene på de tre ofrene nevnt ovenfor. Tross alt var det nesten 50 år siden, og folk har blitt utsatt for de mange grusomhetene som er begått i inn- og utland siden den gang.
Henry Kissingers død lar oss huske at hans 3 til 4 millioner ofre ikke bare er amorfe enheter, men individer som hadde navn, familier, liv, håp og drømmer. De fortjente ikke å dø elendige dødsfall.
Mitt ønske ville være at alle som roser Kissinger eller siterer hans "prestasjoner" også må anerkjenne ofrene og kjenne noen av navnene deres.
Spesielt amerikanske mediefigurer, politikere og prognostikere burde vite hvem Horman, Teruggi og Moffit var, hvordan de døde og hvem som var ansvarlig for deres død. Deres familier, venner og etterkommere vet og fortjener å få anerkjent smerten og tapet deres.
Kissinger måtte aldri svare for sine forbrytelser eller møte ofrenes familier. Det er ingenting vi kan gjøre med dette nå som han er død. Men vi kan i det minste sikre at hans forbrytelser og ugjerninger aldri blir glemt.
Joe Bader er en pensjonert fagforeningsarrangør og representant med over 30 års erfaring i arbeiderbevegelsen. Han har en mastergrad i amerikansk og europeisk historie fra California State University i Long Beach med vekt på arbeider- og sosiale bevegelser.
Denne artikkelen er fra Vanlige drømmer.
Synspunkter som er uttrykt i denne artikkelen og kan eller ikke gjenspeile synspunktene til Nyheter fra konsortiet.
Vær så snill DONERE til CN'S Vinter Fond Drive
God, kortfattet oversikt over noe av blodbadet. Ja, erkjenne i det minste masseslaktingen og lidelsen til millioner.
Dude hadde Nobels fredspris og det hele. (Nobelpriser er vanligvis bare vestlig dyd som signaliserer hykleri uansett)
I likhet med Bush Sr., J. McCain og andre avdøde amoralske tjenestemenn, hyller de sykofantiske stenografene i MassMediaCartel den store statsmannen. Han var tilsynelatende en av de mest briljante hodene i USAs historie. Han hjalp til med å generere hundrevis av milliarder i inntekter for militær-/sikkerhets-/spionasje-/overvåkingskomplekset. Han bidro til å opprettholde USAs hegemoni i de fleste deler av verden.
Imidlertid ble millioner slaktet, lemlestet og torturert som et resultat av USAs politikk han talte for, men jeg antar at "prisen var verdt det". Jeg antar at han kan diskutere dette med Madeleine, George Sr., McCain, Dulles-bros. og mange andre mens de brenner i de evige flammene.
Forhåpentligvis steker han i helvete!
Jeg hadde en venn på besøk i Chile på den tiden, og når det morderiske kuppet hadde skjedd, hørte jeg aldri fra henne igjen. Hun hadde blitt forsvunnet antagelig inn på det beryktede dødsstadionet. Pinochet var et monster og dets herre var Kissinger
Har noen skrevet en bok om Kissingers innblanding i andre lands politikk? Sannheten om denne personen er skjult og bør gjøres kjent.
Man kan også legge Karen Silkwood til listen over amerikanske borgere som møtte mistenkelige mål som sannsynligvis i det minste delvis var relatert til utenrikspolitikk i æraen til National Security Advisor og senere SecState Kissinger, gitt hennes tilsynelatende avsløring av en CIA-bundet smuglerring som stjal plutonium fra Kerr-McGee Cimarron-anlegget i Crescent, Oklahoma hvor hun jobbet (sannsynligvis blant annet), hvorfra det endte opp med å bli spredt til stater som Israel, apartheid Sør-Afrika og Iran under sjahen (Ed Lion, "CIA Intrigue Suggested in Nuke Worker's Death," United Press International (UPI), 30. mars 1981).
På samme måte var det også mislykkede attentatplaner mot Jack Anderson (Michael Isikoff, «Nixon Plot Against Newspaper Columnist», NBC News, 13. september 2010) og Elias P. Demetracopoulos (Doug Ireland, «Take Him Away», i disse Times, 20. august 2001), og det er før man i det hele tatt kom inn på dødsfallene til innenlandske dissidenter som Fred Hampton (Prince Williams, "The FBI Killing of Fred Hampton: A Reminder For Young Organizers," Harvard Political Review, 15. oktober, 2021) og (muligens) «Los Seis de Boulder» (Jefferson Dodge og Joel Dyer, «Los Seis de Boulder», Boulder Weekly, 29. mai 2014) via COINTELPRO.
Hvis nærdødsopplevelsene (NDE-er) som vi hører om virkelig er ekte, og virkelig indikerer hva de ser ut til å indikere, så må man lure på hvordan det er nå for Henry Kissinger nå som han har gått ut av dette livet.
Et trekk ved slike opplevelser som har blitt rapportert er livsgjennomgangen, som fokuserer på gjerningene en person har gjort gjennom livet, motivene til gjerningene og virkningene av gjerningene på andre. Faktisk har det blitt rapportert at man gjenopplever sine gjerninger ikke bare fra sitt eget perspektiv, men fra perspektivet til andre som ens gjerninger har påvirket (både på godt og vondt). (Og faktisk ikke bare ens gjerninger, men også ens tanker og ord.)
Her er en veldig interessant youtube-video om dette, med tittelen Den gylne regel dramatisk illustrert, med NDE-forsker Dr. Kenneth Ring.
I videoen gir Dr. Ring et eksempel på en mann som var en ganske stor kar og en grov hals, og som hadde havnet i en kamp med og slått ut en annen mann. Denne mannen hadde senere en nær-døden-opplevelse som et resultat av en ulykke, og i den opplevelsen fikk han en livsgjennomgang der han måtte gjenoppleve det han gjorde, og han måtte faktisk være mannen han hadde slått. ut, og for seg selv føle hva den andre mannen må ha følt som følge av slagene hans.
Dr. Ring gjør poenget i videoen sin at i sammenheng med nær døden-opplevelsen er den gyldne regel "ikke bare en forskrift for moralsk oppførsel, men måten den fungerer på", og man opplever dette på en veldig tvangsmessig måte i livsrevyen .
hxxps://www.youtube.com/watch?v=1tiKsKy7lFw
Dr. Rings grove venn hadde en veldig intens opplevelse av å føle hva mannen han hadde slått ut må ha følt som et resultat av slagene hans. Jeg lurer på hva Henry Kissinger må føle og håndtere.
Å høre om nær-døden-opplevelser og livsanmeldelsen gir meg et visst håp om muligheten for at rettferdigheten skal løse seg i et neste liv, om ikke i dette livet.
(Ansvarsfraskrivelser: Jeg har (så langt) aldri selv hatt en slik personlig opplevelse av min egen, og jeg tror veldig sterkt på den mulige virkeligheten av Gud og livet etter at dette nåværende liv og rettferdighet løser seg, men aksepterer usikkerhet. på 3 på Richard Dawkins skala; 1 = sterk tro, 7 = sterk vantro. Og jeg aksepterer heller ikke den kristne troen på at ens evige skjebne utelukkende er avhengig av å "akseptere Jesus Kristus som Herre og Frelser" i dette nåværende liv, og at en persons evige skjebne nødvendigvis er fastsatt i dødsøyeblikket.)
Var ikke Kissinger ansvarlig for kidnappingen og drapet på Italias Aldo Moro?
Jeg lånte nylig filmen Missing fra biblioteket etter en artikkel som minnet meg om å se en film med Sissy Spacek som virket kjent. Jeg kan ikke tro hvor dårlig hukommelsen min er, det var som å se det for første gang. Jeg lånte så boken den er basert på, The Execution of Charles Horman: An American Sacrifice (1978) av Thomas Hauser, selv om jeg ikke fullførte den. Jeg vet ikke hvorfor jeg fortsetter å bli overrasket over mangelen på medmenneskelighet til våre myndighetspersoner. Finansiering av folkemord tar det til et helt nytt nivå, eller kanskje øynene mine åpner seg bare litt mer.