Drep en journalist i Kashmir

I dette intervjuet med den kjente forfatteren og redaktøren, Vijay Prashad, diskuterer Dennis J. Bernstein det nylige drapet på journalisten Shujaat Bukhari i gatekanten i Kashmir.

Av Dennis J Bernstein

Store folkemengder samlet seg i landsbyen Kreeri i Kashmir forrige mandag for å hedre livet og det journalistiske arbeidet til Shujaat Bukhari, den drepte redaktøren av Rising Kashmir. Bukhari, som levde under konstant trussel, ble skutt ned da han forlot kontoret sist torsdag. Tre tungt bevæpnede leiemordere på motorsykler åpnet ild mot ham med dusinvis av skudd, og drepte den femti år gamle familiemannen, sammen med to av sikkerhetsvaktene hans. Han var på vei hjem for å bryte Ramzan-fasten sammen med familien.

Bukhari, som allerede hadde blitt kidnappet en gang og rømt, ble myrdet like etter at han tok opp saken om en ung mann, Kaiser Bhat, som på tragisk vis ble overkjørt og drept av sikkerhetsstyrker, under en av mange nylige gateprotester i indisk administrert Kashmir. Sist tirsdag la lokale og regionale aviser i Kashmir igjen store tomme områder der redaksjoner typisk vil dukke opp for å hedre den høyt aktede redaktøren og journalisten.

Jeg snakket lenge med forfatteren og den kjente forfatteren Vijay Prashad om livet og tidene til Shujaat Bukhari. Prashad var en kollega av Bukhari – som i mange år var byråsjef for den hinduistiske avisen der Prashads arbeid også vises

Dennis Bernstein: Velkommen Vijay Prashad, bra av deg å gjøre dette.                                                                                         

Kan du fortelle oss om Shujaat Bukhari i sammenheng med hans arbeid i den farlige delen av verden?

Vijay Prashad: Shujaat Bukhari var høyt respektert i Kashmir og godt kjent i andre deler av India. Shujaat var i mange år byråsjefen for hinduavisen, som jeg skriver for. Da var han stasjonssjef for magasinet Frontline. Disse tidsskriftene verdsatte rapportene Bukhari sendte inn fra Kashmir høyt. Han var en veldig ærlig reporter, i en tid da mange journalister rett og slett er stenografer som forsterker stemmene til de mektige. Så er det ekte journalister, som utfordrer narrativet om hvordan verden fungerer. Bukhari rapporterte på en inderlig måte om hva konflikten i Kashmir betydde fra folkets ståsted. Ekte journalister er en truet art. Når du legger ut for å rapportere om verden fra folkets ståsted, krysser du grensen til en mektig. Jeg har sett så mange venner – i Pakistan, i Afghanistan, i Tyrkia – drept av staten. En venn av meg som jobbet med historien om Bin Laden ble plukket opp av pakistansk etterretning i mai 2011, og kroppen hans ble funnet lemlestet nord for Karachi.

DB: Kan du forklare nøyaktig hvordan han ble myrdet? Jeg tror drapet hans fulgte etter rapporteringen hans om drapet på en aktivist, Kaiser Bhat, som ble kjørt ned på gaten i en protest.

VP: La meg gi deg litt kontekst. Fra statens og stenografens/reporterens ståsted var en som Kaiser Bhat, som ble overkjørt av en jeep, en aberrasjon, en terrorist. Men det Bukhari og andre med stor følsomhet viste, er at Kaiser Bhat bare er en vanlig Kashmiri. Han snur spørsmålet om bevisbyrden: Vi trenger ikke lure på hvorfor Kaiser Bhat ble en militant. Det vi bør lure på er hvorfor ikke alle de andre ungdommene blir militante. Konteksten i Kashmir krever nærmest at befolkningen reiser seg i opprør. Den indiske staten satte absolutt ikke pris på den typen rapportering Bukhari gjorde på Kashmir. Det ble også rapportert at militantene ikke alltid satte pris på det. Han var også kritisk til måten noen militante grupper hadde opptent situasjonen og arbeidet for sin egen fordel i stedet for folkets vilje. Han ble drept av maskerte bevæpnede menn som kom på en motorsykkel. Det er usannsynlig at de vil bli fanget eller at deres behandlere vil bli identifisert. Men om vi er i stand til å fastslå rettsmedisinsk hvem som drepte Bukhari, vet vi hvem som drepte ham. Det var makthavere som ble truet av ærligheten til denne svært modige journalisten.

DB: Dette var ikke den første trusselen mot denne modige journalisten. Han ble kidnappet tidligere.

VP: De som har rapportert fra områder med store konflikter kjenner godt til farene. Etter at han ble bortført, ga han en uttalelse om at han ikke visste hvem fiendene var. Når noen retter en pistol mot deg, vet du ikke hvem sin pistol det er. Du er ikke der ute for å ha en debatt med personen. Hvis en militsgruppe stopper deg ved et sjekkpunkt og setter en pistol mot hodet ditt, tenker du ikke på hvilken side du er på. Du tenker, dette er slutten på livet mitt. Husk at dette ikke bare handler om et sjekkpunkt i midten av ingensteds. Det er også USA som målrettet Al Jazeera-kontoret på Palestine-hotellet i Bagdad under invasjonen av Irak i 2003. Dette er en alvorlig sak, denne ignoreringen av personen som er der ute for å få historien. Vi vet at kontroll over historien er en veldig viktig del av krigføring. Å gå etter journalister som prøver å fortelle forskjellige historier er i høy grad en del av agendaen for krigføring.  

DB: For de lytterne som ikke vet så mye om Kashmir, kan du beskrive hvor farlig det er der?

VP: Regionen er et stort og vakkert sted. Det er muslimer av alle slags forskjellige tradisjoner. Det er hinduer, det er buddhister. De definerer seg også i form av etnisitet og kultur. Det er et veldig komplekst sted. Dessverre, i 1947-1948 kunne ikke den nye regjeringen i Pakistan komme overens med det som skjedde i Kashmir. Det var ingen verdsettelse av selvbestemmelsen til Kashmiri-folket. Både de nye statene India og Pakistan erobret territorium. Pakistan har omtrent en tredjedel av Kashmiri-regionen og India har omtrent to tredjedeler. Kina tok en del av det i en krig mot India i 1962.                                                                                 

Befolkningen i Kashmir har følt seg fremmedgjort fra den indiske staten. Kashmir har hatt et utbrudd ved flere anledninger, hvor folk har protestert mot indisk statskontroll. Rammeverket er at Kashmir er et sikkerhetsproblem og at Pakistan infiltrerer for å skape problemer der. Noe av dette er selvfølgelig sant. Men kjernespørsmålet er ikke Pakistans engasjement i Kashmir. Kjernespørsmålet er fremmedgjøringen av Kashmiri-folket. Dette eksploderte i et massivt opprør på 1980-tallet, som speilet den første palestinske intifadaen. Frihetsbevegelsen som startet i 1989 ble møtt med enorm kraft. Akkurat nå er det mellom 700,000 150 og én million indiske tropper i Kashmir-dalen. Etter opptelling av den indiske regjeringen er det bare XNUMX militante. Det er et veldig merkelig forhold. Denne svært militariserte regionen ligner en okkupasjon. Folkets kontakt med den indiske staten er ikke i form av et postbud eller en sosialarbeider. Det er en militæroffiser. Inntil den indiske regjeringen forsoner seg med det faktum at du ikke kan la en stats primære grensesnitt med befolkningen være en soldat og la sikkerhet være hovedrammeverket, før du kommer til enighet med det og skaper et alternativt rammeverk, er det ingen løsning på Kashmir-problemet.  

DB: Gir oss din vurdering av denne siste motstandsbølgen i Gaza.

VP: Oppmerksomheten har vært på Gaza, på gjerdet. Det er svært vanskelig for den israelske regjeringen å vende blikket bort fra dette. Det vil avle følelsesløshet hvis den israelske offentligheten ikke reiser seg i opprør mot dette. Men det er ikke bare i Gaza. Interessant nok, på Vestbredden, som hadde vært politisk ganske stille i lang tid, har vi de siste ukene sett folk komme ut på gata som er avsky av det de ser, ikke bare i Gaza, men også med USA ambassade flyttet til Jerusalem og beslagleggelsen av Øst-Jerusalem. Vi ser en ny sult i de palestinske samfunnene etter et nytt prosjekt. Det folk tar til takke med er at det nasjonale frigjøringsprosjektet har uttømt seg selv. Dette var tydelig allerede i det berømte fangebrevet fra 2004. Nå må det være en ny agenda for å komme overens med den nye virkeligheten. Det er svært lite sannsynlig at en tostatsløsning er mulig. Hva annet er mulig? Det må være en klar tankegang. Du kan ikke bare ha en følelsesmessig reaksjon. Nye grasrotformasjoner må dukke opp, og det vi har sett på Vestbredden nylig – med bondeforeningen og den lille fagforeningen og diverse andre arbeider- og bondeorganisasjoner som kommer ut på gata – er et veldig oppmuntrende tegn. Det betyr at folkeorganisasjonene tar initiativ. Jeg håper de artikulerer en agenda for sin egen politikk, fordi Palestina trenger en ny politikk.

DB: Det er interessant å tenke på Jordan i denne sammenhengen. Palestinere er en stor del av befolkningen der. De prøver å spille begge ender til midten, på en måte.

VP:  Du har veldig rett. Jeg tror at protestene som fant sted i Amman og i andre byer ikke kunne vært forestilt så sent som i 2011, under den arabiske våren. Den umiddelbare årsaken til protestene var myndighetenes heving av skatter. En allianse på tvers av klassene utviklet seg for å protestere mot dette. Men dette var bare gnisten som førte folk ut på gatene. Det er noe dypere her. Den jordanske herskende klassen har hatt en veldig merkelig underordnet stilling angående Saudi-Arabia, USA og Israel. Når det er protester i Ramallah, for eksempel på den andre siden av Jordanelven, er det stille i selve Jordan. Hvorfor har ikke det jordanske monarkiet vært mye mer rettferdig i å fordømme massakren ved Gaza-gjerdet? Vi skal ikke anta at dette bare handler om skatter, et brød og smør-spørsmål. Det er også noe avgjørende politisk her, en misnøye med monarkiet. Muligheten til å flytte en alternativ agenda er så smal i Jordan. Jeg ser ikke for meg et brudd med saudierne og amerikanerne og israelerne. Det stiller et vanskelig spørsmål for monarkiet i Jordan. Den balanserer på den ene siden denne leiren til saudierne, amerikanerne og israelerne, og på den andre siden sin egen befolkning, som ikke liker denne alliansen. Det vi får er disse endringene av kabinettet, men det er ingen langsiktig løsning for Jordan.

DB:   Trump-administrasjonen fremstår virkelig som en hvit overherredømmeoperasjon. Det tar immigrasjonsapparatet satt opp under Obama og tar det til neste nivå. Hva er dine tanker om adskillelse av familier ved grensen?

VP:    Det er ingen tvil om at Trumps politikk er ganske ekkel. Jeg er glad for at folk i USA trekker seg tilbake. Men dette går tilbake til fangsten av indianerbarn, og satte dem i konsentrasjonsleirer. Slavebarn røvet fra familiene sine. Dette er en gammel historie i amerikansk historie, som landet aldri har gjort rede for. Dette er et mye dypere problem enn Trump eller Obama. Dette ligger dypt i den amerikanske strukturen. Jeg tror det er på tide at landet konfronterer den stygge sannheten om slaveri. Hele familier ble ødelagt. Begreper som kjærlighet ble tatt fra folk av afrikansk avstamning. Hva skjer med barna deres, som blir sett på som mesterens eiendom? Hvordan er det forskjellig fra hva Trump gjør nå?

DB: Vi ser at amerikanske journalister blir veldig opprørt over oppløsningen av familier, men de ser ikke ut til å bry seg så mye når israelerne har en politikk med å arrestere og torturere barn og bryte opp familier, noe som er veldig vanskelig å ikke legge merke til.  

VP:  Det har delvis med en viss form for arroganse å gjøre, at Amerika er bedre enn dette. Men faktisk er dette akkurat hva Amerika er. Hvis du sier at vi er eksepsjonelle og hvis du sier at israelerne må gjøre det av sikkerhetsgrunner, så kan du tilgi israelerne samtidig som du hevder å være annerledes. Ann Coulter sa for eksempel i går at barna som kommer over grensen er barneskuespillere. Dette er den samme holdningen til de hardeste hjertene i Israel. Med mindre folket protesterer mot slike handlinger fra deres regjering, vil sjelen til det samfunnet forfalle, og det vil ikke lenger ha evnen til å være medfølende. Det er det som skjer i Israel. Og selvfølgelig er det en del av sklerosen som har smittet amerikansk kultur også.

Dennis J. Bernstein er en vert for "Flashpoints" på Pacifica-radionettverket og forfatteren av Special Ed: Voices from a Hidden Classroom. Du kan få tilgang til lydarkivene på www.flashpoints.net. Du kan ta kontakt med forfatteren på [e-postbeskyttet].