Trump-administrasjonens nye arabisk-israelske politikk fokuserer på Saudi-Arabia og Israel med liten bekymring for palestinerne, som fortsetter å protestere for deres rettigheter, inkludert en nylig sultestreik i fengsler, rapporterer Dennis J Bernstein.
Av Dennis J Bernstein
Den 17. april satte rundt 1,500 palestinske fanger i israelske fengsler i gang en sultestreik som varte godt over en måned, og krevde grunnleggende menneskerettigheter – en slutt på nektet familiebesøk, riktig medisinsk behandling og behandling, tilgang til høyere utdanning og slutt til isolasjon, administrativ forvaring og fengsling uten siktelse eller rettssak.
Et skilt som støtter løslatelsen av den fengslede palestinske menneskerettighetsaktivisten Marwan Barghouti. (Wikipedia)
Israel fortsatte å ignorere fangekrav mens de intensiverte deres misbruk og kollektive straff. I følge menneskerettighetsgruppen Addameer, "I løpet av de siste fem tiårene har godt over 800,000 40 palestinere blitt fengslet eller arrestert av Israel, tilsvarende omtrent XNUMX% av den totale mannlige befolkningen i palestinske territorier."
I dag er rundt 6,500 mennesker fortsatt fengslet, inkludert noen som har verdensrekorder i de lengste varetektsperioder av politiske fanger. Med ordene til den palestinske sultestreikelederen Marwan Barghouti: «Rettigheter tildeles ikke av en undertrykker. Frihet og verdighet er universelle rettigheter som er iboende i menneskeheten, som skal nytes av enhver nasjon og alle mennesker. Palestinere vil ikke være et unntak. Bare å avslutte okkupasjonen vil gjøre slutt på denne urettferdigheten og markere fredens fødsel.»
Jeg intervjuet den palestinske menneskerettighetsaktivisten, Arab Barghouti, om den nylige sultestreiken ledet av hans far, Marwan Barghouti.
Dennis Bernstein: Jeg forstår at du nettopp har møtt representanter for kongresskvinne Barbara Lee. Fortell oss om møtet. Hva var hensikten.
Arab Barghouti: Jeg ga dem et brev fra meg personlig til kongresskvinnen Barbara Lee. Vi prøver å få oppmerksomhet fra amerikanske tjenestemenn, fra den amerikanske kongressen, fra alle innflytelsesrike politiske høyprofilerte personer som kan hjelpe oss med å øke bevisstheten og legge litt press på den israelske regjeringen i denne saken. Sultestreiken har pågått lenge nå.
DB: Fortell oss mer om streiken og de streikende, ledet av din far.
AB: Dette var en av de største sultestreikene i moderne historie. Rundt 1,500 palestinske politiske fanger deltok i den. Min far, Marwan Barghouti, er tilfeldigvis lederen av sultestreiken, og han er en palestinsk politisk leder som har sittet i israelske fengsler i 15 år.
DB: Femten år. Hvor gammel er du?
AB: Jeg er 26.
DB: Du er 26, så faren din har sittet i fengsel mesteparten av livet ditt.
AB: Ja, mer enn halvparten av livet mitt.
DB: Så du ham arrestert?
AB: Jeg husker faktisk fortsatt da jeg var et lite barn, 11 år gammel, kom de israelske soldatene til huset vårt, tok over huset og satte det israelske flagget på balkongen vår, satte meg med mine to søsken og min mor i ett. soverom. Og vi pleide å spørre om tillatelse til å gå på kjøkkenet for å spise, eller å gå på do. På den tiden var det israelske militæret...
DB: Arresterte de faren din på det tidspunktet?
AB: Nei, nei.
DB: De okkuperte huset ditt.
AB: Ja, de lette etter ham. De spør meg brutalt "Hvor er faren din?" Som om jeg skal lyve. Jeg var bare et lite barn som ikke skjønte noe. Etter at de dro noen dager, ble de noen dager i huset vårt. Etter noen uker så jeg på fjernsynet med familien min, og jeg så kanskje det verste øyeblikket i livet mitt, jeg så faren min omringet av israelske soldater, og det var veldig tøft for meg. Jeg begynte å gråte og jeg visste ikke, jeg forsto ikke engang at det kom til å ta ham så lang tid – som om vi snakker om 15 år. Og hele livet mitt har ikke vært med min far. Han er en respektert politisk leder og kanskje den mest populære palestinske lederen i Palestina.
DB: Så du vokste opp, når du hadde sjansen, og så på ham gjennom barene i fengselet?
AB: Ja, jeg har ikke rørt faren min på 15 år.
DB: Du har ikke rørt faren din på 15 år.
Palestinske gutter forbereder seg på å ønske Women's Boat velkommen til Gaza, som ble fanget opp av den israelske marineblokaden 5. oktober 2016.
AB: Ja, til og med for å håndhilse. Det har jeg ikke lov til, og de gir meg tillatelse til å se ham en gang hvert annet år. Jeg har ikke sett faren min på to år.
DB: Du har ikke sett ham. Du får en gang hvert annet år.
AB: Det er det. Og når jeg skal besøke ham, tar reisen meg 20 timer og da kan jeg knapt ha 45 minutter med ham. Jeg snakker med ham på telefonen hvor jeg knapt kan høre stemmen hans. Det er frustrerende, og det er en ydmykelse ikke bare for fangene, men også for alle familiene til fangene.
DB: Og jeg ville ikke lyve, hvis jeg sa at historien du deler med oss representerer historien til hundretusenvis av palestinere? Her er en nylig uttalelse fra faren din etter 15 år bak lås og slå: «Rettigheter gis ikke av en undertrykker. Frihet og verdighet er universelle rettigheter som er iboende i menneskeheten, som skal nytes av enhver nasjon og alle mennesker. Palestinere vil ikke være et unntak. Bare å avslutte okkupasjonen vil gjøre slutt på denne urettferdigheten og markere fredens fødsel.» Jeg vil snakke om den nåværende situasjonen, og bare litt mer om faren din – hans intellektuelle bakgrunn og hva familien, Barghouti-familien, har holdt på med de siste syv generasjonene.
AB: Barghouti-familiene er en av de største familiene i Palestina. Vi har mer enn 20,000 1948 mennesker rundt om i verden, ikke bare i Palestina. Fordi vi alle vet at mange palestinere er flyktninger, og ble kastet ut av landet og hjemmene sine tilbake i 1967, og tilbake i XNUMX. Min far har motarbeidet den israelske okkupasjonen i mer enn fire tiår. Han har sittet i fengsel før, mer enn seks år. Han ble fjernet fra Palestina, kastet ut i syv år. Men samtidig er han palestinsk parlamentsmedlem, valgt to ganger.
DB: Valgt to ganger.
AB: Ja, og han er for tiden parlamentsmedlem. Han er også, han er en godt utdannet mann. Han tok sin doktorgrad i statsvitenskap fra Cairo University. Han er meget godt anerkjent lokalt og internasjonalt.
Og når vi sier internasjonalt, snakker vi om ikoner som Nelson Mandela selv, som støttet offentlig, min far og hans løslatelse. Min fars kallenavn er palestineren Mandela.
Vi snakker om den tidligere amerikanske presidenten som sendte oss en video, Mr. Jimmy Carter, sendte oss en video som snakker om nødvendigheten av å løslate Marwan Barghouti. Og nødvendigheten av hans rolle i den fredsoperasjonen. Angela Davis, vinner av Nobels fredspris. Min far er nominert til Nobels fredspris.
Han er anerkjent fra hundrevis av parlamentarikere over hele verden. Europaparlamentet stemte for løslatelsen av Marwan Barghouti. Byer i Frankrike, Italia, Sør-Afrika og over hele verden ga ham æresborgerskapet. Dette gir deg ideen om at når den israelske regjeringen sier en terrorist, om ham, og om alle de 6,500 palestinske politiske fangene, betyr det ingenting fordi han støttes av folk som har vært gjennom denne kampen og kjenner undertrykkelsen veldig godt. .
DB: Og, helt klart, burde de være i stand til å fortelle hvordan sønnen hans representerer ham, noe om hvem denne mannen er. Og jeg må bare spørre deg en detalj til. Jeg håper du ikke synes dette er dumt. Men du heter Arab Barghouti. Hvordan valgte han det, for jeg antar at det er som om du representerer alle araberne, er dette det?
AB: Ja. Det er liksom morsomt. For da jeg registrerte meg på Facebook fortalte de meg at Arab er en nasjon, så jeg måtte sette to A-er i starten for å endre navnet mitt. Selv hjemme er det ikke et vanlig navn. Det er som en
nasjon.
DB: Nei, jeg forstår. Ja, det er derfor jeg spør deg.
AB: Ja, akkurat. Faren min tror på den arabiske nasjonaliteten. Han tror også på ære. Min brors navn heter Sharaf som betyr ære på arabisk. Og det er også et av prinsippene han levde på, den arabiske kulturen. Og jeg liker det veldig godt. Som at folk blir sjokkerte når de hører navnet mitt, men jeg liker det.
DB: Ok, Arab, jeg har et annet spørsmål til deg, la oss nå gå tilbake til frontlinjen. Så, vennligst ta et langt øyeblikk, og beskriv de nåværende forholdene nå som alle fanger, at disse 1,500? ... du sier er i en sultestreik?
AB: Ja.
DB: Og alle de andre, jeg antar at det inkluderer barn?
AB: Barn ble forhindret...
DB: De er ikke slående.
AB: Nei. Fordi min far og ledelsen av fangene stoppet dem, selv om de ønsket å finne sted. Det er 1,500 palestinske politiske fanger mellom 18 og 65 år. Vi har mange
ledere der inne. Ahmad Sardar er tilfeldigvis en av dem, Bashir Shaheed. Også Mr. Karim [Yunis], som tilbringer det 35. året av sitt liv i israelske fengsler.
DB: Trettifemte år.
AB: Ja, det er den lengste politiske fangen i moderne historie. Mr. Karim sa, ved å risikere livet sitt, "Selv om vi dessverre må dø for dette, er det vår rett og rettigheter skal tas med magen." Og min far sa at en sultestreik er den mest fredelige måten å protestere mot urettferdigheten som har blitt praktisert mot ham og hans medfanger.
Og de tar denne kampen... når du ser på det, ber de ikke om mye. De ber om familiebesøk, de ber om slutt på administrativ forvaring som holder fanger i årevis uten engang å besøke rettssaken, uten engang å bli siktet. Bedre helseforhold. Vi har mange palestinske syke fanger. Vi har 19 med kreft. Og de blir ikke behandlet humant. Vi snakker om slutten på isolasjon. Min far tilbrakte på glattcelle i mer enn tre år.
DB: Tre år i ensomhet.
AB: Dette er umenneskelig. Dette er umoralsk. Og de har prøvd og prøvd å snakke med den israelske fengselsmyndigheten uten engang... de svarte dem ikke engang. Så de måtte ta et skritt, og sultestreiken. Dessverre, og dessverre i denne verden vi lever i 2017, har vi 1,500 palestinske fanger som ber om deres helt grunnleggende menneskerettigheter. Jeg ber alle, spesielt det amerikanske folket, om å heve stemmen mot urettferdigheten, ikke bare i Palestina, men overalt ellers.
President Donald Trump deltar i ankomstseremonier med president Mahmoud Abbas fra de palestinske myndighetene ved presidentpalasset, 23. mai 2017, i Betlehem. (Offisielt bilde av Det hvite hus av Shealah Craighead)
DB: Det har vært min observasjon at når det gjelder Palestina, gjør ikke bedriftspressen en god jobb. Denne historien er praktisk talt ikke-eksisterende, må du vite. Du følger overskriftene. Trump var sammen med Mahmoud Abbas. Trump snakker om fredspartnerne der. Jeg lurer på hva du tror de streikende synes om dette – det besøket? Gjorde Trump noen innsats for å finne ut om tortur, om streiken, om lidelsene som pågår?
AB: Jeg tror de palestinske fangene er isolert fra resten av verden. De vet ikke hva som skjer. De vet ingenting om hva som foregår her. Vi har spurt menneskerettighetsorganisasjoner, vi har bedt Røde Kors, vi har bedt alle om å gå i det minste fortelle oss at faren min har det bra. Vi vil bare vite helsetilstanden hans.
DB: Og igjen, du har ikke sett ham på to år.
AB: Jeg har ikke sett ham på to år. Og han ble forhindret … denne sultestreiken, fra dag én til nå, fra å se noen unntatt én gang på den 28. dagen så han advokaten sin og … kan du forestille deg at du etter 4 uker så ham en gang, og han fortalte ham hvordan han ble torturert, og hvordan de satte ham i en celle som knapt passet kroppen hans. Det var superskittent. Og han måtte slutte å drikke vann til de flyttet ham til en annen celle. Og når de flyttet ham, satte de støy og lys i ansiktet hans slik at han ikke engang kan sove, og de laget videoer om at han spiste, og de er billige og dumme som alltid.
Og det eneste de ikke gjør er bare å forhandle om de helt grunnleggende menneskerettighetene, som jeg ikke tror er omsettelige. Vi snakker om helt grunnleggende menneskerettigheter, og min far og hans medfanger kommer ikke til å gi opp på dette, på deres helt grunnleggende menneskerettigheter. Vi snakker ikke om hvorfor de er der fra utgangspunktet, for de burde ikke være der. De er frihetskjempere og de motsetter seg okkupasjonen, lovlig. Det er lovlig å motsette seg okkupasjonen.
Dennis J Bernstein er en rekke "Flashpoints" på Pacifica radionettverk og forfatteren av Special Ed: Voices from a Hidden Classroom. Du kan få tilgang til lydarkivene på www.flashpoints.net.
Hvis den gjennomsnittlige joe visste til og med en tidel av det Israel har stjålet fra den amerikanske økonomien, ville Israel være tilbake på interstate på jakt etter et nytt reir å feile.
Med tanke på alt det pro-israelske sionisten Trump har omgitt seg med og utnevnt, tror jeg portene til israelsk parasittisme vil være enda mer vidåpne.
Jeg har ikke noe som helst håp om at Trump vil sette USAs interesse foran sine israelske venners krav.
6.64 milliarder dollar søkt om erstatning etter israelsk regjering og AIPAC-bruk av stjålne klassifiserte amerikanske handelsdata
24. mai 2011 01:21 Eastern Daylight Time
WASHINGTON– (BUSINESS WIRE) -
I dag mottok Seksjon 301-komiteen til den amerikanske handelsrepresentanten formelt en begjæring som krever 6.64 milliarder dollar i kompensasjon til amerikanske eksportører. I 1984 ble amerikanske eksportører oppfordret til å sende inn konfidensielle forretningsdata om deres priser, markedsandeler, interne kostnader og markedsstrategi til International Trade Commission. USTR garanterte konfidensialitet og samlet dataene til en klassifisert rapport for bruk i forhandlinger om frihandelsavtalen mellom USA og Israel.
Den israelske regjeringen innhentet den klassifiserte USTR-rapporten og sendte den til American Israel Public Affairs Committee for bruk i lobbyvirksomhet og PR. Avklassifiserte FBI-etterforskningsfiler i begjæringen avslører at AIPACs lovgivende direktør har gjort ulovlige dupliseringer før han returnerte rapporten etter ordre fra USTR. FBI intervjuet den israelske økonomiministeren Dan Halpern som innrømmet å ha fått tak i det hemmeligstemplede dokumentet og gitt det til AIPAC.
I følge oppropet utnyttet Israel urettferdig de forretningsmessige konfidensielle dataene som ble stjålet fra amerikanske selskaper og industrigrupper for å skape nye eksportorienterte industrier for å penetrere det amerikanske markedet. Israel oppnådde dermed en uberettiget systemisk fordel. Den amerikansk-israelske frihandelsavtalen er en anomali blant alle bilaterale frihandelsavtaler ved at den hovedsakelig kommer den utenlandske parten til gode, og gir en destinasjon for 40 % av Israels eksport. Begjæringen hevder at det nå er et privat industrifinansiert utenlandsk bistandsprogram. I 2010 ga US Israel FTA et underskudd på 11.2 milliarder dollar i varehandelen. Over et tiår har det amerikanske underskuddet i gjennomsnitt vært på 7.09 milliarder dollar per år. Det kumulative underskuddet mellom USA og Israel i nåværende dollar siden 1985 er 80.9 milliarder dollar
Cal – "Hvis den gjennomsnittlige joe visste til og med en tidel av det Israel har stjålet fra den amerikanske økonomien, ville Israel være tilbake på interstate på jakt etter et nytt reir å feile." Det er morsomt å skrive, Cal. Jeg antar, for å holde alt dette stille, burde Israel virkelig eie media og Hollywood – jøss, det gjør de!
Et land i et land. Det fungerer aldri.
Jeg pleide å være en ivrig tilhenger av mondoweiss inntil jeg ikke kunne ta de konstante rapportene og bildene av menn, kvinner og barn skutt uten grunn av kjede IDF. Det gjorde meg morderisk.
Så jeg har vanskelig for å si noe om Palestina. fordi de 70 årene og tellende skrekk og urettferdighet får hodet til å eksplodere..
En ting vet jeg——du vil aldri få Israel ut av Palestina eller noen rettferdighet for Palestina før du får Israels lobby og femte kolonne av amerikanske sionister ut av den amerikanske regjeringen og våre medier … og helst ut av landet vårt.
Hver gang noen påpeker dusinvis av sionistisk ledet amerikansk politikk for Israel, roper de antisemittisk ……vel, den sløringen sluttet å plage meg for lenge siden …..fordi 'Forræder overtrumfer 'antisemitten hver dag i uken i alle nasjoner i landet universet ..alltid har, alltid vil.
Og den anklagen skremmer politikere mer enn noe zios kan kaste på dem... Så det er det jeg bruker den for dem og deres kjøpte amerikanske politikere.
Cal – 13 medsponsorer i huset, ingen i senatet. Ja, "forræder" er det perfekte ordet.
Hvorfor Israel aldri vil kjempe i en ekte krig. For amerikanske sionister er ideen om jøder (i Israel) som en slags superkrigere deres viagra. Men de vil aldri utkjempe en bakkekrig – militæret deres er mer et våpenlag for Palestina enn en hær.
http://turcopolier.typepad.com/sic_semper_tyrannis/2014/07/the-idf-ground.html
IDFs bakkestyrke – repostert 26. juli 2014
Oberst Pat Lang
(utdrag)
Jeg assosierte med og/eller drev forbindelse med Israel Defence Force (IDF) i mange år. Denne aktiviteten skjedde som en del av mine vanlige plikter som offiser i den amerikanske hæren og senere som sivil leder av Defense Intelligence Agency (DIA). Siden min pensjonering fra amerikansk regjeringstjeneste har jeg hatt mange anledninger til å besøke Israel og se IDF i aksjon mot forskjellige grupper palestinere over hele Vestbredden. Jeg har mange venner som er pensjonerte og/eller reservemedlemmer av IDF. Mine observasjoner angående IDF er basert på den erfaringen
Det er ingen sersjanter på bakkestyrken bortsett fra som teknikere. Med mindre systemet har endret seg ganske nylig, har IDFs bakkestyrker vanligvis ikke karriere NCOs i LINE av kampvåpen. Dette er en strukturell tradisjon som opprinnelig stammer fra den russiske tsarens hær og som kom til Palestina gjennom russiske og polske sionistiske immigranter.
I Beit Suhur utenfor Betlehem har jeg sett IDF-tropper skyte mot palestinske kristne kvinner som henger ut klesvask i hagen deres. Dette ble gjort med stridsvognkoaksiale maskingevær fra et oppdekket jordfort et par hundre meter unna, og tydeligvis bare for moro skyld. I Betlehem fortalte en løytnant meg at han ville ha fått mennene sine til å skyte meg på gaten under en demonstrasjon som jeg tilfeldigvis ble fanget i, men at han ikke ble det fordi han trodde jeg kanskje ikke var palestiner, og at hvis jeg ikke var den hendelsen ville forårsaket ham noen problemer. Jeg har sett mange slike ting. Man kan si at i krig, skjer det. Det er sant, men slik oppførsel er et tegn på en hær som ikke er godt disiplinert og ikke et fullstendig pålitelig instrument for statlig politikk. På mine reiser på Vestbredden i mars 2008, var det merkbart at oppførselen mot sivile palestinere av IDF-tropper ved veisperringer minnet om oppførselen til en hvilken som helst gruppe post-ungdom som fikk våpen og fikk mobbe de hjelpeløse for å se tøffe ut. for hverandre. Jeg tror IDF vil gjøre det lurt å dyrke noen ekte sersjanter
Ziofascisme. Så ond, sjofel, ond. Ubeskrivelig onde, ord svikter. Tulsi Gabbards "Stopp bevæpning av utenlandske terrorister"-lov har bare 13 medsponsorer i huset, og Rand Paul kan ikke finne en eneste medsponsor for hans ledsagerlov i Senatet.
Jessica, hvor er den sosialistiske helten, Bernie Sanders? Kommer han til å bygge sin sosialisme mens han støtter alle disse krigene, døden og ødeleggelsene. Jeg leste en artikkel for et par år siden – da Bernie planla sitt løp i primærvalgene – som antydet at Bernie er en føflekk plantet av etablissementet. Han er nå direktør under Chuck Schumer – senatoren fra City Bank. Vi bor i en verden av typen Alice i Eventyrland.
Trump utnevnte en jødisk lege som ikke ser ut til å være en av Uber-sionistene, men han er ikke en veteran og har allerede sluppet Israel inn i US Veteran Affairs-byrået. Stammebånd på jobb for den israelske parasitten
Veteransaker dukker opp som en ny grense i det militære forholdet mellom USA og Israel
Lagt ut 14. april 2017 av Lori Lowenthal Marcus/JNS.org og arkivert under Nyheter, Israel, USA og merket Main.
USAs veteranminister David Shulkin (til venstre) og Israels viseforsvarsminister Eli Ben-Dahan møtes i mars. Kreditt: Gene Russell Photography.
USAs veteranminister David Shulkin (til venstre) og Israels viseforsvarsminister Eli Ben-Dahan møtes i mars. Kreditt: Gene Russell Photography.
Av Lori Lowenthal Marcus/JNS.org
Mens militære bånd mellom USA og Israel lenge har vært kjent for utenlandske hjelpepakker, deling av etterretning og felles utviklet rakettforsvarsteknologi, kan veteransaker være en viktig ny grense i det forholdet.
Frøene til denne ekstra dimensjonen til allerede historisk-amerikanske obligasjoner ble plantet under fjorårets amerikanske presidentvalg, spesielt i øynene til israelske myndighetspersoner som har i oppgave å ta vare på skadde og løslatte IDF-soldater.
Tjenestemenn i det israelske forsvarsdepartementet påpeker at daværende kandidat og nå president Donald Trump i betydelig grad fokuserte på spørsmål knyttet til veteraner på kampanjesporet og har opprettholdt dette fokuset i de første månedene av administrasjonen hans.
En annen relevant utvikling for israelske ledere er Trumps valg av sekretær for veteransaker David Shulkin, en jødisk lege og sykehusadministrator som ble enstemmig godkjent av Senatet 13. februar – ingen liten prestasjon i denne hyperpartiske æra.
I løpet av uker nådde den israelske viseforsvarsministeren Eli Ben-Dahan og hans rådgivere ut til Shulkin og ba om et møte. Dette møtet – det første i sitt slag mellom amerikanske og israelske politiske tjenestemenn som er ansvarlige for omsorgen for skadde og løslatte (kjent som «discharged» i USA) soldater – fant sted i slutten av mars i Washington, DC. Det markerte også Shulkins første besøk med en utenlandsk embetsmann.
"Nivået på forventet samarbeid bringer det som lenge har vært et produktivt forhold [om militære anliggender], når det gjelder kjøp av teknologi og deling av informasjon, til et helt nytt nivå," fortalte Idit Druyan, en rådgiver for Ben-Dahan, JNS.org.
"Shulkin er ekstremt kunnskapsrik. Han var veldig imøtekommende til oss og åpen for å lytte til våre ideer. Vi var begeistret over hans interesse for arbeidet han ønsker å utføre, så vel som hans interesse for ekspertisen vår," la hun til.
På noen måter er systemene for å arbeide med skadde og løslatte soldater i de to landene svært forskjellige. Israelske soldaters progresjon fra det militære helsevesenet til det offentlige systemet skjer på regjeringsnivå snarere enn på individets initiativ, slik tilfellet er i USA
Likevel er det mange likheter i hvilke typer medisinske problemer som oppstår. Behandling for posttraumatisk stresslidelse og selvmordsforebygging er av stor interesse for begge nasjoner, og lederne har blitt enige om å forfølge fremtidig samarbeid på disse frontene.
Videre har de israelske lederne ønsket velkommen ideen om at USA bruker israelske eksperter til amerikanske presentasjoner under internasjonale konferanser der Israel selv ennå ikke deltar. En slik mulighet vil tillate israelere å vise frem sin kunnskap på en verdensscene som de til nå stort sett har blitt nektet tilgang for.
Og, hei, mens vi er i gang, hvorfor stjeler vi ikke mer land? Fra en artikkel med tittelen "Israel Makes It Official: The Destruction of Syria Will Legitimize Israeli Land Grabs":
«Israels viseminister for diplomati, Michael Oren, har kunngjort at 'det ikke er noe Syria å forhandle med', noe som betyr at Israels ulovlige okkupasjon av Golan bør anerkjennes av det internasjonale samfunnet.
Kapitalisere på kaoset og ødeleggelsen av en seks år lang krig for å presse på for internasjonal anerkjennelse av okkupert land? Det er ikke særlig naboskapende.
I følge Oren, "Uten Israel der [i Golan], ville regionen bli satt i fare. ISIS ville være på Kinneret.»
Kanskje dette er grunnen til at Israel gjentatte ganger har målrettet den syriske hæren og dens allierte som kjemper mot den islamske staten i Syria, i stedet for å bombe ISIS?»
Bombing av den syriske hæren, IKKE ISIS.
«Husk at Israels statsminister Benjamin Netanyahu tidligere denne måneden argumenterte for at Israel trenger buffersoner på syrisk territorium for å beskytte det israelsk-okkuperte Golan. Med andre ord: Israel vil at det internasjonale samfunnet skal anerkjenne okkupasjonen, og 'beskytte' den. Planen, helt fra starten, var å hugge opp Syria. Tyrkerne og amerikanerne krangler nå om Nord-Syria, mens Israel tar grep for å "legitimere" sin okkupasjon - og skape nye okkuperte soner."
Ikke rart at ingen stoppet alle de unge mennene som strømmet inn i Europa fra Syria, hvorav mange, hvis de hadde blitt, kunne ha sluttet seg til den syriske hæren. "Gå inn dit, ISIS, og skrem dritten ut av alle disse unge mennene, hugg noen hoder av, terroriser byene og byene og få dem til å flykte." Med betydelig hjelp fra frivillige organisasjoner og såkalte humanitære grupper ble de kvitt konkurransen, drev dem ut.
Richard Falks bok med tittelen "Palestina's Horizon: Toward a Just Peace" ble nettopp publisert. To av universitetssamtalene hans ble kansellert fordi sionistiske militanter truet med å forstyrre.
«Det som skjedde i Storbritannia er en del av en stadig mer ekkel innsats fra pro-israelske aktivister for å stenge debatten ved å engasjere seg i forstyrrende oppførsel, trusler mot sikkerheten og ved å smøre ut talere som blir sett på som kritikere av Israel som «antisemitter», og i min tilfelle som en 'selvhatende', til og med en selvhatende jøde.»
Deretter vendte de seg mot å gi ham dårlige anmeldelser på Amazons nettside, som tok rangeringene for boken hans ned til lavest mulig nivå.
"Til tross for at jeg har publisert mange bøker i løpet av denne digitale tidsalderen, hadde jeg aldri før blitt angrepet av en bok på denne nettbaserte måten som åpenbart forsøkte å fraråde potensielle kjøpere og fornedre meg som forfatter. Faktisk er denne kampanjen en nyskapende versjon av digital bokbrenning, og selv om den ikke er så levende visuelt som et bål, er dens hevngjerrige intensjoner de samme."
Han skriver om hvordan en ny FN-rapport «konkluderte med at bevisene knyttet til israelsk praksis overfor det palestinske folket utgjorde «apartheid», som definert i internasjonal lov». Hva gjorde amerikanske senatorer?
«I en bemerkelsesverdig oppvisning av enhet overvant alle de 100 amerikanske senatorene nylig den polariserte atmosfæren i Washington for å være med på å sende et arrogant brev til FNs nye generalsekretær, António Guterres, med krav om en mer vennlig, blåvasking, tilnærming til Israel i FN og truer med økonomiske konsekvenser hvis deres opprørende synspunkter ikke ble fulgt."
https://www.counterpunch.org/2017/05/08/israels-new-cultural-war-of-aggression/
«DB: Du har ikke rørt faren din på 15 år.
AB: Ja, til og med for å håndhilse. Det har jeg ikke lov til, og de gir meg tillatelse til å se ham en gang hvert annet år. Jeg har ikke sett faren min på to år.»
Hvor er Hollywoods storfilmer om dette? Og ingen sinne skal bygges opp? Hvis jeg var der, ville jeg vært død.
Grunnen som noen kaller Israel er gjennomvåt av blodet til de torturerte og fordrevne.
Er det noen som forventer at to av de ondeste aktørene på verdensscenen har en bekymring for menneskerettighetene? De vil bare uttrykke slike bekymringer som et dekke for sine grusomheter. Verdsatte amerikanerne menneskerettighetene til indianerne eller de afrikanske slavene? Har Israel noen bekymring for palestinerne som de prøver å utrydde? Hvis du tror disse statlige enhetene har noen bekymring for menneskerettigheter, er du dypt og farlig lurt.
Siden deres ble tatt bort, sier jeg at palestinerne burde få et hjemland, selv om det tilhører noen andre. Jeg foreslår Brooklyn. Hvis de innfødte nekter for dette fornuftige forslaget, driv dem ut med en ryddig liten krig. Presedensen så ut til å fungere bra i Israel, ikke sant?
God idé realist! Det er på nivå med Swifts beskjedne forslag.
Brooklyn er ikke nok, la oss gi dem hele delstaten Florida.
De kan kaste jødene ut av leilighetene sine og da blir det nok av boliger.
Palestinaene er kjente bønder, så de kan overta virksomheter som Fanjul-brødrenes sukkermonopol under en lov som ligner den Israel laget for seg selv i 1950 for å beslaglegge all palestinsk eiendom.
https://unispal.un.org/DPA/DPR/unispal.nsf/0/E0B719E95E3B494885256F9A005AB90A
FRAVÆRENDE EIENDOMSLOV, 5710-1950* Inter-
pretasjon. 1. I denne loven –
(a) «eiendom» omfatter fast og løsøre, penger, en opptjent eller betinget rettighet til eiendom, goodwill og enhver rettighet i en sammenslutning av personer eller i dets ledelse;»
Ved å klassifisere alle borgere eller personer til stede i et "fiendtlig" territorium eller land som en "fraværende" i forhold til eiendom i Israel, var de i stand til å konfiskere landet, pengene, investeringene, hjemmene og eiendommene som ble etterlatt av palestinerne som ble tvangsfordrevet i 1948. Den er fortsatt i kraft og brukes til å konfiskere palestinske eiendommer mer enn seks tiår senere.
Cal – Absentees' Property Law – wow, utrolig!
Ja det er det.
Når jeg forklarer Israel til de uinformerte, ber jeg dem forestille seg at Texas eller Virginia var jødenes "lovede land", og i 1948 tildelte FN dem landet som allerede var eid og bebodd av texanerne eller virginianerne. Deretter beskriver jeg hva de jødiske immigrantene ville har gjort mot dem – det samme som de gjorde mot Palestina – brenne avlingene deres, terrorisere dem, drepe husdyrene deres, forgifte vannbrønnene deres, løpe dem ut av hjemmene deres, drepe de som gjorde motstand osv.
Så spør jeg dem hva de ville ha gjort.
.
.
Cal – når du lar folk visualisere hvordan det ville vært for dem, la dem føle sinne og frustrasjon, sender det et sterkt budskap. Bra for deg.