Frykt for en ny Korea-krig

På 1950-tallet ødela Koreakrigen – som satte USA mot Kina – den asiatiske halvøya og påførte anslagsvis 2.5 millioner sivile ofre, men noen frykter enda verre hvis krigen blir fornyet, rapporterer Dennis J Bernstein.
Av Dennis J Bernstein

Faren for en stor konflikt - potensielt til og med en atomkrig - på den koreanske halvøya sprer bekymring blant den koreanske diasporaen, inkludert mange koreansk-amerikanere.

Hyejin Shim, en andre generasjon koreansk-amerikaner som bor i San Francisco Bay-området, fortalte meg at hun nå frykter det verste når det gjelder muligheten for en amerikansk krig mot Nord-Korea. Shim, en av grunnleggerne av en ny gruppe, HOBAK: How to Organize Bay Area Koreans, sa at hun tydeligvis ikke er alene om å frykte en fullstendig krig hvis president Trump tar en form for aggressiv militæraksjon.

Jeg snakket med Hyejin Shim under en protest 27. april foran Sen. Dianne Feinsteins kontorer i San Francisco Senatet.

Dennis Bernstein: Fortell oss hvorfor du føler at dette nå har nådd kritisk masse?

Hyejin Shim: I løpet av de siste ukene har lokalsamfunnene våre, både i USA og også i Sør-Korea, sett på … mens spenningen har fortsatt å eskalere på den koreanske halvøya, med mye frykt, angst, bekymring for sikkerheten til oss, våre kjære, og husker akkurat alle ødeleggelsene som Korea-krigen forårsaket, for mennesker på begge sider av grensen.

Så, vi er her i dag fordi vi ønsker å gjøre stemmen vår hørt og dele vårt perspektiv og våre historier som koreansk-amerikanere, om hvorfor vi ønsker å forfølge et alternativ for fred for den koreanske halvøya og ikke fortsette å eskalere ting fordi det er så mange millioner liv på spill. Så, det er litt om hvorfor vi er her i dag.

DB: Hva er noen av bildene som går gjennom hodet ditt når du hører Trump-administrasjonen, visepresidenten var bare i regionen, alt er på bordet. De er slitne, de begynner å bli utålmodige, de må kanskje ta ensidige grep. Hva er bildene du ser når du hører ord som ensidig handling og denne typen uvanlige møter i Det hvite hus?

HS: Jeg tror bildene som går gjennom hodet mitt først, er bilder av mine kjære, som er på den koreanske halvøya, og mine familiemedlemmer som har kommet derfra. Hele min mors side av familien er faktisk fortsatt i Korea, og jeg har andre venner og kjære der. Så det er dem jeg tenker på først, menneskene, livene som står på spill.

Jeg tenker også på bildene av ødeleggelsen av Korea-krigen som jeg så da jeg begynte å lære mer om Korea-krigen, i voksen alder. Og disse bildene av ødeleggelse, av flyktninger spredt over hele halvøya, mennesker på flukt, av mennesker som bærer alle eiendelene sine på ryggsekken, av barn som bærer andre barn, døde kropper overalt. Det er bildene jeg tenker på når jeg tenker på ensidige handlinger, og når jeg tenker på eskalering, militær eskalering, igjen på den koreanske halvøya.

Jeg tror ikke at en militær aksjon er hva en koreansk person ønsker, uansett hvor de er. For vi vet alle at hovedstedene i Sør-Korea og Nord-Korea, Pyongyang og Seoul, faktisk ligger omtrent 130 mil fra hverandre, som er omtrent avstanden fra San Francisco til Monterey Bay. Så vi snakker om et veldig, veldig lite, lite, lite land her med massevis av mennesker pakket inn. Så jeg tror at når vi snakker om at alle alternativer er på bordet, er jeg ikke sikker på hva slags alternativet ensidig handling er, tatt i betraktning den menneskelige belastningen det vil ta. Det virker ikke som et levedyktig alternativ i det hele tatt.

DB: Du har slektninger, du har venner, som jeg antar, på den ene siden er litt håpefulle fordi en veldig korrupt president nå har blitt tiltalt [Sør-Koreas tidligere president Park Geun-hye], og det er noen som kan gjøre en endre [ved å engasjere seg i en mer forsonende holdning til Nord-Korea, for eksempel den fremste presidentkandidaten Moon Jae-in]. På den annen side står de overfor tredje verdenskrig, og igjen, som du sier, det er ikke noe nytt. Den typen ekstreme slakt som USA og Vesten bringer er ikke noe nytt for Korea.

HS: Rett. Jeg tror det er mye angst for tiden på den koreanske halvøya, med presidentvalget som kommer 9. mai. Så akkurat nå er det et vakuum i lederskap, og jeg tror at så langt har alle presidentkandidater faktisk kommet med en slags uttalelse rundt enhver form for handling som er iverksatt rundt Nord-Korea også må godkjennes av den sørkoreanske regjeringen, også, fordi det er et spørsmål om liv og død for Sør-Korea.

DB: Du er på senator Dianne Feinsteins kontor i San Francisco nå. Du er der og prøver å vekke oppmerksomhet til din bekymring for farene, den nære linjen, måten Trump-administrasjonen driver denne politikken på. Hvis du satt sammen med senatoren, hva slags ting vil du at hun skal høre? Hva vil du at hun skal gjøre?

HS: Jeg tror det jeg vil at hun skal høre er historiene våre, å høre stemmene til vanlige koreanere både i diasporaen og USA, og som også bor i Korea for tiden. Folk som opplever virkningene av amerikansk militarisering allerede i Sør-Korea med installasjonen av amerikanske marinebaser og rakettforsvarssystemer, og hvilke menneskelige avgifter det også tar på mennesker som bor i disse regionene. Jeg tror jeg virkelig ville at hun skulle vurdere alle sider av bildet, og ikke bare fortellingen om "Nord-Korea må avskrekkes gjennom militær makt, og det er det." Fordi, jeg tror, ​​det har virkelig ikke fungert.

Så jeg vil virkelig at hun skal tenke på hva som er andre løsninger enn militære eskaleringer. Fordi ... det er bare ikke nyttig i det hele tatt. Jeg tror hun også bør vurdere hvordan krig virkelig ødelegger hele generasjoner av mennesker, hele regioner av mennesker. Du kan bare se til Syria, Afghanistan, Irak, etc. for å se at USA allerede er pakket inn i flere uvinnelige kriger. Kriger mot konseptet som ødelegger hele land, hele nasjoner og hele folk. Så jeg vil oppmuntre henne til å tenke på hvordan vi faktisk kan redusere disse konfliktene i stedet for å legge til en annen uvinnelig krig på agendaen som også vil ta millioner og millioner av liv.

Jeg vet noen ganger at USA, som det vi så med Syria, var at menneskerettigheter på en måte ble brukt som en begrunnelse for å slippe bomber over Syria. Og jeg vet at det er mange samtaler her rundt Nord-Korea og menneskerettigheter. Men selv om jeg synes den samtalen er viktig å ha, tror jeg ikke en samtale om menneskerettigheter faktisk kan skje når den ligger i en samtale om bombing eller ikke bombing. For meg er menneskerettigheter og humanitarisme absolutt polare motsetninger til opptrapping av krigføring og bombing.

DB: Er en del av grunnen til at du er der ute, din følelse av at de fleste amerikanere virkelig ikke forstår ideen når de hører «Vi skal lære dem en lekse fordi de er et slags dårlig gutteland. ” Historien er ikke der. Folks forståelse av den ekstraordinære lidelsen er ikke der. Er det et problem? Og bedriftsmediene tar egentlig ikke med det i rapporteringen.

HS: Ja, jeg tror det er absolutt en del av grunnen til at vi er her ute, fordi vi har sett i flere uker og mange, mange år faktisk, bare retorikken rundt Nord-Korea, og situasjonen i Korea, generelt, fortsetter å være dette veldig ensidig, en veldig flat fortelling om godt og ondt, helter og skurker. Og jeg tror ikke det er slik noen historie faktisk fungerer. Og da jeg først lærte om Korea-krigen da jeg var ung, da jeg gikk på videregående, leste jeg om den i historiebøkene mine, kanskje bare et par setninger, og den ble kalt «den glemte krigen». Så jeg tror at kallenavnet for Korea-krigen er veldig talende «den glemte krigen».

Mange amerikanere har glemt hva som skjedde i Korea, hva de gjorde i Korea, hva vi som land gjorde i Korea. Og jeg tror mange mennesker bare aldri visste til å begynne med, så det er ikke engang en sjanse til å glemme, fordi de aldri visste det. Så jeg tror det er absolutt viktig for folk å ha mer informasjon, og bli tilbudt ulike perspektiver og fortellinger rundt det som skjer. Spesielt noen mennesker som faktisk kommer fra disse samfunnene som er direkte berørt.

DB: Ok, og til slutt, fordi du bruker to hatter. Dette er … du er der, dette handler om Trumps politikk, de er inne i 100 dager. Du … jobber med hushjelper. Vil du snakke litt om den andre siden av arbeidet du gjør?

HS: Å, ja visst. Jeg jobber faktisk med overlevende etter vold i hjemmet. Primært innvandrer- og flyktningoverlevere etter vold. Og som du og mange kanskje vet, siden Trump-administrasjonen tiltrådte, har det vært utbredt frykt og panikk rundt eskaleringer rundt immigrasjonshåndhevelse, internering, deportasjon. Og … den slags politisk klima har påvirket arbeidet vi gjør med overlevende fra vold i hjemmet. Og det vi også ser er mange overlevende ... overlevende fra vold i hjemmet opplever også de skadelige virkningene av det politiske klimaet vi lever i.

Så vi har mennesker som flykter fra kriger i forskjellige regioner. Vi har folk som er redde for å søke hjelp fordi de blir fortalt av sine voldelige partnere at de kan få dem deportert, eller ingen kommer til å tro dem. Og bare føle at alle disse dørene er lukket for dem. Så jeg tror det er en sammenheng mellom alt dette.

Og når vi tenker på kjønnsvold, er det noen ganger ikke alltid folk gjør den forbindelsen at krig og kjønnsvold er absolutt sammenhengende problemer. Når krig skjer, øker volden mot kvinner. Når krig skjer, skilles barn og foreldre. Når krig skjer, kan seksuelle overgrep og intim partnermisbruk øke og bli mye mer vanlig. Så det er liksom den andre hatten jeg bruker. Og jeg tror, ​​som en koreansk kvinne, som en som er en talsmann for et offer, og som en hvis familie er påvirket av krig, dette er alle deler av historien min, dette er alle deler av historien som vi prøver å fortelle i dag .

DB: Og du sier at familien din er direkte påvirket. Jeg ser for meg at mange av menneskene du jobber med er direkte berørt. Jeg lurer på om du ser en stor forskjell mellom Trump og Obama. Fordi [Obama] ble kalt sjefsdeportøren. Politikken hans bidro til den typen problemer som dukker opp i arbeidet du gjør. Så dine tanker om det?

HS: Jeg tror det er forskjeller, men det er mange likheter også. Så da Trump kom til embetet, var det ikke det at han oppfant hele dette nye deportasjonssystemet, eller satte deportasjonsmaskineriet i hjørnet, eller at han startet alle disse sju splitter nye krigene, eller at han startet en helt ny politikk på Korea. Men dette er alle ting som har blitt videreført selv de siste åtte årene.

Men jeg vil bare være oppmerksom på å ta hensyn til likhetene, men også være oppmerksom på forskjellene. Jeg tror at frykten definitivt har økt i dette politiske klimaet med en president Trump, og jeg tror at undertrykkelse – politisk undertrykkende politikk – også har tatt tak.

Og så, for eksempel, kalte [det nye regjeringskontoret] VOICE [Victims of Immigration Crime Engagement] som Trump-administrasjonen nettopp avduket de siste par dagene. Ting som det, som virkelig åpenlyst kriminaliserer papirløse mennesker, innvandrere og deres forsøk på å vedta et muslimsk forbud. Disse tingene [hendte under] Obama-administrasjonen, selv om det er mye mer subtilt eller litt nedringt, men jeg tror det har vært en opptrapping av intensiteten når det gjelder dette året og vold og undertrykkelse... under Trump-administrasjonen. Selv bare i løpet av de siste 100 dagene … har endringene og eskaleringen både innenlands og utenlands vært veldig merkbare.

DB: Før du forlater oss, hvordan ser bildet ut der? Du er ute på en protest som vi hører synge i bakgrunnen. Hva sier folk? Hva sier skiltene?

HS: Vel, skiltene sier "Avslutt Korea-krigen." Folk synger «End all Wars», «Korean Peace». Folk spiller koreanske trommer, og jeg skal faktisk snakke om et par minutter. Men vi er rundt 50 personer her. En blanding av alle forskjellige typer mennesker, og en solid kontingent av koreanske samfunnsmedlemmer også.

Dennis J Bernstein er en rekke "Flashpoints" på Pacifica radionettverk og forfatteren av Special Ed: Voices from a Hidden Classroom. Du kan få tilgang til lydarkivene på www.flashpoints.net.