Fortsatt ikke å takke indianere

Tilbake til sine historiske røtter, ville Thanksgiving være en dag for å uttrykke takk til indianere hvis generøsitet reddet pilegrimene, men det ser aldri ut til å være en lærdom, som Dennis J Bernstein rapporterer om Dakota-rørledningen.

Av Dennis J Bernstein

Sent søndag kveld - ved starten av Thanksgiving-uken - ble indianere som demonstrerte angrepet av politifolk i nærheten av stedet for Dakota Access-rørledningen, et prosjekt som indianere og miljøvernere har forsøkt å blokkere.

Politi og andre sikkerhetsstyrker satte inn tåregass, gummikuler, slaggranater og vannslanger for å stoppe rundt 400 demonstranter fra å krysse Blackwater Bridge på State Highway 1806, omtrent en kilometer fra en ufullført seksjon under Lake Oahe, et Missouri River-reservoar, hvor det arbeides. har vært på vent etter ordre fra føderale byråer.

"Som medisinsk fagpersonell er vi bekymret for den reelle risikoen for tap av liv på grunn av alvorlig hypotermi under disse forholdene," sa Standing Rock Medic & Healer Council i en uttalelse lagt ut på Facebook. Ett hundre og sekstisju mennesker ble skadet og syv ble ført til sykehuset, ifølge Jade Begay, en talskvinne for Indigenous Environmental Network.

søndagens standoff begynte rundt 6 pm lokal tid, da en gruppe på rundt 100 "vannbeskyttere" forsøkte å rydde ut utbrente lastebiler som blokkerte broen, som er på den mest direkte ruten fra Standing Rock Sioux-reservatet til Bismarck, North Dakota. Lastebilene har vært på plass i flere uker, og politiet har konstruert en barrikade bak dem, og tvunget all trafikk til å ta en omvei på omtrent 20 mil.

"Hensikten med denne aksjonen var å gjøre noe for å fjerne den barrikaden fordi den er farlig," sa Begay, et medlem av Tesuque Pueblo og Diné, som har vært i Standing Rock-leirene siden september. "Denne barrikaden utgjør en fare ikke bare for alle i leiren, men også for Cannon Ball og andre samfunn som er sør."

"De bruker den barrikaden som en unnskyldning for at vi ikke skal kunne protestere lovlig," sa Frank Archambault, et medlem av Standing Rock Sioux Tribe fra Little Eagle, South Dakota. "Vi fikk beskjed om at boret nå er på puten, så spenningen er høy akkurat nå."

Den 1,200 mil lange firestatsrørledningen er ment å frakte olje fra det vestlige Nord-Dakota til et fraktsted i Illinois. Men byggingen av rørledningen på 3.8 milliarder dollar har blitt protestert i flere måneder av Standing Rock Sioux, hvis reservasjon ligger nær rørledningsruten og det er frykt for at en lekkasje kan forurense drikkevannet. De er også bekymret for at bygging kan true hellige steder.

Cheryl Angel, et eldste medlem av Rosebud Nation, var øyenvitne til det som skjedde søndag kveld [nov. 20] i underkjølt vær med vannslanger.

Cheryl Angel: Jeg er medlem av Rosebud Sioux Tribe. Jeg er Sasusaku, Lakota. Jeg bor for tiden på Cannonball, for å støtte Standing Rock, i deres forsøk på å redde vannet som millioner av amerikanere [avhengig av]. [Om kvelden 20. november^th], etter en dag med bønn og seremoni i alle de tre leirene, forsøkte sikkerhetskontrollen vår å åpne broen ved å fjerne de utbrente lastebilene som myndighetene i Nord-Dakota selv hadde satt der, og som selv hadde startet brann og satt igjen på broen.

Så våre sikkerhetsstyrker prøvde å fjerne dem fra broen, og myndighetene i Nord-Dakota bestemte seg deretter for å eskalere deres tilstedeværelse ved å kalle inn et militarisert kjøretøy, og jeg kommer til å si … kanskje 100 flere politibiler. Det var så mange at du ikke engang kunne telle dem. Du må forstå at … det som skiller stammen fra rørledningsområdet som blir gravd ut er Cannonball River. På noen punkter er den omtrent 40 fot bred, på andre punkter er den bare 20 fot bred. Men det er en bro som forbinder de to landene, de to grensene. Og det var der de pansrede kjøretøyene som allerede var utbrent, sto parkert.

Dennis Bernstein: Og når det gjelder hva som skjedde... forstår vi at en rekke mennesker ble såret med disse tåregassbeholderne. Vi forstår at de brukte vannslanger i, antar jeg, 20–25 graders vær. Fortell oss mer om den typen vold. Så folk kan virkelig, du vet, få et menneskelig ansikt på hva som skjer der.

CA: Jeg følte at jeg var i en krigssone. Jeg hadde … blitt kalt til et møte, så jeg var på vei til møtet. Jeg kunne høre unge krigere løpe gjennom leirene og si «Alle til nordbroen». Så alle svarte på anropet. De satte seg i kjøretøyene sine og kjørte til nordbroen. Så begge sider av veien hadde biler mot nord. Folk gikk i sidene av veien.

Jeg hadde tatt en baksti som hjorten, dyrelivet, bruker og jeg kom inn fra mellom to åser på en hjortesti. Og jeg gikk gjennom trærne opp langs gjerdet og så fra det punktet av … det var flomlys, det var minst 40 flomlys på nordsiden av elven, omtrent en kvart mil fra hverandre, langs hele banen til den rørledningen. Så det er som måneskinn... det er som dagslys på nordsiden av elven. På sørsiden, ikke så mye. Og folk hadde samlet seg der, de hadde … de sang i frontlinjen. De spilte musikk i frontlinjen. De sang «Vann er liv».

Da jeg hadde kommet dit, kom folk tilbake, gjennomvåt i vann, og det var skikkelig kaldt ute, og vinden hadde tatt seg opp. Og lastebillass med folk med assistanse hadde tatt med tepper og jakker, og vann, og vernebriller og ansiktsmasker. Så når du kom inn på broen kunne du se til høyre og plukke opp et teppe, og ta opp en vernebriller og ta opp en ansiktsmaske, og du kunne gå videre til der møtet fant sted.

Så jeg holdt til høyre for broen, og jeg gikk ned til der barberhøvelen er, fordi det er som en krigssone der. Jeg tuller ikke. De har flomlys, de har tanken rett sentrert på broen, og det var ingen instruksjoner. De … hadde en vannkanon der. Jeg hørte i hele natt at de hadde brukt syv brannbiler. De tømte syv av dem. Det var utrolig. Jeg trodde ikke at de skulle fortsette å vanne kanonfolk. Og jeg spurte dem... Jeg gikk til frontlinjene og sa "Stopp dette... vær så snill å gå hjem. Vi er her og ber for deg. Vi finner nye jobber til deg. Be med oss, stå med oss. Vi beskytter vannet for millioner.»

Og de lyttet ikke, de sto bak piggtråden og de fortsatte... de løftet riflene sine og de plukket ut, bokstavelig talt, enkeltpersoner i mengden og de ville skyte dem. Og så vannbeskyttere hadde plastbeholdertopper, og de brukte dem som skjold. Og de beskyttet folk når de kunne. Jeg var i frontlinjen. Jeg var veldig, veldig heldig, for jeg ble ikke skutt. Jeg ble maset, jeg ble pepret sprayet, jeg fikk vannkanon.

Kraften til en vannkanon hvis du ikke har hatt en... den slår deg opp av beina. Og vi hadde bygget opp bål for å varme opp menneskene som var klissvåte, i det iskalde været skjelver folk, de ble gjennomvåt av vann og tåregass.
Medisinene våre var der ute i full styrke, og gjorde det som var nødvendig for å holde folk i pusten. Folk delte inhalatorene sine. De som ikke kunne puste... det var utrolig. Jeg trodde ikke at ting ville komme til denne slutten. Men med mindre Obama reiser seg, med mindre folk begynner å kalle senatorene sine, er livene våre i fare, ikke bare vannet, men livene våre, er fysisk i fare. Så det gjør meg vondt å snakke slik. Men det må ringes. Hundrevis av samtaler må foretas.

Vannet vårt må beskyttes. Vi trenger støtte her oppe. Vi trenger ulltepper. Vi trenger ullklær. Vi må fylle på førstehjelpsskrin. Vi trenger flere termiske tepper. Vi trenger batterier. Vi trenger rykk. Vi trenger de snackbarene du spiser når du ikke kan spise et varmt måltid. Termoser. Vi trenger... Jeg tror vi trenger hundrevis av termoser, for vi kan ikke engang bære varmt vann med oss ​​hvor som helst vi går. Det var bare utrolig. Det var … mellom å bli skutt med vann og så unnvike kuler, prøver jeg å levere en fredelig melding og å be. Det var tungt.

Jeg mener, jeg skled ned bakken, jeg ble slått av bakken av en vannkanon, folk plukket meg opp. Det var en mann som sto rett ved siden av ... et militærkjøretøy, uten ansiktsbeskyttelse, uten teppe og han sang. Og han fortsatte å synge, og de fortsatte bare å spraye ham om og om igjen. Jeg tok opp et militærteppe, jeg dekket ham til med det. Jeg sto ved siden av ham. Vi sang sammen, vi ba sammen. Og de skjøt fortsatt på oss, de satte oss fortsatt i gang, og de brukte fortsatt vannkanonen på hvem de ville... på alle som var innenfor deres rekkevidde, alle.

Og brannene som ble startet for å beskytte alle, for å varme folk opp... de brannene som ble satt opp for å varme folk opp fordi det ikke var noen varmestasjon på det stedet, ble målrettet av politiet... ble målrettet av vannkanonene. […] Bålene som holdt oss varme, de hadde til hensikt å [slukke brannene som var der for å varmes] og det var hensikten.

Vi startet ikke brannene, bare varmestasjonene. Brannene som ble startet tilfeldig ute i feltet, var ved tåregassbeholderne som de skjøt av der. De skjøt dunker mot oss, inn i mengden, alle trodde på et tidspunkt at de var fanget på broen fordi lys kom over fra sør for oss. Og de viste seg å være våre egne krigere, våre egne vannbeskyttere, våre egne ryttere for å støtte oss. De sto oppe i bakken, på begge sider av brua, i sørenden, og vi var nede på bunnen på brua, opp mot høveltråden. Jeg ba dem stoppe, gjentatte ganger, gjentatte ganger. De ville ikke stoppe. De fortsatte bare.

Men det som virkelig såret meg mest, var når de prøvde å slukke brannene som bokstavelig talt reddet folks liv. Jeg hadde blitt slått ned og var helt gjennomvåt av vann, jeg gikk bort til bålet for å varme opp og jeg var bare der lenge nok til å tømme vannet ut av skoene mine, og så begynte de å sikte mot brannene. Så beskytterne satte opp et skjold. Og i tretti sekunder sto de der med et kontinuerlig vannstøt, og de var helt gjennomvåte. Og så splittes de alle sammen. Først traff vannet brannen og det var så mye damp og røyk som kom ut derfra. Vi ble blendet.

Men det var to av oss og vi tok tak i en av disse Teflon, Mylar kroppsrustningene, og vi strakte den mellom oss, og vi knelte ned på den og holdt den mellom oss, vi krøp sammen, vi dekket den ene enden av ilden. Og vi bare satt der og ba. Og de fortsatte å legge vannet over oss, helt til vi ble helt gjennomvåte, igjen, om og om igjen.

Og jeg kunne høre en ung jente, da røyken lettet, sa hun "ta tak i tømmerstokkene, ta tak i tømmerstokkene" og så løp folk over, de tok tømmerstokkene ut av bålet og de løp noen meter sørover, satte dem sammen og startet en ny brann, så folk kunne varme seg før de ble ført til medisinteltene. For det var hundrevis av mennesker klissvåte. De var ikke kledd i ull.

Når jeg ringer etter klær, er det ikke for bomull, det er ikke for polyester, det er for vanntette jakker og det er knapt noen vanntette telt i det hele tatt, snøbukser, snøsmekker, alt som er vanntett og ull. Vi trenger ullgensere, ullsokker, ullhansker, ulljakker. Det er de tingene vi trenger akkurat nå.

Jeg skulle ønske Røde Kors ville dukke opp. Jeg ønsker virkelig at den som har makt til å sende Røde Kors dit [ville]. Vi kan gjøre det fordi vi er i en unntakstilstand. Slik var det i frontlinjen.

DB: Det er veldig viktig … du slår dette veldig hardt, men bare for å understreke det … fordi steder som NPR og det lokale politiet sier at de hadde vannet der fordi dere alle startet branner, og at dere kastet molotovcocktailer. Det var historien som kom ut av politiet og lokalpressen. Vil du snakke litt mer om det?

CA: Jeg er ikke redd for å kalle en løgner for ansiktet deres. Hvis de skal legge ut ting som det, burde de stå i frontlinjen og få øyenvitne, i stedet for å bare videreformidle løgnene [som] sheriffen, … og guvernøren i North Dakota, og DAPL legger ut . Fordi de tar sine egne ord og bruker dem mot folket, for ikke å vite sannheten. Og det burde være en forbrytelse. Det bør være.

Hvis jeg løy for å få folk til å skade andre mennesker, ville jeg blitt kalt en god person? Ville jeg passet til å bruke uniform? Ville jeg være egnet til å lede en stat? Jeg tror ikke det. Ikke i henhold til verdiene som Amerika hevder at de følger. Og så, NPR, gå på frontlinjen, ta din egen video, fordi du ikke var der. Så jeg skulle ønske at alle disse store mediene sluttet å trykke løgner som er udokumenterte, udokumenterte uttalelser fra politiet.

Alt som skjedde var at sikkerheten vår ønsket å åpne den veien, fordi det er en offentlig vei. Og det var det de sa til oss da vi hadde kjøretøyene våre parkert på den. Den 24. oktober sa de "fortsett", de sa "vi må åpne veien. Det er en offentlig vei. Flytt bilene dine." Så hvorfor kan vi ikke flytte de tre lastebilene fra broen? Det er en offentlig vei. Det var slik det hele startet.

DB: Men det er to brente lastebiler?

CA: At de militære styrkene selv hadde plassert der. Nord-Dakota-tjenestemennene satte dem der, og de satte fyr på dem. Og før de dro sa de: «Vennligst hold deg unna kjøretøyene. De har propan inni seg, de er eksplosive enheter.» Noe som selvfølgelig fikk alle til å flytte tilbake fra broen. Og de forlot dem der. Og så legger de barbertråd, som også er grunnlovsstridig. Du kan ikke bruke den typen barberhøvel. Jeg mener du bare ser dem i krigssoner. Du ser dem ikke i USA. Men jeg begynner å føle at vi er i en krigssone. Så det er en kamp, ​​folkens. Vi trenger kropper foran.

Vi trenger at verden skal vite at vann er en verdifull vare og det er hellig for innfødte. Når du forstår dets forhold til livet, vil du forstå helligheten i det. Og vi trenger din støtte. Vi trenger denne økonomien for å slutte å være olje- og gassindustrien, det er ikke bra for landet vårt. Vi må avstå fra fossilt brensel, og begynne å være ledende i verden ved å vedta en grønn politikk og få nye jobber til disse menneskene som er i oljeindustrien. Takk for at du lyttet til meg. Flyet mitt er i ferd med å gå. Og jeg drar for seremonien. Jeg skal være i seremonien i fire dager. Og jeg er tilgjengelig etter fire dager. Og ting vil nok endre seg da også.

Dennis J Bernstein er en rekke "Flashpoints" på Pacifica radionettverk og forfatteren av Special Ed: Voices from a Hidden Classroom. Du kan få tilgang til lydarkivene på www.flashpoints.net. [For å støtte DAPL-demonstrantene, Klikk her.]