Den pågående kampen for abortrettigheter

Den amerikanske høyesteretts 5-3-avgjørelse som omstøter Texas' tyngende regler for abortklinikker blokkerte én angrepslinje brukt av anti-abortaktivister for å begrense kvinners tilgang til prosedyren, rapporterer Dennis J Bernstein.

Av Dennis J Bernstein

Avgjørelsen fra Høyesterett mandag om å slå ned Texas' kontroversielle abortrestriksjoner er uten tvil den mest betydningsfulle kjennelsen angående kvinners rettigheter og reproduktiv frihet siden Roe v. Wade.

Etter 5-3-dommen snakket aktivisten for reproduktiv rettferdighet Renee Bracey Sherman, en sentral arrangør i kampen, med Flashpoints-vert Dennis J Bernstein om hennes reaksjon på avgjørelsen, betydningen av seieren og den oppoverbakkekampen kvinner fortsatt møter for å beskytte deres rett til å velge.

Sherman er forfatter av Saying Abort Aloud: Forskning og anbefalinger for offentlige abortfortellere og organisasjoner og medforfatter av Snakk og vær trygg, en flerspråklig digital veiledning om håndtering av trakassering på nettet.

Dennis Bernstein: Dette er en dag du kan ta et øyeblikk og feire en veldig hardt kjempet seier, en stor seier, sier du, for reproduktive rettigheter. Hva er din første reaksjon på rettens avgjørelse?

Renee Bracey Sherman: Jeg er opprømt, føler meg fortsatt så spent. Det har vært en slik virvelvind av en dag. Jeg sto på scenen da avgjørelsen kom. Vi så ut på mengden; folk danset og ventet på at beslutningen skulle komme. Vi var foran Høyesterett i Washington DC. Anti-valg-folkene hadde sitt møte på høyre side, og vi hadde vårt på venstre side av Høyesterett. Jeg sto på scenen med abortleverandører og folk som tok abort, inkludert meg selv. Andre talsmenn holdt taler.

Jeg så ut i folkehavet, og så brøt det ut en enorm jubel fra mengden. Det var et slikt øyeblikk at hjertet mitt hoppet over et slag. Jeg begynte å gråte fordi abortrestriksjoner har blitt vedtatt i stater helt siden Roe v Wade-avgjørelsen og Planned Parenthood v. Casey-avgjørelsen på 90-tallet. Det har vært en uthuling av adgangen til abort så lenge at det å endelig få en så stor seier betydde så mye. Jeg kan ikke uttrykke hvor seirende vi føler oss akkurat nå.

DB: Ble du overrasket?

RS: Vi har alltid visst at vi sannsynligvis ville komme til topps. Anti-valgsiden hadde ingen bevis for hvorfor disse restriksjonene var nødvendige. HB 2 var en lov som ble vedtatt "for å hjelpe til med kvinners helsehjelp og for å sikre at abortklinikker var trygge", men den ignorerte grunnleggende fakta, som er at abort er en av de sikreste medisinske prosedyrene noensinne. Reguleringsstandarden som de brakte abortklinikker opp til var i utgangspunktet som et minisykehus [og] var ekstremt medisinsk unødvendig.

American Medical Association gikk ut mot disse restriksjonene. Den regulerte meningsløse ting som vaktmesterskap og å være sikker på at du hadde sexadskilte garderober – alt som er helt unødvendig for selve den medisinske prosedyren. Vi er glade for at retten så gjennom det og så at abort er en sikker medisinsk prosedyre og ingenting av det var nødvendig.

DB: Minn oss på hvor ille det ville vært for kvinner hvis Høyesterett gikk den andre veien.

RS: Loven hadde allerede ekstremt ødeleggende konsekvenser som det sannsynligvis vil ta år å komme seg fra. Før HB 2-loven ble vedtatt, hadde Texas 41 abortklinikker. Hvis loven hadde trådt i kraft, ville det vært færre enn 9. Det er veldig skummelt for den nest største staten i landet.

Hvis loven hadde blitt opprettholdt, ville den hatt en ringvirkning over hele nasjonen. Vi har så mange stater, som Mississippi, Missouri og Louisiana, som bare har en eller to abortklinikker for en hel stat. Vi kan ikke få det replikert over hele landet fordi det er en folkehelsekrise. Retten så at denne loven var falsk og ville ha en ekstrem unødig byrde for noens mulighet til å få tilgang til abortomsorg. Så de avgjorde at det var grunnlovsstridig.

Delstaten Texas følte at hvis de ble kvitt abortklinikker, ville det gjøre abort tryggere. Vi vet fra forskning fra University of Texas og Texas Evaluation Project at folk prøver selvutløste aborter i høyere hastighet når de ikke har tilgang til klinikker og tar saken i egne hender. Det gjør faktisk det motsatte av hva anti-valgfolk sier de prøver å gjøre, som var å beskytte kvinners helse.

DB: Dette kom ned mot de ondskapsfulle, brutale, drakoniske, kvinnefiendtlige, anti-valgvedtektene og lovene som ble tvunget på plass i Texas. Mange sier at dette er en av de viktigste avgjørelsene siden Roe v Wade. Hvor ille er situasjonen med tanke på å ta abort, som er lovlig etter loven?

RS: Det kommer an på hvor du bor. Noen stater jobber for å øke tilgangen til abort, som California, hvor de sørger for at flere medisinske fagpersoner er i stand til å gi abort. Igjen, det avhenger av hvilke deler av California du bor i. Det er deler over sørøst i USA, som Mississippi, Alabama og Georgia, hvor alle disse restriksjonene vedtas raskt. Folk har det veldig vanskelig å finne en klinikk.

Da jeg tok abort som 19-åring, var jeg heldig. Historien min er sjelden i disse dager. Abortklinikken min var bare 15 minutter fra huset mitt, og jeg hadde et kredittkort jeg kunne maks. Jeg jobber i National Network of Abort
Fond der våre medlemsfond hjelper folk med å betale for abort dersom de ikke har råd. Vi hører ofte folk som ringer inn og sier at de må hoppe over måltider for å betale for abort, eller at den nærmeste klinikken er hundrevis av kilometer unna, så de må gå glipp av arbeid, ubetalt. De må finne ut hvordan de noen ganger kan forlate staten og fly til en klinikk i en annen stat fordi det er den nærmeste. Det skaper et lappeteppe av tilgang over hele dette landet.

For meg, som en svart kvinne, er det veldig vanskelig å se, fordi jeg ser det som et kart over hvor det overlapper hvor lavinntekt og svarte bor. Der tilgangen til abort avtar i sørøst, er der flertallet av svarte bor. Så vi lager et lappeteppe av helsetjenester over hele landet og etterlater fargede mennesker og folk med lav inntekt uten tilgang til en grunnleggende menneskerettighet, som er abortomsorg.

DB: Disse menneskene ville blitt mest dynamisk påvirket hvis folket mistet retten til abort i retten, noe folk i Texas ønsket. Gruppen din ga en amicus-venn av rettens brev til støtte for Whole Woman's Health, saksøkeren i saken. Del noe av det du fortalte retten.

RS: Vi ønsket å sørge for at stemmene til de mest berørte, og de som tar abort, ble hørt av retten. Mange organisasjoner sendte inn briefs av en rekke årsaker. Jeg sendte inn aborthistorien min som en del av en med forkjempere for ungdom som sa at tilgang til abort gjorde en reell forskjell i livet deres.

Organisasjonen min, National Network of Abort Funds, sendte inn en om den økonomiske effekten abort har på mennesker. Jeg intervjuet seks kvinner som ringte abortfondene i Ohio og Texas, og snakket om hvor vanskelig det var for dem å få en abort. Det er venteperioder som gjør det vanskelig å få fri fra jobben slik at de kan gå på flere avtaler.

Ganske mange stater over hele landet, som Ohio og Texas, har venteperioder der det tvinger deg til å komme inn for to avtaler for en abort i stedet for bare én. For folk som tjener lav inntekt eller timelønn, er det to ganger de trenger å ta av fra jobb for helsetjenester, ofte ubetalt. Dette har en dobbel effekt på dem. [Og] det er en mental påvirkning av å måtte gå forbi demonstranter.

En kvinne vi intervjuet, Tiffany, var 31, en Latina og mor til en datter. Hun sa at da hun ble gravid følte hun at hun ikke kunne oppdra et barn til, så hun følte at en abort var den beste avgjørelsen for henne. Men hun hadde så vanskelig for å spare penger slik at hun hadde råd til aborten at hun ville la datteren sin i bestemorens hjem for å bli matet slik at hun kunne spare penger til aborten. Det er hjerteskjærende at vi lever i et land hvor vi har en grunnleggende rett til abortomsorg, men helsetjenester/abortomsorg er så utilgjengelig. Det avhenger av størrelsen på lommeboken din og hvor du bor.

Vi ville at retten skulle høre makten og hvor mye disse kvinnene presset på for å sikre at de kunne ta abort, men det burde ikke vært så vanskelig. Vi ønsket at domstolen skulle forstå at statene skaper barrierer som er unødvendige og unødvendige byrder. De må begynne å slå dem ned slik at alle har tilgang til sine grunnleggende rettigheter og til helsetjenester, uansett størrelse på lommeboken eller hvor de bor.

Det er en lov kalt Hyde Amendment, som er knyttet til budsjettet hvert eneste år og forbyr føderale midler fra å kunne brukes til abort. Alle som er registrert i Medicaid, føderale ansatte, indisk helsetjeneste, folk som er fengslet eller i militæret, kan ikke bruke helseforsikringen sin til å betale for en abort. De må komme med pengene ut av lommen, noe som påvirker kvinner av fargede farger uforholdsmessig, spesielt de som er registrert i Medicaid. Dessverre har vi hatt pro-choice-presidenter for alltid.

Hyde Amendment fyller 40 år i september, som er 40 år for lenge. Vi har hatt pro-choice-presidenter som har knyttet dette til budsjettene sine hvert eneste år og kodifisert at bare visse mennesker har tilgang til denne grunnleggende rettigheten. Vi håper det blir den neste store kampen, men foreløpig er lover som HB 2 og disse andre abortrestriksjonene kampen vi tar på oss. Vi er spente, dette er en kjempeseier for i dag, men vi har en lang vei å gå og vi har mye arbeid å gjøre.

DB: Jeg skrev en bok kalt Henry Hydes moralske univers, og han var en ond anti-abortist. Han stoppet rettssalen ved de forskjellige prosedyrene til anti-abortterrorister. […] Hvordan har du jobbet for å få frem kvinnens historie, for å bryte skamtaket og fortelle sannheten om hva som skjer?

RS: Jeg tok abort da jeg var 19. Jeg vokste opp i en familie som var ganske pro-choice. Jeg husker jeg så hos onkler og tanter husene Planned Parenthood-konvolutten satt rundt, så jeg visste vagt at vi støttet Planned Parenthood og valg. Men jeg visste ikke alltid hva det innebar å vokse opp. Vi snakket om abort, men ingen delte sine egne historier, så jeg visste ikke nødvendigvis hvorfor familien min og utvidet familie støttet det.

Da jeg ble 19 og trengte en abort, visste jeg at det var den riktige avgjørelsen og har aldri angret på det, men jeg følte fortsatt stigmaet og var redd for å fortelle familien min fordi jeg var redd de skulle dømme meg og se at jeg gjorde denne feilen – hvordan kunne du bli gravid, du vet bedre. Jeg satt med det lenge.

Sammen med det, da jeg slo på nyhetene, har vi anti-valgpolitikere som spyr motbydelig hat fritt på eteren. Vi har drapet på abortleverandører som Dr. George Tiller. Så selv om jeg visste at det var den beste avgjørelsen for meg, føltes det som om folk kunne skade meg hvis jeg snakket om det.

Jeg møtte endelig andre mennesker som tok abort, og vi klarte å snakke om det uten unnskyldning. Jeg følte at "Jeg er ferdig med at folk forteller meg hvordan jeg burde og ikke burde føle meg om denne avgjørelsen jeg tok." Jeg begynte å dele historien min mer og mer og møte andre kvinner som tok abort og ønsket å dele historiene sine. Noe som var sentralt i denne saken var mengden av amicus-trusser der folk delte sine aborthistorier med retten. Det har skjedd i årevis, så nå ønsker flere og flere å dele historiene sine.

Men da jeg skrev guiden i 2014, følte jeg at det ikke var mye støtte for folk som ønsket å dele historiene sine. Jeg ønsket å dele leksjonene jeg lærte og hva andre som delte historiene sine hadde lært. Jeg snakket om hvordan du kan snakke med familien din, hvordan du skal håndtere ditt eget internaliserte stigma, hvordan du skal håndtere samtaler mot valg. Jeg mottok mange drapstrusler bare fordi jeg sa at jeg hadde tatt abort.

DB: Drapstrusler. Hva slags drapstrusler?

RS: Mange drapstrusler. På Internett – e-poster, tweets, alle slags. Jeg kommer aldri til å glemme en mann der en mann sa at han håpet at jeg ville bli voldtatt om og om og om igjen og solgt inn i sexhandelen og tvunget til å føde om og om igjen og om igjen til jeg døde, rett og slett fordi han ikke likte det Jeg sa at jeg tok abort. Det er ganske triggende å se det på telefonen eller i e-posten din.

DB: Har du noen gang prøvd å spore noen av disse?

RS: Mange av dem bruker anonyme e-poster eller tweeter og sletter. Det er skummelt at folk bare for å si det du tror på, eller si sannheten din, er villige til å sende deg drapstrusler åpenlyst. Jeg ønsker å kunne endre den kulturen. Alle elsker noen som har tatt abort. De skjønner det nok bare ikke. En av tre amerikanske kvinner vil ta abort før de fyller 45 år.

Så hva skjer når så mange tar abort, men mange tror at de ikke kjenner noen som har tatt en? Det er abortstigma, som holder oss i skapet og stille. Jeg ønsker å slå tilbake på det. Jeg vil sørge for at vi kan snakke om våre erfaringer uten unnskyldning.

DB: Jeg er glad det er folk som deg der ute. Har dere sammenkomster der folk kommer og deler historiene sine?

RS: Det er mange arrangementer over hele landet. Forrige uke hadde jeg et vakkert verksted hvor 30 personer som tok abort holdt fellesskap sammen. Det var en vakker ting fordi det var som en felles hemmelighet. Selv om vi ikke angrer på det, er vi ofte redde for å snakke om det. Å lage disse områdene er så kraftig. Det er aborttaler i lokalsamfunn, på høyskoler, på konferanser hele tiden. De har skjedd siden Red Stockings, en organisasjon før Roe v Wade-avgjørelsen der kvinner delte sine aborthistorier.

Disse uttalelsene lar noen komme opp, dele aborthistorien sin og motta ubeklagelig og betingelsesløs kjærlighet fra publikum. Det er et så sterkt øyeblikk. Folk er vant til å snakke om abort i politiske termer, demokrat fremfor republikaner, hvem som har rett og hvem som har feil, som ikke er våre levde erfaringer. Folk ønsker å snakke om hva de hadde å gjøre med den gangen og hvorfor de trengte å ta den avgjørelsen de gjorde. Den avgjørelsen var å ta abort.

DB: Det er helt klart en konservativ strek i det svarte samfunnet når det kommer til abort og seksualitet. Har du tatt tak i dette i kirkesamfunnet?

RS: Jeg er litt uenig. Det er noen meningsmålinger som viser at flertallet av svarte støtter tilgang til abort og prevensjon. Vi snakker kanskje ikke om det på samme måte som hvite samfunn gjør, men vi støtter det. Avstemningen sier at over 80 % av svarte amerikanere, inkludert de som identifiserer seg som konservative og går i kirken ukentlig, mener at tilgang til prevensjon og abort bør være tilgjengelig i våre lokalsamfunn. Vi vet at vi må kunne ta beslutninger om vår egen kropp.

Jeg blir frustrert over at media legger dette på fargede samfunn som om vi er mer anti-abort, anti-LHBT og anti-seksualitet enn hvite samfunn. Det skjedde ganske mye etter Prop 8-avgjørelsen i California. Det er faktisk ikke sant og er litt av en operasjon av rasisme. Vi støtter i stor grad tilgang til abort.

Visuelt sett var de fargede på aksjonen i Høyesterett i dag overveldende på siden av pro-choice-folk. Da jeg og en annen svart kvinne delte aborthistoriene våre, da snakket en svart kvinne for reproduktiv rettferdighet for abort, ropte anti-valgfolkene – som stort sett var hvite – oss ned, men ikke de hvite høyttalerne ned. Det viser rasismen i anti-valgbevegelsen som vi må snakke om. Det svarte samfunnet og fargesamfunn, inkludert Latina, støtter det i overveldende grad. Det kan se annerledes ut enn det vi er vant til, vi snakker kanskje ikke så åpent om det, men totalt sett støtter vi det.

DB: Hva kommer neste? Hva er utfordringene? Denne kampen er langt fra over.

RS: Absolutt. Vi har mange kamper foran oss. Det er lover på bøkene over hele landet der unge mennesker nektes adgang til abort bare på grunn av deres alder. Vi har venteperioder der folk blir tvunget til å bruke mer tid på å «tenke på avgjørelsen sin», som om vi ikke tenkte på alternativene våre da vi valgte abort.

Vi må sørge for at klinikker har buffersoner slik at folk kan komme inn og motta helsetjenester i fred uten å bli slengt ut med baktale. Vi må oppheve Hyde-tillegget. Justice Ginsburg sa at en rettighet ikke er en rettighet uten tilgang til den. Så vi kan ikke ha "pro-choice" politikere som tillater dette forbudet som nekter folk tilgang til abort basert på deres forsikring og inntekt.

I dag er en kjempeseier, men vi har en lang vei å gå. Jeg håper folk lærer mer om Hyde Amendment. Begge demokratiske presidentkandidatene sa at de ville jobbe for å oppheve Hyde-endringen og Helms-tillegget, som er den internasjonale versjonen. Vi må holde dem til det hvis de blir administrasjonen. Vi trenger aborttilgang for alle, uansett hvor du bor eller hvor mye du tjener.

DB: Jeg husker at jeg rapporterte Henry Hydes besøk til Joseph Scheidler, abortterroristens rettssak. Noe av det verste.

RS: Noen av de samme anti-abortterroristene gjør comeback. Troy Newman fra Operation Rescue var på Ted Cruz sin kampanje da han løp. Jeg så at Donald Trump håndhilste på Troy. Disse samme anti-abort-terroristene støttet folk som skjøt opp abortklinikker, drepte abortleverandører som doktor George Tiller og var OK med at Planned Parenthood i Colorado ble skutt opp etter siste Thanksgiving. De er fortsatt i høy grad en del av vårt politiske system.

Jeg er stolt over å dele aborthistorien min og si fra. Men vi må også erkjenne at det er terrorister som prøver å skyte ned abortleverandører og skade abortklinikker. Vi må være årvåkne for å sikre at de ikke er en del av vår politiske prosess og ikke har lov til å ødelegge denne volden på helsevesenet vårt.