Lider først av global oppvarming

Urbefolkningen som bor nær landet ser effekten av global oppvarming raskere og mer alarmerende enn mange byboere og krever derfor en sterk stemme på klimatoppmøtet i Paris, som innfødte og indiske ledere Andrea Carmen fortalte Dennis J Bernstein.

Av Dennis J Bernstein

Blant verdens mennesker som allerede er alvorlig påvirket av global oppvarming, er de innfødte og indiske samfunnene i Amerika, og de krever å bli hørt på klimatoppmøtet som nå pågår i Paris, Frankrike.

Andrea Carmen, administrerende direktør for International Indian Treaty Council, er en del av rådets delegasjon til Paris-samtalene, og jobber med representanter for innfødte folk fra hele halvkulen. Pacifica Radios Flashpoints-vert, Dennis J Bernstein, nådde Carmen i Paris da hun jobbet med språk for en foreslått ingress til avtalen som ble utformet i Paris.

DB: Andrea, hva er agendaen for de innfødte folkene du representerer?

AC: Det er viktig at vi deler det som skjer her fra innsiden til alle som er bekymret for klimakrisen, som burde være alle nå. Vi holder våre fremtidige generasjoner først og fremst i tankene våre når vi gjør dette arbeidet. Jeg er en av to representanter i den globale styringskomiteen for det som kalles International Indigenous Peoples Forum on Climate Change, som representerer urfolk fra alle de syv urfolksregionene i verden.

Sjef Bill Erasmus, fra de kanadiske nordvestlige territoriene, og jeg representerer urbefolkningen i Nord-Amerika. Vi har rundt 20 urfolk med oss ​​fra USA, Canada og Mexico. Det er også store delegasjoner fra Latin-Amerika, Karibien, Stillehavsøyene, Arktis, Afrika, Asia og Russland. Vi er veldig glade for å jobbe med et veldig stort team her.

Vi har kollektive konsensuspunkter som vi jobber med med FN-statene, som er hva landene i FN kalles. Jeg ble valgt ut av hele urbefolkningens caucus som møttes for å ferdigstille våre posisjoner og strategi for å få urbefolkningens rettigheter anerkjent i den endelige juridisk bindende avtalen. Denne Paris-avtalen vil forhåpentligvis komme ut innen utgangen av de to ukene.

Jeg var på åpningsplenum og fikk høre president Barack Obama, Vladimir Putin, Angela Merkel, prins Charles, kongen av Jordan, og Canadas statsminister Trudeau, som nevnte urfolk. Det ble satt stor pris på av de kanadiske representantene her som jobbet hardt med ham for å være sikker på at han nevnte det. President Obama nevnte verken urfolks rettigheter eller menneskerettigheter. Vi håpet han i det minste ville snakke om menneskerettigheter.

Vi er bekymret for at en avtale om klimaendringer vil gjøre en forskjell på bakken. Noen av landene, som USA, nøyer seg med å jobbe mot en avtale om en temperaturøkning på ikke mer enn 2 grader celsius globalt, men mange forskere, inkludert FN-forskere, sier at graden av temperaturøkning vil ha en ødeleggende innvirkning på tradisjonelle levemåter og økosystemer for urfolk – mange steder, ikke bare i arktiske og øysamfunn, men overalt. Vi går sammen med over 100 land, inkludert små øystater, for å prøve å holde en avtale om en temperaturøkning som ikke er større enn 1.5 grader celsius. Det gjør en stor forskjell.

Der jeg kommer fra, Sonora-ørkenen i Arizona og Nord-Mexico, opplever tørke. Mais vokser ikke som før. Det er en økning i tornadoer på steder som Oklahoma, og økte skogbranner i California, Pacific Northwest og British Columbia. Laksen dør i enestående hastigheter. Coho-lakseløpet forventes ikke engang å overleve utover dette århundret i sentrale California på grunn av de varme temperaturene. Dette er over hele planeten.

DB: Du var skuffet over president Obama, og hans mangel på å anerkjenne viktigheten av å ta hensyn til urfolkssamfunn innenfor klimahensyn. Hva er noen av de viktigste problemene som påvirker urbefolkningen nå?

AC: Vi opplever en innvirkning her. FNs generalforsamling vedtok FNs erklæring om urfolks rettigheter i 2007, og selvfølgelig var USA det siste landet som kom om bord i 2010. Erklæringen sier at urfolk har rett til å delta i beslutningstaking som ville påvirke våre rettigheter. Men under forhandlingsmøtene her om ulike deler av teksten, har vi ikke engang lov til å komme inn i rommet, selv for å observere og lytte.

Noen av urbefolkningen fra Stillehavet og Canada klarte å få legitimasjon, så de kan komme inn dit og rapportere til oss. Siden vi ikke sitter ved bordet for å delta i forhandlingene om tekst og beslutninger som dramatisk vil påvirke rettighetene våre, blir rettighetene våre krenket akkurat her, på COP21. Det tar vi til etterretning.

Men vi snakker med mange land. I dag snakket jeg med minst 20 land, som New Zealand, Ecuador, Irak og, selvfølgelig, USA og Canada, om vår posisjon til å inkludere formuleringer som sier «respektere, fremme, beskytte og oppfylle menneskerettighetene, inkludert rettighetene av urfolk." Det må være et grunnleggende prinsipp for hvordan denne avtalen skal gjennomføres.

Vi vet, som urfolk, at mye av landet vårt fortsatt er beskyttet, uberørt, med sunne økosystemer, fordi vi beskyttet det. Men når de snakker om tilpasning og avbøtende tiltak, vil landet, vannet og ressursene våre være et mål for bruk av statene når de leter etter måter å prøve å løse problemene de skapte rundt klimaendringene.

Vi ønsker å sikre at våre rettigheter til vårt land, vår tradisjonelle økonomi, livsopphold, så vel som tradisjonell kunnskap og måter vi kan bidra til å løse noen av disse problemene ved å bruke vår tradisjonelle forståelse av vårt forhold til jorden, våre opprinnelige frø, våre praksis som ikke har bidratt til klimaendringer. Vi har noe å tilby disse diskusjonene. Vår tradisjonelle kunnskap skal beskyttes og respekteres.

Det er noen elementer i teksten som vi jobber for å sikre at er inkludert. Det er en oppoverbakkekamp. USA og Canada i dag, et resultat av mye press fra urfolk og andre organisasjoner her, begynner å se på å støtte språket vårt. Vi kjemper for å ha språket i den operative, men de foreslår det bare for ingressen på dette tidspunktet.

Det er mye felles grunnlag med menneskerettigheter generelt, slik som likestilling mellom kjønn, likestilling mellom generasjoner blant ungdom og eldre, så det var stor enighet om våre bekymringer og foreslåtte språk. Vi jobber med gjensidig avtalt språk som kan ta hensyn til alles bekymringer. Men det er land her som ikke vil ha menneskerettigheter i det hele tatt.

DB: Dette er kamper som er avgjørende for urfolk. Hva er kampfrontene? Vi hører om den utrolige lidelsen til fargede mennesker gjennom miljørasisme. Kan du sette et menneskelig ansikt på dette?

AC: Vi legger vekt på det urfolk kaller matsuverenitet, eller rett til mat. Mange samfunn, ikke bare urfolk, kan ikke lenger dyrke tradisjonell mais på grunn av klimaendringene og mangelen på nedbør. Tradisjonelle folk fra lakseområdene langs Stillehavskysten sier at det er 80 prosent laks som dør av coho-laksen på Columbia River i år på grunn av de varme vanntemperaturene. Dette er reelle spørsmål som påvirker urfolks liv, deres kultur, deres seremonielle levesett.

DB: Det er Columbia River som omslutter Hanford kjernefysiske anlegg, som er en katastrofe som venter på å skje og som påvirker urbefolkningen, ikke sant?

AC: Ingen tvil. Demningene der har allerede påvirket lakseløpet, så dette er en ting til å legge til for en art som sliter. Laks kalles en indikatorart. Vi hørte fra urbefolkningen i Great Lakes-området hvordan villrisen de lever av avtar og er en grunnleggende del av kulturen deres. Vi hørte fra urbefolkningen i Alaska at de ikke er i stand til å jakte på sel eller hvalross, det de alltid har levd av. Dette er isolerte samfunn. De har ikke en annen ressurs å henvende seg til, og dette er også en del av kulturen deres.

Urfolks forhold til vår tradisjonelle mat er ikke bare økonomisk og ernæringsmessig. Det er vår identitet. Åndelige og klanforhold er alle inkludert. Vi gir folk muligheten til å snakke om det her.

Tjæresanden påvirker direkte urbefolkningen fra Canada. En eldste snakket om seieren vi alle hadde med tap av Keystone XL-rørledningen. Vi gir Obama æren for å ha gjort det rette ved å stå opp mot den politiske opposisjonen og nekte tillatelsen som ville bringe skitten olje ned fra tjæresand – ødeleggende for samfunnene i Alberta, Canada – ned i midten av USA, bare venter på et utslipp.

Som et tegn på viktig solidaritet mellom urfolksnasjoner i USA og Canada, presenterte vi noen videoer. Vi har en urbefolkningspaviljong og åpningen med Nord-Amerika-dagen var stappfull, kun ståplasser, da folk fra lokalsamfunnene så vel som delegater fra land lyttet til urbefolkningen fortelle historiene sine. Vi startet med et panel av eldste som snakket om tradisjonell kunnskap om klimaendringer, og hvordan det er blitt profetert, spådd å skje hvis vi fortsetter å misbruke jordens naturressurser. Her har vi mye å bidra med.

DB: I Canada er det urfolkssamfunn som allerede har mistet landet sitt. Dette er ikke filosofisk, eller en debatt, eller noe som skjer i fremtiden.

AC: Det skjer absolutt nå. Det er en sammenheng mellom det urbefolkningen går gjennom på bakken til megaprosjekter som tjæresand helt nord i Alberta, som tidligere var skog og rene elver, men som nå er ødelagt, forurenset. Dette tjæresandprosjektet alene produserer flere klimagasser som forårsaker klimaendringer enn alle de andre kildene i Canada - biler, busser, fly, fabrikker.

Det urfolk forsvarer med sin hjemlandskamp på bakken er også en viktig del av kampen mot globale klimaendringer. Vi hørte fra representanter fra Navaho Dine Nation om kampen mot kullgruvedrift der, som også er en kamp mot global oppvarming, fordi brenning av fossilt brensel er den største årsaken. Vi hørte om noen av virkningene av fracking i Oklahoma – jordskjelv, ødeleggelse av vannforsyninger.

DB: Rekordmange jordskjelv. Det er ekstraordinært. Snakk om kampen mot kullgruvearbeiderne, oppgravingen av jorden, og dens innvirkning på urfolkssamfunn. Dette er ikke en ny historie, men det har blitt en kampfront for global oppvarming og klimaendringer.

AC: Absolutt. Den største enkeltutslipperen av klimagasser, hovedsakelig fra forbrenning av kull, er Kina. Hvor kommer det fra? Mye er fra urbefolkningens land i Amerika så vel som andre steder.

Den store debatten handler om de ulike lands ansvar, som de kaller differensiert ansvar. Afrika produserer 7 prosent av de totale klimagassene. Obama anerkjente at USA har vært en stor bidragsyter til klimaendringer. Den har fortsatt den største produksjonen per innbygger. Det blir tilbake til å kreve en endring i energipolitikken så vel som vårt eget individuelle karbonavtrykk som vi kanskje kan kutte ned på.

Kina regnes fortsatt som et utviklingsland, så bør de kutte ned også? USA presser hardt på for det. Land snakker om økonomi. Vi snakker om overlevelse, som urfolk – ikke i fremtiden, men nå. Det kommer ned til en politisk og økonomisk debatt blant land om hvem som har skylden, og hvem som bør gjøre mer. Vi sitter her og sier at vi blir drept, bokstavelig talt, av denne klimakrisen. Og årsaken til klimakrisen er utvinning av fossilt brensel.

DB: Grupper som United Farm Workers er på forkant med å stå imot miljørasisme på grunn av plantevernmidler og andre dødelige kjemikalier som brukes på landet som fargede mennesker og urbefolkningen er utsatt for. Dette har vært en langvarig kamp, ​​og også en arbeiderkamp.

AC: Absolutt. Og en menneskerettighetskamp også. Vi kjemper denne kampen i våre Yaqui-samfunn i Nord-Mexico. Vi har nettopp reist en sak mot Mexico for import av plantevernmidler som eksporteres av USA. Vi har også tatt USA til FN på dette fordi de er den største eksportøren av plantevernmidler de forbyr for bruk i USA. De sender det til Mexico og Guatemala, og spray det fra fly over skoler og lokalsamfunn. Vi dokumenterte 39 tilfeller av barn som døde av direkte eksponering for disse plantevernmidlene i små Yaqui-samfunn.

Vi fikk FNs barnekomité til å erklære at miljøhelse var en menneskerettighet som alle barn har, som er relatert til mødrehelse, som er relatert til plantevernmidler. Det er en sterk sammenheng mellom den slags kjemisk forurensning av urfolk og bondesamfunn og det som skjer med klimaendringer, både årsak og virkning.

Mange insekter trekker nå lenger og lenger nord. Over 38,000 XNUMX hektar med skog har blitt drept av en invasjon av barkbiller - skoger fra Alaska, British Columbia, California og Montana. Det er en direkte effekt av klimaendringer. Men selvfølgelig er den industrielle løsningen å spraye sprøytemidler på dem. Dette er et økende problem. Det er sterkt knyttet til klimaendringer, og vi begynner akkurat å tenke og snakke om det.

DB: Hvis du kunne sette deg ned med folket som ropte der, og gjorde sitt beste for å ekskludere urbefolkningssamfunn, og prøve å holde deg i sjakk mens de gjør hva de vil for å representere 1 prosent, hvordan ville talen din høres ut?

AC: Vi har alle barn, barnebarn, nieser, nevøer og barn i våre lokalsamfunn. Tenk på livene deres, og hva det vil være for dem om 25 år hvis denne situasjonen ikke endres radikalt. Ikke bare litt, men en radikal tilbaketrekning fra den fossilbaserte økonomien til en bærekraftig livsstil. Hva blir livet deres? De vil se tilbake på oss og si «Hva gjorde du for oss i Paris? Du visste hva som skjedde. Hva skal du gjøre for å sette det som kommer ut herfra til handling på bakken – for å gjøre en forskjell for fremtiden."

Vi må appellere til landenes hjerter og sjeler, statsoverhoder, statsforhandlere, så vi alle innser at vi alle lever på samme planet. Våre fremtidige generasjoner vil se tilbake og dømme oss for å se hva vi gjorde, slik at de kunne ha et liv som var rettferdig og levelig – hvor de og den naturlige verden kan trives.

Vi har mange muligheter til å samhandle med landene, statene og presentere våre posisjoner for dem. Vi er kanskje ikke i et bestemt rom, men vi fanger dem når de går inn, kommer ut, og vi snakker med dem på kontoret deres. Vi snakker som en menneskelig familie og om hvordan urfolk har mye å tilby i denne dialogen for løsninger basert på vår tradisjonelle kunnskap og praksis. Vi ønsker å tilby som løsninger hvordan vi opprettholdt forholdet vårt til Moder Jord og den naturlige verden.

Alle våre liv står på spill, spesielt våre barn og barnebarn. Jeg tror vi gjør en innvirkning. Teksten vil trolig bli ferdigstilt i løpet av de neste 24 timene. Vi ber om tanker og bønner fra alle. Vi er alle i denne kampen sammen.

Dennis J Bernstein er en rekke "Flashpoints" på Pacifica radionettverk og forfatteren av Special Ed: Voices from a Hidden Classroom. Du kan få tilgang til lydarkivene på www.flashpoints.net.