Harde leksjoner fra Paris-angrepet

I det offisielle Washington handler samtalen om utvidede kriger og hvor tøff det er å være mot syriske flyktninger. Men andre steder er det en seriøs refleksjon over hvordan Vesten gikk galt i sin tilnærming til Midtøsten, som reflektert i Dennis J Bernsteins intervju med den indiske historikeren Vijay Prashad.

Av Dennis J Bernstein

Etter terrorangrepene i Paris og en blodig gisselkamp i Mali, har fokus vært på Vestens planer om å «intensivere» krigen mot islamske terrorister, spesielt Den islamske staten (eller ISIS), men noen mer gjennomtenkte tenkere etterlyser en kritisk undersøkelse av tidligere feil som er gjort og lærdommene som kan læres.

Vijay Prashad, en indisk historiker, journalist og kommentator, advarte for eksempel mot «klisjefylte retningslinjer» som kan gjøre volden verre. Prashad snakket i et intervju med Pacifica Radio-vert Dennis J Bernstein.

DB: Vijay Prashad skriver, «En uke med fryktelig blodbad, bombeeksplosjoner i Beirut og Bagdad, deretter kaldblodige skytinger i Paris. Hver av disse terrorhandlingene etterlot døde kropper og sårede liv. Det er ikke noe godt som kommer av dem, bare smerten til offeret, og så mer smerte, når mektige mennesker søker tilflukt i klisjéfylt politikk som igjen snur hjulet for vold.» 

I mellomtiden kunngjorde BBC: «Frankrike er forpliktet til å ødelegge den såkalte Islamske staten-gruppen etter forrige fredags dødelige angrep. President Francois Hollande har sagt at Frankrikes militære kampanje mot ISIS og Irak vil intensivere. Tenk deg, intensiver. Vijay, hva er din oversikt?

VP: Disse angrepene har vært forferdelige. Det har vært en intensivering av ISIS-angrep – det i Paris var en del av en sekvens. Reaksjonen fra den franske presidenten er å vente. Det er en slags politisk grammatikk som han er tvunget til å falle i tråd med. To ord gjelder her - du må "gjøre noe", og du må fremstå som sterk.

Noe og sterk er nøkkelordene for å forstå den franske reaksjonen på samme måte som vi skal forstå USAs reaksjon etter 9/11. Det er ingen gjennomarbeidet strategi etter 15 måneder med luftbombing fra USA og Gulfen i Irak og deretter Syria. Tilbakeføringen, spesielt i Syria, har vært minimal. Franskmennene ønsker nå å intensivere det. De hadde vært en del av koalisjonen tidligere, så det er ikke noe nytt her. Det er den samme strategien, som ikke gir utbytte. På den annen side produserer det terrorhandlinger. Jeg er redd prognosen er veldig dårlig for det Francois Hollande anbefaler.

DB: Du har noen forslag til den franske presidenten. Hva er de?

VP: Først, sørge for de som har blitt drept. Sorg er viktig for en familie, nabolag, by, land og planeten. Det er forferdelige historier, og hver enkelt bør fortelles. En 41 år gammel kvinne på en kafé ble skutt i Paris. I Beirut satt en fire måneder gammel baby i fanget til moren. Hun dempet slaget. Mor og far døde, og babyen levde.

Disse historiene er lærerike. De forteller oss hvem som er ofrene for disse terrorangrepene. Det var drap av droner av en hel familie i Jemen. Vi trenger å vite navnene deres – livene deres – slik at folk ikke bare ser dem som statistikk. Først trenger vi en regnskapsføring av hvem de er, og så sørge over dem.

For det andre trenger stater ikke å tro at et svar på en terroraksjon er militær makt. De må tro at det må være rettsmedisinsk. Man må forstå hvordan dette skjedde. Hvordan er det mulig at den tyrkiske regjeringen overlot navnene til en av disse terroristene til franskmennene – ikke én, men to ganger? Det ble tilsynelatende ikke gjort noe med.

Dette er den typen spørsmål som ikke ble stilt etter 9/11. 9/11-kommisjonen dukket opp mange alvorlige spørsmål om hvordan personer på en overvåkningsliste ikke ble oppdaget. Det er det samme med enhver terroraksjon, enten det er 9. september eller bombingen i Oklahoma City. Dette var kjente karakterer på en bestemt liste. Vi skal ha denne enorme overvåkingen, men i stedet for rettsmedisinsk overvåking, har vi teppeovervåking. Alles e-post blir sjekket. Det må være en skikkelig politirapportering av hva som har skjedd.

DB: Jeg liker det neste forslaget: Prøv å gå til roten av problemet til det som provoserte umenneskeligheten. Dette er noe USA og Vesten ikke er spesielt interessert i.

VP: Vi pleide å spøke med at noen må fortelle CIA at merkepenner er gule og ikke svarte. 9/11-kommisjonen gjorde litt redegjørelse for årsaken til at det skjedde, men det meste av 9/11-rapporten ble fullstendig mørklagt, spesielt delen som involverte Saudi-Arabia og dets involvering – ikke landet, men individuelle sjeiker. Det må være en veldig seriøs og ærlig vurdering, ikke bare av skylden til folk på den arabiske halvøy, men også i den franske og amerikanske regjeringen.

Bare i år sendte den franske regjeringen 10 milliarder dollar med våpen til Saudi-Arabia. USA og Vest-Europa er avhengig av saudiske oljepenger – ikke oljen i seg selv, men profitten – for å gjøre bankene flytende. Det er ekstrem medvirkning fra Vesten med de arabiske gulfstatene. Så enhver beretning om hvor denne ondskapsfulle ideologien kommer fra, hvem som finansierer nettverket av mullaher, noen av disse ekstremistgruppene – ingenting av dette blir tatt i hånden.

Venner i Paris forteller meg at når en moské leter etter en ny geistlig, insisterer ofte regjeringen på at geistlige ikke er fra samfunnet, men de må hentes inn fra utlandet. Ofte kommer noen saudisktrente prester, så folk føler at disse prestene blir påtvunget dem. Dette er arten av regnskapet som er nødvendig. Du kan ikke bare si at de er slemme gutter, ISIS. Det er mye dypere enn det, fordi vår medvirkning er ganske betydelig i disse tilfellene.

DB: Tror du amerikansk og vestlig terrorisme i Midtøsten er drivkraften bak voksende terrorhandlinger mot Vesten? De prøvde å putte en kork i Allahs munn, og hele verden blåste i luften?

VP: Det er mye sannhet i det du sier. Det er forskjellige tidslinjer der du kan skissere den historien bakover, for eksempel til Irak-krigen i 2003. Nå er det allment forstått at regimeskiftet i Irak hadde en katastrofal innvirkning på regionen. Det ga i hovedsak plassen for ISIS til å vokse, og brakte oss dit vi er.

Men vi kan gå tidligere, til måten Vesten og de arabiske gulfstatene først samarbeidet om å sende mujahedinene til Afghanistan. Dette var også et regimeskifte i prosessen, der vi finansierte hvem som helst, for det meste de mest konservative og avskyelige styrkene på bakken. Vi legitimerte dem, ga dem opplæring, og så ble vi overrasket da Al Qaida brøt ut av Afghanistans kjerne.

Før det, på 1950-tallet, samarbeidet USA med saudierne, i stor grad, for å angripe arabisk nasjonalisme, undergrave og ødelegge venstresiden ved å fremme svært virulente former for islam, presset frem av saudierne spesielt. Det er mye å si om Vestens rolle i å skape de sosiale forholdene som fører til ISIS. Det må stilles mange alvorlige spørsmål om rollen Saudi-Arabia har spilt i Vest-Asia og over hele den muslimske verden, med sine samarbeidspartnere i Marokko og andre steder, og presset en veldig hjerteløs politikk mot den sosialdemokratiske politikken som hadde dukket opp fra folket i de arabiske landene .

DB: Jo mer jeg ser hvordan saudierne opererer, jo mer minner det meg om Israel.

VP: Den siste FN-rapporten som kom fra Den økonomiske og sosiale kommisjonen i Vest-Asia tok for seg følelsen av den arabiske våren, og understreket viktigheten av det som skjedde i Tunisia. Da gjorde rapporten en oppsiktsvekkende sammenligning. Den hadde en del hvor den gikk etter stater som fremmer en slags moralsk, etnisk, religiøs kultur der det ikke er noe kulturelt mangfold tillatt eller helliggjort av staten.

Landene den brukte som eksempel var Israel og Saudi-Arabia. Rapporten antydet at disse to landene skaper en anakronistisk form for nasjonsstemme for verden, og er ikke et godt eksempel for regionen. Selvfølgelig er Israel rasende over sammenligningen, fordi de foretrekker å bli sammenlignet med europeiske stater, og ville hate å bli sammenlignet med Saudi-Arabia. Men det er noe å si for måten Israel i økende grad viser en veldig snever forståelse av etnisk eller religiøs nasjonalisme. Hvis du var veldig lite veldedig, kan du kalle det rasistisk nasjonalisme.

DB: Hvor går dette nå? Ser du et lys i enden av tunnelen?

VP: Det er uttrykket: "Måtte vi alltid leve i interessante tider." I et essay jeg skrev etter skytingen i Paris, kaller jeg disse nådeløse tidene tider uten medlidenhet. Vi kommer til å straffeforfølge en hensynsløs, nådeløs krig. Vårt politiske lederskap, over hele planeten, har fantasien fra gårsdagen. De vil ikke se nye måter å gjøre ting på, eller erkjenne at vi har å gjøre med mennesker, ikke romvesener som kan knuses ut av eksistensen.

Vi trenger kreativ tenkning. I Syria, som et eksempel, forstår alle at Vesten er fanget i et nett av sine relasjoner. Tyrkia er på den ene siden, som forstår at terrorisme inkluderer kurderne. De kurdiske krigere har vært noen av de mest suksessrike krigere mot ISIS. Her er en stor amerikansk alliert, og NATO-medlem, som ønsker å angripe Assad-regjeringen i Damaskus, og kurderne.

Amerikanerne har gitt nær luftstøtte til kurderne mot ISIS. I mellomtiden er USA så kompromittert med saudierne at de ikke er i stand til å presse saudierne til å trekke seg tilbake fra deres fullmektiger. Vi lever i en tid hvor politikken er i går – de er ikke i stand til å se fremover. [15. november] hadde Obama og Putin en privat diskusjon i 35 minutter. Mitt eneste håp er at de ikke gjør mer skade enn de allerede har gjort. Vår nåværende politiske ledelse er ikke i stand til å rulle tilbake skaden, men vi bør ha tro på at de ikke vil gjøre det verre enn det allerede er.

DB: Etter Charlie Hebdo-drapet i Paris, hadde vi galskapen ved at Netanyahu marsjerte i gatene i Paris i solidaritet med folket i Frankrike etter at han hadde slaktet rundt 2,200 mennesker, inkludert mange barn. De sier ingen fred i Palestina, ingen fred noe annet sted i verden.

VP: I 2003 var det veldig gledelig å se India, Brasil og Sør-Afrika innta en veldig sterk posisjon mot den amerikanske krigen i Irak. Så i 2011 utgjorde de fem BRICS-landene tilfeldigvis FNs sikkerhetsråd [BRICS er akronymet for en sammenslutning av fem store fremvoksende nasjonale økonomier: Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Grupperingen ble opprinnelig kjent som "BRIC" før inkluderingen av Sør-Afrika i 2010].

Dessverre avsto Russland, Kina, India og Brasil da Vesten og de arabiske stater i Gulf ønsket å bombe Libya. Bare Sør-Afrika stemte for, og president Jacob Zuma sa at Obama personlig ringte ham for å overbevise ham om å stemme ja. Så de fem BRICS-landene tillot i hovedsak Vest- og Gulf-araberne å ødelegge Libya.

Nå har vi en usedvanlig introspektiv BRICS-blokk, spesielt India, Brasil, Sør-Afrika og Kina. De fire angrer alvorlig på sin stemme om Libya. Dessverre har de vært stille, men mitt håp er at disse fire landene vil hevde seg på den globale scenen, og argumentere for at tilnærmingen Vesten har tatt har vært katastrofal, og en annen måte må fremmes. Så langt har de ikke hatt selvtilliten til å formulere et alternativ, men jeg håper veldig at disse landene, som er svært refset av avstemningen i 2011, nå kan komme ut og si at Vesten ikke har alle svarene.

Dennis J Bernstein er en rekke "Flashpoints" på Pacifica radionettverk og forfatteren av Special Ed: Voices from a Hidden Classroom. Du kan få tilgang til lydarkivene på www.flashpoints.net.