Veien videre for Palestina

Israel under statsminister Netanyahu viser ingen tilbøyelighet til å løse den langvarige konflikten med palestinerne som forblir hardt undertrykt i et apartheidlignende system mens jødisk ekspansjon fortsetter inn i palestinske land, en krise som PLO-leder Mustafa Barghouti beskriver for Dennis J Bernstein.

Av Dennis J Bernstein

Israels pågående okkupasjon og etniske rensing av palestinere fra deres hjemland fortsetter med uforminsket styrke. Israelske styrker fortsetter å rive palestinske nabolag i Øst-Jerusalem, mens de øker tempoet i ulovlig bosettingsbygging på Vestbredden.

I Gaza er situasjonen svært dyster. Det er en stor bragd selv å få ferskvann. Tusenvis av barn har blitt syke på grunn av dette, og lider av store helseskader og lærevansker som et resultat. I mellomtiden blir de daglig traumatisert av de fortsatte militære angrepene og konstant drone-tilstedeværelse på stripen.

Mustafa Barghouti er lege, aktivist, politiker og generalsekretær for Palestine National Initiative. Han har vært medlem av Palestine Legislative Council og er medlem av Palestine Liberation Organization, PLO Central Council. Han ble nominert til Nobels fredspris i 2012.

Dr. Barghouti snakket forrige uke med Flashpoints-vert Dennis J Bernstein om fremtiden for fred i Palestina og uavhengighet for det palestinske folket. Bernstein nådde den palestinske lederen i FN.

DB: Velkommen Dr. Barghouti. Hva bringer deg til FN?

MB: Vi hadde en konferanse i FN med 151 partier fra hele verden, innenfor rammen av den såkalte sosialistiske internasjonale. Det var en veldig viktig plattform for å presentere palestinerspørsmålet. Vi nådde den beste resolusjonen noensinne utstedt av alle disse partiene som støtter det palestinske folkets rett til å avslutte okkupasjonen, til frihet og rettferdighet. Den krever at de palestinske flyktningene har rett til å vende tilbake til sine hjem, og å støtte en umiddelbar slutt på okkupasjonen og alle ulovlige israelske bosetninger i de okkuperte områdene, samt løslatelse av palestinske fanger som holdes av Israel, spesielt de unge, barn og de palestinske folkevalgte parlamentsmedlemmene som sitter i israelske fengsler.

Det var en veldig god konferanse i FN. Jeg håper disse resolusjonene vil bidra til å fremme den palestinske saken og forklare verden at vi ikke bare kjemper for friheten til det palestinske folket, men også for å frigjøre den israelske offentligheten fra sin egen israelske regjering som konsoliderer et okkupasjonssystem, undertrykkelse og segregering i form av en apartheid mye verre enn det som var i Sør-Afrika.

DB: I september 2014, etter Israels brutale 51-dagers massive angrep og slakt [på Gaza], sa du: «Denne umenneskeligheten kan ikke fortsette. Det er bare én utvei – å etablere en boikott, avhendingssanksjoner (BDS) mot Israel for å avvikle okkupasjonen og denne apartheiden.» Er du fortsatt enig i at det er den eneste virkelige fremtiden for Palestina, og hvordan ser du den utfolde seg?

MB: Palestina gikk med på tostatsløsningen og PLO anerkjente Israel mens Israel fortsatt ikke anerkjenner den palestinske staten. Mange palestinere trodde at ved å akseptere tostatsløsningen, som egentlig er urettferdig, men et smertefullt kompromiss som palestinere kan akseptere, trodde de at dette ville avslutte okkupasjonen og at Israel endelig ville la palestinere være frie og verdige. Dessverre viste det seg at etter 22 år med ubrukelige forhandlinger ble disse forhandlingene et dekke for israelsk ulovlig utvidelse av bosetninger og forhandlingene ble et dekke for ødeleggelsen av den aller siste muligheten for tostatsløsning og fred.

Etter 22 år oppdaget Palestina at den såkalte fredsprosessen i seg selv har blitt en erstatning for fred. Det er derfor vi først må endre maktbalansen før vi snakker om forhandlinger. Den siste grusomheten i Gaza var angrepet på 51 dager som tok livet av 2,270 palestinere, som var 85 prosent sivile, inkludert 580 barn. Dette var en siste episode av en serie episoder med massakrer som har blitt ført mot det palestinske folket.

Når vi snakker om maktbalansen, kan det ikke bare skje med motstanden på bakken, som er en ikke-voldelig motstand – det krever en internasjonal faktor. Det var det som skjedde i Sør-Afrika. Uten boikotten, frasalget, sanksjonene mot systemet med segregering og apartheid, ville den sørafrikanske urettferdigheten ikke ha tatt slutt. Det er det vi sier i dag.

BDS er et internasjonalt instrument for å få israelerne til å forstå at deres regjering drar dem inn i en forferdelig situasjon. BDS er ikke mot det israelske folket som folk, eller mot jødiske folk i det hele tatt. Mange jødiske mennesker støtter dette, inkludert mange kjente personer som Daniel Barenboim, kjent musiker, eller den store historikeren, Ilan Pappe, og andre svært kjente israelere. BDS er ikke mot det israelske folket, men mot den israelske regjeringens politikk.

Når vi forteller israelske soldater når de prøver å arrestere oss under ikke-voldelige handlinger, kjemper vi ikke bare for det palestinske folket, men også for å frigjøre det israelske folket selv fra apartheidsystemet. Israelere vil ikke være fri fra frykt og det forferdelige apartheidsystemet, før palestinerne er fri fra okkupasjon. Dette er budskapet. Det er et veldig fredelig budskap, om en svært ikke-voldelig form for kamp, ​​men også om det palestinske folkets vilje til å være fri og verdig.

Jeg håper at mange jødiske mennesker i USA vil forstå at den israelske regjeringens politikk ødelegger ikke bare fremtiden til folket i regionen, men den skader også bildet til jødiske og israelske mennesker overalt. Det er på tide at folk forstår at palestinere fortjener frihet og rettferdighet som alle andre. Det er på tide at folk forstår at palestinere trenger å være frie og vil være frie. Ingenting vil knekke oss etter 67 år med fraflytting og fordrivelse, 48 år med okkupasjon – det lengste i moderne historie – og nå et system med apartheid og segregering.

Alt dette vil ikke bryte vår vilje fordi vi er fast bestemt på å være frie som afroamerikanere er fast bestemt på å få sine rettigheter i USA, folket i Algerie kjempet for sin frihet, og det amerikanske folket kjempet for sin uavhengighet. Det er det samme. Folk streber etter frihet, og ingenting kan stoppe det.

 

DB: Vi hører ofte israelerne si at de leter etter fred, men de har ikke en partner. Hva er ditt svar på det?

MB: Jeg tror det er feil fordi de har hatt partnere fra palestinsk side og de hadde sjansen til å slutte fred med Camp David-møtet, men i stedet for å akseptere palestinernes rett til å ha en stat, foreslo de at Palestina skulle forbli under Israel. slaveri.

DB: Hva mener du med israelsk slaveri? Det er ikke overdrevenhet, er det?

MB: Jeg mener at i 48 år har den israelske regjeringen utnyttet palestinerne i flere henseender; ved å ta fra oss landet vårt, konfiskere mer enn 90 prosent av vannet vårt og deretter selge oss vannet tilbake til det dobbelte av det israelerne betaler, og et system med segregering der mange store veier innenfor det palestinske territoriet utelukkende er til bruk for israelere. Hvis en palestiner blir tatt for å kjøre bil eller gå på dem, kan han bli dømt til seks måneders fengsel.

Folk som meg, født i Jerusalem, er forhindret fra å nå Jerusalem, selv om jeg jobbet der i 15 år som lege. Likevel vil ikke den israelske hæren at jeg skal være i Jerusalem. Folk i Gaza kan ikke nå ut til sine slektninger på Vestbredden og omvendt. Våre bevegelser og liv er begrenset av israelske militære ordrer og et rettssystem opprettet for å etablere apartheid.

Apartheid betyr to regler for to personer som bor i samme område. Det er akkurat det vi har i dag. Mange mennesker i USA avskyr å bruke ordet apartheid, men det betyr segregering, urettferdighet og diskriminering. Det er akkurat det vi har. Vi har ikke rett til å være frie, til å bevege oss fritt fra en del av landet til en annen, retten til å bestemme fremtiden vår uten israelsk kontroll.

Da jeg snakket om systemet med undertrykkelse som ble pålagt oss, mente jeg en situasjon der den israelske regjeringen praktiserer rasisme. Når du hører på israelske tjenestemenn, sier de ofte svært alvorlige rasistiske ytringer, som fratar og nekter palestinere de samme rettighetene som skal være tillatt for alle. Vi snakker om ulikhet. Det er virkeligheten på bakken.

DB: Hva er dine håp og håp om et fritt Palestina i møte med denne ekstraordinære voldelige krigen i Syria, som igjen gjør flyktninger til tusenvis av palestinere som bodde i Syria. Hvordan ser du på at denne forferdelige og blodige krigen spiller inn i fremtiden til ditt folk?

MB: Det som skjer rundt oss er veldig trist og fryktelig. Vi føler veldig sorg over det som skjer med det syriske folket, så vel som folket i Irak og Jemen i dag. Disse eksplosjonene er et resultat av mangel på demokrati og muligheter for mennesker, spesielt unge mennesker. Dette er kjerneårsakene til den forferdelige volden vi ser, inkludert de forferdelige formene for terrorisme begått av den såkalte ISIS, ISIL osv. Alt dette er forferdelige ting.

Vi, menneskene som har lidd så lenge, forstår andres lidelser mer enn noen andre. Men denne lidelsen til folket i Syria, og volden som praktiseres der, så vel som andre steder, gir ingen rettferdiggjørelse for Israel til å utøve vold mot det palestinske folket, slik noen israelske regjeringsfolk ville tro eller prøve å påstå. Fordi tusenvis av mennesker blir drept i Syria, rettferdiggjør ikke det å drepe tusenvis av mennesker i Gaza.

Vi ønsker at situasjonen skal forbedres i alle disse landene. Vi ønsker at folk i disse landene skal kunne praktisere demokrati og ha sine rettigheter. Men samtidig ønsker vi også at våre rettigheter som palestinere skal være fri fra okkupasjon og undertrykkelse og fri fra enhver form for diskriminering – gjennom den lengste okkupasjonen i moderne historie.

Problemet med tostatsløsning er at mens forhandlingene fortsetter å mislykkes, hevder Israel at det ikke er noen partnere i den palestinske staten. Sannheten er at det er partnere hele tiden. Problemet er at Israel ikke vil ha en partner, men ønsker en operatør, en leder som vil ofre og gi opp rettighetene til sitt eget folk og samarbeide med Israel for å gi fra seg disse rettighetene. Dette er den typen leder Israel ønsker å se, og de fortsetter å mislykkes fordi det ikke er noen palestinsk leder som respekterer seg selv som vil selge ut landet sitt og folket sitt til okkupantene. Det er derfor Israel fortsetter å hevde at det ikke er noen palestinske partnere.

DB: Her er det store spørsmålet om to-statsløsning. Mange, mange i bevegelsen for et fritt Palestina, føler at de dagene for lengst er forbi. Den israelske utvidende etniske rensingen, om du vil, stjeler palestinsk land. De har tatt så mye land, palestinerne har tapt så mye at det ikke en gang er forståelig å tenke på en tostatsløsning. Jeg prøver å forestille meg hvordan kartet ville se ut, for et fritt Palestina med sammenhengende grenser, flyplasser. … Har du et kart i tankene?

MB: Hvis det var en vilje på siden av det internasjonale samfunnet, spesielt USA, som den største støttespilleren for Israel, hvis det var en vilje for en reell tostatsløsning, kunne de lett tvinge Israel til å stoppe okkupasjonen og de kunne lett tvinge Israel til å fjerne bosetningene fra de okkuperte områdene, i så fall ville det være en sjanse for en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza, inkludert Øst-Jerusalem, ifølge 1967-grensene. Det vil være en korridor som forbinder Vestbredden med Gaza.

Men ingenting av det skjer, fordi USAs regjering, og mange andre regjeringer, enten er redde eller ikke ønsker å presse Israel. … På grunn av det ser vi fordampningen, forsvinningen, visnelsen av muligheten for to-statsløsning. Det sier også noen israelske ledere. Israel må konfrontere tre valg: enten aksepterer de å ta ut bosetningene, fjerne hæren sin fra Vestbredden og Gaza og la palestinerne få en palestinsk stat ved 1967-grensene, eller så må de opprettholde den eksisterende situasjonen, men den eksisterende situasjonen er ikke bærekraftig fordi det er et system med segregering, apartheid og okkupasjon.

Dette er ikke bærekraftig fordi ingen mennesker i verden kan akseptere å være slaver av okkupasjonen for alltid. Så, den eneste mulige tredje løsningen hvis Israel slår helt inn på muligheten for tostatsløsning, er énstatsløsningen med like rettigheter. Jeg vil helst ha énstatsløsning umiddelbart, hvor israelere og palestinere har like rettigheter og like plikter.

Vi kan leve sammen. Vi bodde sammen med det jødiske folket før Israel ble opprettet. Palestina var ikke et sted hvor jøder ble forfulgt eller diskriminert. Tvert imot, slik tilfellet var i de fleste europeiske land. Jeg forstår lidelsen til det jødiske folk. Jeg forstår hvordan de gikk gjennom Holocaust, som var det mest forferdelige, og lidelsene under pogromene i Russland, og lidelsene under inkvisisjonstiden.

Men en ting som mange israelere glemmer er at alle disse grusomhetene ikke hadde noe med palestinere å gjøre. Palestinere var aldri en del av noen undertrykkelse av noen jødisk befolkning. Den lidelsen til den jødiske befolkningen rettferdiggjør ikke på noen måte Israels undertrykkelse av det palestinske folket. På grunn av den lidelsen synes jeg israelerne burde være mer følsomme overfor urettferdighet og undertrykkelse av et annet folk enn noen andre.

Dessverre er det ikke slik i Israel i dag. Det er derfor du ser mange jøder i USA og i mange andre land som slutter seg til og støtter den palestinske kampen i solidaritet med palestinere fordi de bryr seg om de moralske verdiene.

Det er derfor jeg sier at hvis Israel hindrer to-statsalternativet – og det ville være Israels ansvar – ville det ikke vært noe annet alternativ enn én-statsløsning med like rettigheter og like plikter. En slik stat ville ikke vært en jødisk stat. Det ville være en blandet stat. Det er det folk trenger å forstå. Hvis tostatsløsningen forsvinner, er den israelske regjeringen ansvarlig.

DB: Er det ikke like urealistisk å forvente en tostatsløsning i Israel som det var å forvente en tostatsløsning på et visst tidspunkt i Sør-Afrika?

MB: Akkurat. En venn av meg var en jødisk hvit minister i den første sørafrikanske regjeringen som brakte apartheidsystemet. Jeg fortalte ham at jeg trodde situasjonen for palestinerne var lik apartheid i Sør-Afrika. Han stoppet meg og sa at det du har i Palestina er mye verre enn apartheidsystemet vi hadde i Sør-Afrika. I Sør-Afrika ble ikke folk tvunget ut av landet sitt og led ikke av dette forferdelige undertrykkelsessystemet som Israel leverer. 

I Sør-Afrika var den eneste løsningen én stat med demokratiske rettigheter for alle. Og dette ville ikke ha skjedd hvis det ikke var for BDS, som til slutt fikk det sørafrikanske apartheidsystemet til å forstå at de ville miste alt med mindre de stoppet apartheidsystemet. Jeg tror det er mye likhet mellom vår situasjon og Sør-Afrikas situasjon, og det er derfor jeg håper at noen av strategiene som ble brukt da også kan fungere for Palestina i dag.

Dennis J. Bernstein er en vert for "Flashpoints" på Pacifica-radionettverket og forfatteren av Special Ed: Voices from a Hidden Classroom. Du kan få tilgang til lydarkivene på www.flashpoints.net.