Å straffe en professors kritikk av Israel

Kritikk av hvordan Israel behandler palestinere har blitt en skyteforbrytelse i noen kretser, inkludert akademia der professorer må sette munnkurv på seg selv eller møte anklager om antisemittisme. Når det gjelder Steven Salaita, koster Twitter-innlegg om Gaza ham jobben, som Dennis J. Bernstein utforsker i et intervju.

Av Dennis J. Bernstein

Mens bomber regnet ned over befolkningen i Gaza denne sommeren, delte den palestinsk-amerikanske professoren Steven Salaita sin forargelse og redsel om det israelske angrepet via Twitter. Da han forberedte seg på å flytte familien og starte sin nye jobb som fast professor i amerikanske indianerstudier ved University of Illinois, ble Salaita brått avsatt.

Velstående givere hadde protestert mot tweetene hans og presset universitetet til å holde ham utenfor, en del av en bredere kampanje for å få folk til å tause folk som talte for palestinske rettigheter, slik Salaita beskrev i et nylig intervju på Pacificas "Flashpoints"-program.

DB: Før vi kommer inn på de stygge detaljene. Fortell oss litt om din egen bakgrunn. Du skulle undervise i indianerstudier. Fortell oss om din historie som lærer.

SS: Jeg ble satt til å undervise i American Indian Studies-programmet. Jeg spesialiserer meg på innfødt litteratur, innfødt politikk og innfødt avkolonisering, og derfor tok jeg doktorgraden min i indianerstudier ved University of Oklahoma i 2003.

Jeg har jobbet i skjæringspunktet mellom Palestina og Nord-Amerika, og likhetene til de koloniale diskursene mellom de to områdene i ganske lang tid. Og så det var, tror jeg, det som førte American Indian Studies Program til deres interesse for meg.

DB: Seniorprodusenten vår for dette showet Miguel Gavilan Molina er urbefolkningen Chicano, og han skaper alltid forbindelsen, og faktisk har vi nå fått israelerne til å sikre grensene ikke bare her ved den meksikanske grensen, men hele veien ned mellom Mexico og Guatemala. Jeg mener, du ser det meksikanske militæret, det ser ut som den israelske hæren. … Så du ble ansatt som fast professor? Hvorfor ansatt?

SS: Fordi jeg allerede hadde vært ansatt ved Virginia Tech.

DB: Det må ha betydd at det var mye respekt i å bringe deg videre, gi deg funksjonen og la deg bære det videre. Så de må virkelig ha ønsket deg.

SS: Absolutt, riktig. Og det kom sammen med en ekstra intensiv runde med vetting. En fast ansettelse går alltid gjennom mange flere komiteer og eksterne dommere enn en fast ansettelse.

DB: Og så kom det siste slaktet på Gazastripen, og det var du ikke fornøyd med. Du snakket ut.

SS: Selvfølgelig.

DB: Hva tenkte du på?

SS: Bildene av ødeleggelse, de mange krigsforbrytelsene som reportere og menneskerettighetsorganisasjoner rapporterte. ... Det som endte opp med å bli drapet på rundt 519 barn. Bombingen av krisesentrene som så mange mennesker hadde blitt fordrevet til; bare den generelle redselen ved situasjonen.

DB: Det var et ganske usselt slakt. Det var ikke en krig, det var et slakt. Det var … ikke engang en nær følelse av lik makt på begge sider.

SS: Akkurat. Det var en kolonimakt … som regnet død og ødeleggelse over den koloniserte befolkningen.

DB: Så du ble rasende. Jeg antar at du har venner der, kanskje familie?

SS: Ingen familie, mange venner.

DB: Mange venner og du hørte det første hånd, hvordan slaktingen så ut.

SS: Ja.

DB: Så snakk om … hva tvitret du?

SS: Jeg tweetet alle slags ting. Jeg har tvitret om Israel/Palestina-konflikten i veldig lang tid, helt siden jeg kom inn på plattformen. … Omtrent 5 eller 6 tweets … ble isolert av høyreorienterte grupper, som endte opp med å dekontekstualisere dem fra en bredere fortelling. Og de ble … feillest. De ble bevisst feillest.

Jeg ble anklaget for antisemittisme. … Å konseptualisere kritikk av den israelske regjeringens politikk som antisemittisme forvandler betydningen av ordet til noe hederlig, og derfor er det et slags farlig grep å gjøre. Eller i det minste et plagsomt grep å gjøre.

Ellers tror jeg tweeten som rangerte folk var … da jeg la merke til at hvis du støtter det Israel gjør i Gaza akkurat nå, er du et forferdelig menneske.

DB: Vet vi nøyaktig hvem som har svart og hvem universitetet har svart på disse klagene?

SS: Vi vet akkurat nå. … Det startet offentlig med et hit om meg fra Tucker Carlsons nettsted, Daily Caller. Og så tok lokalavisen, i Champaign-Urbana, News Gazette, opp det. Og så kom det liksom ut av kontroll.

Vi vet at Simon Weisenthal-senteret hadde en viss kontakt med universitetsadministrasjonen. Og vi vet fra FOIA, Freedom of Information Act-forespørselen om at minst en håndfull velstående givere var involvert, og at University of Illinois Foundation (som er innsamlingsavdelingen til universitetet) også var involvert i samtalene. Men alle navnene er på dette tidspunktet redigert.

DB: Fortell oss … i denne grundige gjennomgangen av din historie, må de ha visst, i form av dine teorier, om forholdet mellom urbefolkningssamfunn i dette landet og naturen til palestinere, som ikke har et land å bo i. dette punktet.

SS: Å ja, selvfølgelig. Og tweetene er ikke en del av dokumentasjonen. Hvis de skal være en del av ansettelsesmappen, må de også telle som en del av vår arbeidskraft. De teller ikke som en del av vårt arbeid. Så hvis de kommer til å regne våre tweets som en del av vår akademiske profil, kommer CV-en min til å bli mye lengre enn den allerede er. Og … jeg har oppført på cv-en min, foran og i midten, min siste bok utgitt av en universitetspresse kalt Israels døde sjel.

Jeg har aldri lagt skjul på hva politikken min er. Faktisk har jeg vært på arbeidsmarkedet en rekke ganger siden jeg gikk ut av hovedskolen. Og jeg har alltid likt ansettelseskomiteer for å vite nøyaktig hvor jeg står, så det er ingen overraskelser. De … vet hva politikken min er, de vet hvordan stipendet mitt engasjerer seg i et bestemt sett av materiell politikk, av dekolonialistisk politikk. De visste alt dette. Hvis du ser på summen av personer ved UIUC [University of Illinois at Urbana-Champaign] som hadde sett gjennom dokumentasjonen min, er tallet sannsynligvis mer enn hundre.

DB: Mer enn hundre. … Hørte du noen gang fra de som ansatte deg igjen, etter at du ble sparket? Var de lei seg? Hva var reaksjonen? For i en ansettelsesstruktur som dette må du ha hatt en sjanse til å virkelig møte et par mennesker. … Fortell oss om hva de sa, etterpå.

SS: De var opprørt, og de fortsetter å være opprørte. Dette har vært et enormt slag for American Indian Studies Program. De ønsket jevnt over at jeg skulle være der og fortsette å ønske at jeg skulle være der. Administrasjonen trampet virkelig på deres ansettelsesautonomi som avdeling. De tråkket på universitetets vedtekter da de tok denne ensidige avgjørelsen.

Selv dekanen ved College of Liberal Arts and Sciences ble ikke informert om at denne avgjørelsen ble tatt. Så det er en stor gruppe fakulteter over hele campus som er forferdet over universitetets beslutning og vil at jeg skal bli med dem som en kollega.

DB: Og, bare for å være klar, er dette en fullført avtale? Har du blitt ledig?

SS: Det ser ut til å være en fullført avtale, men jeg håper … mange av oss håper at gjeninnsetting fortsatt vil være mulig.

DB: Fikk du et brev?

SS: Jeg har et brev, ja.

DB: Hva sto det i brevet?

SS: Det sa egentlig ingenting. Det var et usedvanlig vagt brev. Jeg måtte faktisk lese den omtrent tre eller fire ganger for å være sikker på at jeg faktisk hadde fått sparken, eller ikke ansatt, eller hva du vil kalle det.

Men det sto i bunn og grunn "Vi ..." ... den ble signert av Phyllis Wise, kansleren, og Christophe Pierre, visepresidenten for akademiske anliggender, og den bemerket ganske enkelt at de ikke forventer godkjenning fra forstanderskapet for ansettelsen min, og at det derfor det er ingen grunn for meg til å møte opp. De ga ingen grunn, ingenting spesifikt, ingenting.

DB: Og hørte du fra de du ble kjent med på avdelingen, om hva dialogen bak kulissene handlet om?

SS: Se, de visste ikke det heller.

DB: De visste ikke engang at du var uansatt...?

SS: De visste ikke før jeg visste det. Dekanen ved høgskolen visste ikke. Lederen for min avdeling visste ikke. Medlemmene av ansettelseskomiteen visste ikke. Vi fant det alle ut på samme tid.

DB: Så hvem sparket deg?

SS: Vi vet ikke sikkert. Det er ansvaret til kansler Wise, forstanderskapet, og jeg tror systemet president Robert Easter. Jeg vet ikke helt hvem som tok avgjørelsen, men det ser ut til at det var givere som tok avgjørelsen. Og at styret og kansleren og presidenten bare bærer vann for dem.

DB: Når det gjelder innholdet ... nevnte jeg at seniorprodusenten her vurderer urfolk i dette landet, palestinerne i Nord-Amerika. Disse parallellene gjøres hele tiden. Det er ekstraordinær enhet mellom disse samfunnene på tvers av globale linjer, og i FN, når de jobber sammen. Fortell oss hva du tror vi alle taper på denne typen handling.

SS: Jeg tror så mange mennesker er investert i resultatet av denne prosessen fordi mange mennesker i og utenfor akademiet forstår at vi først og fremst mister en juridisk definisjon og en forestilling om praksis om akademisk frihet. Vi mister evnen til å kritisere en fremmed nasjonalstat uten anklager. Vi mister evnen til å stille spørsmål ved imperativene til den amerikanske regjeringen uten beskyldninger. Vi mister den første endringen, like problematisk som praksisen har vært gjennom amerikansk historie. Det har fortsatt vært et viktig vern mot myndighetsinkriminering, for politiske ytringer.

Vi mister fakultetsstyring og demokratisk utdanningspraksis ved universitetene. Og det er virkelig på en måte … symbolsk for hva som har blitt av landet generelt. Og så på universiteter har vi forstanderskap, som består av forretningsfolk, som tar beslutninger om universitetet der campusene blir, UC Berkeley, blant dem, fullstendig korporatisert og modeller for nyliberalt engasjement, akkurat som det amerikanske samfunnet i Total.

DB: Vi er rett borte fra University of California, Berkeley, og der har de hedret en professor ved navn John Yoo med en spesiell stol. Og han skrev i hovedsak torturbegrunnelsen for Bush-administrasjonen. Og han er forfremmet. Han har fått sin egen livsstol nå. Først måtte de skjule hvor klassene hans var fordi det var så mange protester. Det ser virkelig ut til å være en dobbel standard i dette landet ... og på universitetsområdet.

SS: Å, absolutt. Og dette startet absolutt ikke med meg. … Akkurat selv når det gjelder Palestina og Israel. Det har vært så mange mennesker som har fått sparken eller som ikke har vært ansatt eller som har vært utsatt for offentlig gransking. Eller i mange tilfeller, som aldri har blitt ansatt i utgangspunktet.

Men selv før det har undertrykkelsen av afroamerikanere, av urfolk, av skeive – av enhver form for avvikende kropp eller avvikende idé – en lang historie. Og det jeg tror skillet kommer ned til, mer enn noe annet, er om talen din er kritisk til utøvelse av statsmakt eller om den forsterker eller supplerer statsmaktens praksis. Og hvis du faller inn i den siste kategorien, som John Yoo, så blir du belønnet.

DB: Du kjenner noen som underviser ved University of Illinois, Urbana Law School, er Francis Boyle.

SS: Ja.

DB: Hvem var blant annet representant for PLO [Palestinian Liberation Organization] ved ulike fredssamtaler. Og har representert dem i ulike potensielle saker om forbrytelser mot menneskeheten, menneskerettigheter. Er det noen av de andre professorene der, ved universitetet, som uttaler seg? Eller kanskje de ikke engang har hørt om det.

SS: Tonnevis av professorer ved det universitetet snakker ut. Det har vært en stor gruppe fakultets- og doktorgradsstudenter og samfunnsmedlemmer som har uttalt seg som jøder, spesielt som jøder, og sa at universitetet totaliserer dette som proto-sionister og påberoper seg en bestemt etnisk arv for ondsinnede formål som [de] gjør' ikke ønsker å bli involvert i eller involvert i.

Mange fakulteter, spesielt de ved etniske studier, har uttalt seg. Men på tvers av humaniora og samfunnsvitenskap har det vært ensartet fordømmelse. Det ser ut til å stå i sentrum av campuslivet dette semesteret.

DB: Det er ikke akkurat en presedens som du sier, dette skjer hele tiden. Jeg kan fortelle deg at … hver gang vi får en ny manager [her hos KPFA] dukker det israelske konsulatet opp på stasjonen og de begynner å snakke om “Hvis du bare kan bli kvitt den Bernstein-fyren …” Faktisk har jeg alltid å sjekke Wikipedia regelmessig. Og det skjer bare på Flashpoints Wikipedia denne helgen en av våre viktigste bidragsytere, en redaktør med Electronic Intifada, Nora Barrows-Friedman er … plutselig er det en artikkel der oppe at “Flashpoints er et radikalt program med en radikal anti -semitt.» Og dette fortsetter og fortsetter. Min Wikipedia ser ut som en skråstrek på grunn av nivået og intensiteten til angrepene.

Og noen ganger må du true med å saksøke disse menneskene for å få ned det som er en åpenbar formodning og åpenbar løgn. Det er vanskelig å forestille seg hvordan de kan lage en sak etter en slik undersøkelse og en ansettelse med ansettelse som professor. Det virker for meg som om det måtte være en slags borgerrettighetsaksjon. Noen grunn for det, noen utforskning på den fronten?

SS: Ja. Jeg blir representert av Center for Constitutional Rights i New York, som er en fantastisk organisasjon med virkelig smarte advokater. Og de utforsker definitivt alle disse alternativene. Og det du sier har skjedd med deg og fortsetter å skje med deg er, tror jeg, vanlig for mange mennesker som snakker … i til og med lavmælt støtte til palestinerne … eller til og med mild kritikk av den israelske regjeringen.

Jeg tror at med min sak ser folk på dette som en mulighet til å si «Nok! Nok til å gå så ekstraordinært langt for å stenge demokratiske institusjoner og demokratisk deltakelse i tjeneste for å skjerme en kolonial nasjonalstat mot kritikk som den så rikt fortjener.»

DB: Men angriperne er fullt forsvart, de har lov til å si omtrent alt du kan … e-postene jeg får høres ut som «Bernstein, hvis du er heldig, vil kanskje en av dine palestinske venner en dag klippe halsen din, Daniel Pearl-stil, og så vil du lære noe om hvorfor det er viktig å ikke være en selvhatende jøde.» De kan nesten si hva som helst, hvor som helst, og dette inkluderer store journalister.

SS: Akkurat. Det kommer ut av dynamikken til en spesiell amerikansk rasisme. De som taler til støtte for Palestina, må hele tiden erkjenne sin menneskelighet. Så for å bli hørt, til og med heve stemmene våre, må vi forkynne at vi ikke er antisemittiske, vi må avvise vold, vi må fordømme Hamas. Det er en hel liste over ting vi må gjøre for å kunne snakke i utgangspunktet. Men de som støtter Israel trenger aldri, aldri å avvise seg selv for anti-arabisk rasisme. Så de inntar den normative posisjonen.

DB: Hvis du hadde et øyeblikk til å henvende deg til forfatteren som skrev det vage brevet som avsatte deg, hva ville du ønsket å fortelle dem?

SS: Jeg vil si at universiteter faktisk ikke er bedriftsmarkedsplasser, og at vi ikke kan drive ansettelse og oppsigelse basert på givernes ønsker. Hvis vi skal gå den veien, vil universitetet slik vi kjenner det i USA slutte å eksistere, og ved å kaste deg inn i det ytre donorpresset har du skapt en fryktelig presedens, og du har fraskrevet deg ditt ansvar for å se etter det beste interesse for campus, fakultetet og studentene.

Dennis J Bernstein er en rekke "Flashpoints" på Pacifica radionettverk og forfatteren av Special Ed: Voices from a Hidden Classroom.