Millioner av kurdere bor i Iran, Irak, Tyrkia og Syria, men den britisk-franske keiserlige inndelingen av regionen etterlot dem uten en egen stat, noe som forsterker regionens spenninger. Men noen kurdere ser det nåværende kaoset i Irak som en vei til nasjonalitet, som lærde Edmund Ghareeb fortalte Dennis J Bernstein.
Av Dennis J Bernstein
Etter hvert som Irak løses opp midt i sunni-shiamuslimsk sekterisk krigføring, har sjansene økt for at den relativt fredelige og velstående kurdiske autonome regionen i Nord-Irak kan bryte ut og danne en uavhengig kurdisk stat, en lenge verdifull drøm for det kurdiske folket som også bor i deler av Iran, Tyrkia og Syria.
Den kurdiske og Midtøsten-forskeren Edmund Ghareeb tror at denne muligheten kan være hovedhistorien som dukker opp fra kaoset som utspiller seg over Irak og Syria. Ghareeb snakket med Dennis J Bernstein på Pacifica Radios Flashpoints-show. Han er stipendiat ved American University i Washington og har skrevet mye om den kurdiske bevegelsen.
Den franske diplomaten Francois George-Picot, som sammen med den britiske kolonioffiseren Mark Sykes tegnet linjer over et Midtøsten-kart over det osmanske riket etter første verdenskrig, og skar ut stater med grenser som er nesten de samme som de er i dag.
DB: Du sa i dag «Det 21. århundre vil sannsynligvis være det kurdiske århundre i Midtøsten. Det er både store muligheter akkurat nå for kurderne, kanskje den største i nyere historie, og alvorlige trusler.»
EG: Vel, kurderne kommer til å bli en stor aktør, uansett hva som skjer i Irak. Til en viss grad vil mye avhenge av hva slags standpunkt kurderne tar i denne ondskapsfulle, voldsomme kampene som finner sted mellom Den islamske staten i Irak og Levanten som tar kampene i Irak.
Men for kurderne tror jeg det er tre store krefter. Selvfølgelig er det den [irakiske] regjeringen, det er styrkene til Den islamske staten og dens allierte. Og det er de kurdiske styrkene. Kurderne har i løpet av de siste to tiårene etablert sin egen autonome region. De har etablert en sikker region, sammenlignet med det som har skjedd i Irak. Økonomien deres blomstrer. De har sin egen pesh mergas, sin egen militære styrke. Så de har en effektiv militærstyrke i Irak.
Og de har nylig overtatt byen Kirkuk, som de hadde hevdet en god stund. Kirkuk er en veldig viktig by, av en rekke årsaker. For eksempel er [det] en av de mer kosmopolitiske byene i Irak, den pleide å ha, og til en viss grad har [har] fortsatt mange forskjellige etniske og religiøse samfunn. Men det som gjør Kirkuk veldig viktig, en, er at det er sentrum for de nordlige feltene … irakiske oljefelt. Og før oppdagelsen av oljefeltene i sør, var det Iraks viktigste oljefelt.
Og det er sannsynligvis, fortsatt i dag, et sted mellom 17 % og 20 % av Iraks olje i det området. Kurderne har påstått dette, som sitt eget Jerusalem, på en måte. Turkoman, et annet etnisk samfunn, som på et tidspunkt pleide å være beskyttet av Tyrkia og pleide å se til den tyrkiske regjeringen for støtte, hevdet også Kirkuk som arabere.
Så som et resultat av dette har du nå kontroll over dette området av kurderne, så vel som de viktige, de omstridte områdene, i andre deler av Irak. Hva dette sier, hvis kurderne kan beholde dette området ... så kan de kanskje, hvis de ønsket å gjøre det, og mange av dem har sagt at ... "Kanskje dette er på tide." De kan kanskje etablere en egen uavhengig stat, som har vært den kurdiske drømmen i mange, mange tiår. Kurderne hadde ikke klart å oppnå det, og det er spørsmål om de vil eller ikke vil være i stand til å oppnå det nå.
Men hvis de bestemmer seg for å bevege seg i den retningen, betyr det at Irak, som vi pleide å vite, er ferdig, og det er sikkert. For det vil bare forlate de sunnimuslimske områdene, og de sjiamuslimske områdene, som i utgangspunktet er i strupen på hverandre. Og hvis kampene fortsetter, vil vi sannsynligvis se slutten på Irak.
DB: Nå, i motsetning til tidligere dager, ser det ut til å være en viss støtte fra den tyrkiske regjeringen for et uavhengig Kurdistan, på den ene siden er det selvfølgelig 5 millioner kurdere, som du påpeker, i Irak nå, eller Kurdistan, og 20 millioner i Tyrkia, så hvis den tyrkiske regjeringen støtter nabostaten, kan dette bli trøbbel for Tyrkia. Vil du snakke om denne kompliserte situasjonen?
EG: Absolutt. Og jeg synes dette er fascinerende, på en måte, det som skjer. På den ene siden har vi sett en reell forbedring i forholdet mellom Tyrkia og den kurdiske regionale regjeringen. Som er den autonome regjeringen, den kurdiske regjeringen i Irak. Kurderne har hatt problemer med sentralstyret i Bagdad. De har hatt strid om oljeinntekter. Kurderne har ønsket å utforske oljen, etter olje i sin egen region, og de ønsket å kunne eksportere den. Og Tyrkia har vært sympatisk til det synet. Og faktisk har vi nylig sett olje, for første gang, omtrent tilsvarende to tankskip, blitt solgt gjennom Tyrkia, kurdisk olje eller olje fra den kurdiske regionen.
Så det er et problem som har brakt kurderne og de irakiske kurderne og den tyrkiske regjeringen sammen. Den andre faktoren er at den tyrkiske regjeringen og den irakiske regjeringen ikke har sett øye til øye om en rekke saker; om det er Syria, om det er et spørsmål om handel med kurderne. Og faktisk har den irakiske regjeringen truet med å bringe det de anser for å være den ulovlige handlingen fra Tyrkia med å kjøpe olje fra Irak uten godkjenning fra sentralregjeringen i Den internasjonale voldgiftsdomstolen.
Så det er vondt blod mellom de to regjeringene. På toppen av det trenger Tyrkia kurderne i Irak for å hjelpe i deres anstrengelser for å oppnå dialog og kanskje forsoning og begynnelsen på en løsning på problemet med de tyrkiske kurderne. Og så har de irakiske kurderne forsøkt å spille rollen som mekler mellom den tyrkiske regjeringen og kurderne.
Og det siste elementet, som er veldig viktig, er også at Tyrkia ønsker å diversifisere sine olje [forsyninger]. Tyrkia er energifattig, og derfor hvis det kunne få mer olje fra den kurdiske regionen, ville det styrke økonomien og på en måte befri dem fra å stole på Bagdad eller andre olje- og energirike land, enten det er Iran, eller om det er Russland . Så det er kompliserte spill som spilles. Men i kjernen av det, hvis kurderne bestemmer seg for å gå videre og etablere en egen uavhengig republikk, en uavhengig stat, så vil det bli problemer.
Det er mange tyrkere som er svært motstandere av den nåværende regjeringens forsøk på å forhandle med den kurdiske befolkningen og med [Abdullah] Öcalan, leder av det kurdiske arbeiderpartiet, som er et parti som hadde kjempet mot Tyrkia siden 1984. Og det finnes mange tyrkere som bekymrer seg, som du påpekte riktig, at hvis de 5 millioner kurderne i Irak kan etablere sin egen stat, hvorfor kan ikke de 20 til 22 millioner kurderne i Tyrkia gjøre det samme, og etterligne sine brødre i Irak?
DB: Forventer du at det vil bli flere kamper [i Irak som involverer kurderne]?
EG: Jeg tror det kan være problemer mellom denne islamske staten [i Irak og Levanten] og kurderne i Irak. Så som du påpekte, noen sammenstøt har funnet sted. De har imidlertid ikke gått inn i noen store kamper i det siste. Likevel tror jeg faren er der fordi det var vondt blod også mellom denne gruppen da de var i Syria, eller deres avdeling i Syria har også gått inn i en kamp med de syriske kurderne.
Og akkurat nå er det også omstridte områder. I den sørlige delen av Kirkuk har det vært kamper mellom denne gruppen og de kurdiske pesh merga-krigerne, og jeg tror faren er der. På toppen av det er det også Turkomen som er det tredje største etniske samfunnet i Irak, som er et folk med tyrkisk opprinnelse og de har hatt noen problemer med den kurdiske regjeringen fordi de begge gjør krav på Kirkuk. Og noen av dem har advart om at hvis Kirkuk ikke blir returnert til sentralregjeringen i Bagdad, kan Turkomen begynne å fortsette mot kurderne. Så situasjonen er veldig skjør, veldig flyktig og ekstremt kompleks. Og faren for ytterligere kamp, å bringe inn nye partier, er absolutt reell.
DB: Og, komplekst er sagt det mildt, antar jeg, fordi det er rapporter om at Kurdistan allerede har en kontrakt om å eksportere olje til Israel. Nå vil det absolutt være noe som mange mennesker i regionen vil legge merke til. Og så har du selvfølgelig USA, plutselig kan de være partnere med Iran for å bringe fred i Irak. Vil du liksom snakke om denne dynamikken?
EG: Vel, dette er en annen fascinerende ting, og selv om hver enkelt er litt forskjellig, men de er på en måte begge relatert. Kurderne er veldig interessert i å få penger fordi Bagdad har sluttet å betale dem da de nektet å gå med på Bagdads beslutning om at de må få godkjenning fra sentralregjeringen før de kan lete etter olje, og eksportere olje utenfor Irak. Så det er derfor de trengte Tyrkia, og det er derfor de har etablert denne nye rørledningen for å eksportere olje fra den kurdiske regionen gjennom Tyrkia. Tyrkia har vært veldig hjelpsom.
Det har vært meldinger om at de har solgt to tankskip fulle av olje. En av dem skal ha dratt til Israel. Den kurdiske regionale regjeringen har benektet dette, men det er mange spørsmål. Hva som har skjedd? Ble den solgt direkte? Ble det solgt gjennom andre parter, og så solgte tredjeparten det til Israel? Det er mange spørsmål rundt dette, så det er ikke veldig klart.
Det andre punktet du nevner, som er Iran-spørsmålet. Kurderne har et godt forhold til Iran. Men Iran har også sitt eget store kurdiske samfunn på ni millioner eller litt mer enn det, og de har også blitt presset. Faktisk var det eneste stedet du har hatt en kurdisk stat i Iran etter andre verdenskrig. Og på den tiden hjalp USA og Storbritannia Iran med å undertrykke det opprøret.
Men det som gir Iran, den iranske dimensjonen, den iranske vinklingen er mye mer kompleks fordi Iran også, som du vet, støtter [Nouri al-] Maliki, den nåværende statsministeren i Irak. De har gitt noe etterretningsstøtte, også det er en rapport om at de nylig har gitt noe planleggingshjelp for å forsvare Irak og gjenvinne noe av det tapte territoriet. Samtidig ser det ut til at USA også er veldig interessert i å hjelpe Bagdad mot denne islamske staten Irak og Levanten.
Så det setter på en måte Iran og USA på samme side, i det minste når det gjelder Irak. Mens de er uenige, står de på forskjellige sider inne i Syria. Det er opposisjonen til det syriske regimet [som] har fått støtte fra Washington, mens Iran har støttet Assad-regimet i Syria. Så som et resultat av det, det vi finner er at selv om de to landene kanskje ikke ser øye-til-øye på Syria, ser de ut til å se øye-til-øye, eller i det minste har en felles interesse, når det gjelder Irak. Og dette kommer til å bli fascinerende å se hvor dette sannsynligvis vil gå i fremtiden, spesielt hvis du også tar inn fem-pluss-en-forhandlingene med Iran om atomhaugen.
DB: Spesielt har vi fokusert på Kurdistan. Jeg vil bare bruke et minutt eller to på å se på den større regionale situasjonen. Syrias bombing, vi vet ikke om de bomber inne i Syria, eller om de er i Irak, for egentlig har grensen forsvunnet. Dette er to fløyer av samme gruppe som kjemper i to land. Din vurdering av det bredere bildet, hvordan det ser ut, den forsvinnende grensen, krigene som sprer seg. Det er nesten som det kan se ut som det verste marerittet som mange fryktet i form av et reelt sammenbrudd etter Irak-ødeleggelsen.
EG: Absolutt. Du setter fingeren på en av de mest komplekse, de farligste sidene ved denne konflikten. Som du vet, delte britene og franskmennene regionen, det som ble kjent som Sykes-Picot-avtalen. Dette førte til opprettelsen av de nåværende nasjonalstatene i regionen. Men nå, med fremveksten av denne nye bevegelsen som er kjent som ISIS, eller den islamske staten i Irak og Syria, i Irak, men den har også flyttet inn i Syria. Det bidro til å opprette al-Nusra-fronten [i Syria]. De har begge vært en del, eller veldig nære, til al-Qaida. Og de er begge en del av det, selv om de på en måte har splittet seg. Men som et resultat av de nylige kampene har vi sett at elementer fra al-Nusra-fronten nå slutter seg til den islamske staten igjen. Og dette skaper et mye større område under deres kontroll.
Men en av feilene, tror jeg, som mange i media har gjort, er at de antar at mye av det som skjer i Irak har vært arbeidet til ISIS. Mens ISIS har hatt mange krigere, spesielt de har mange av selvmordsbomberne, har kommet fra deres rekker, har de mange utenlandske jihadister som kjemper med seg. Imidlertid kommer mye av kampene som fant sted i Irak de siste ukene fra, ikke bare ISIS, men fra tidligere soldater og offiserer i den irakiske hæren under Saddam Hussein, og også fra noen av stammene, irakiske stammer i det sunnimuslimske området.
Pluss en annen gruppe, kjent som Naqshbandi Sufi-hæren som ledes av Saddam Husseins tidligere visepresident. Så, i bunn og grunn, det vi ser er at disse gruppene, selv om de har en annen ideologi, og så mange av dem er langt mer sekulære, er de villige til å samarbeide akkurat nå mot Maliki, fordi de føler at Maliki har ekskludert og marginalisert sunniene.
Men disse gruppene har veldig forskjellige ideologier og veldig forskjellige visjoner om hva de ønsker å se i Irak og i regionen. Så i bunn og grunn ser du nye krefter dukke opp, du ser nye identiteter, nye lojaliteter, selv om de på en eller annen måte egentlig ikke er så nye, men de er en ny versjon av mye eldre identiteter, primordiale slags identiteter, der folk identifiserte seg med sin religion , med deres sekt, med deres stamme, og delvis USAs invasjon av Irak. Slik [George W. Bush]-administrasjonen og Paul Bremmer jobbet med irakerne, handlet de ikke med irakerne som et irakisk samfunn, som en irakisk nasjon eller folk, de behandlet dem som komponenter av etniske og religiøse grupper . Som sjiamuslimer, som kurdere og som sunnier.
De delte regjeringen [blant disse gruppene] og som et resultat av dette var det du endte opp med å se Libanoniseringen av Irak, hvor et folk identifiserer seg mye mer enn de noen gang før har gjort med sin etniske, religiøse og sekteriske identitet, og for en veldig kompleks og en veldig vanskelig situasjon på bakken. Ettersom de to, de viktigste islamske sektene, sjiamuslimene og sunnimuslimene, har samlet seg rundt sin religiøse og politiske leder, noe som har ført til denne svært, veldig voldelige situasjonen i Irak.
DB: Og et siste spørsmål om USAs politikk. Det virker som om det kommer til å fortsette på samme vei, som jeg sa i innledningen, har Barack Obama bedt Kongressen om 500 millioner dollar for å utruste moderatene i Syria. Dine tanker om å fortsette den samme amerikanske politikken. Tre hundre tropper … de er virkelig spesialstyrker/mordere på bakken, nå. Samme politikk, kommer dette til å gå noen steder? Dine tanker.
EG: Selv om du tenker på hva som skjedde i Irak med bevæpning og trening av det irakiske militæret. Vel, 25 milliarder dollar ble brukt på å gjøre det. Titusenvis av amerikanske trenere, spesialstyrker og andre grupper har hjulpet med å trene den irakiske hæren. Men som vi så de siste par ukene da disse styrkene ble møtt med angrepene på dem, endte de opp med å gi opp stillingene sine, og forlate, til og med overlate dem til ISIS og andre grupper. Så i bunn og grunn endte den islamske staten opp med å få store, store mengder våpen, utstyr, Hummers, noen stridsvogner, noen pansrede personellbærere...
DB: Mye penger også, ikke sant?
EG: Akkurat. Noen mennesker har sagt 435 millioner dollar eller deromkring. Men alt dette reiser spørsmål … her har du USA som kjemper, gir hjelp til grupper og organisasjoner som på noen måter er alliert, i det minste noen av dem, med de samme gruppene som kjemper i både Syria og Irak. Og så det reiser mange spørsmål, om visdommen i denne politikken.
Dennis J Bernstein er en rekke "Flashpoints" på Pacifica radionettverk og forfatteren av Special Ed: Voices from a Hidden Classroom.