Håp for en israelsk-palestinsk stat

I årevis fordømte Israel palestinere for terrorisme, men nå virker Israel like opprørt over ikke-voldelig motstand fra en boikottbevegelse som tar sikte på å få slutt på mer enn seks tiår med undertrykkelse av palestinere, en reaksjon som viser fremgang, sier forfatter Ali Abunimah til Dennis J Bernstein.

Av Dennis J Bernstein

Midt i den forestående kollapsen av utenriksminister John Kerrys Israel-Palestina-forhandlinger for en tostatsløsning, virker Israel fast bestemt på å utvide bosettingene på Vestbredden mens palestinerne øker internasjonalt press i jakten på sine menneskerettigheter.

I en ny bok, Kampen for rettferdighet i Palestina, ser Ali Abunimah overraskende håp i muligheten for en demokratisk énstatsløsning oppnådd gjennom økende global støtte til en boikott-avhendingsbevegelse rettet mot det han kaller israelsk "apartheid" i Palestina.

Medgründer og direktør for Electronic Intifada, Abunimah er også forfatteren av Ett land: Et dristig forslag for å få slutt på den israelske palestinske dødgangen. Han er mottaker av et Lannan Cultural Freedom Fellowship i 2013 og snakket med Dennis J Bernstein.

DB: La meg begynne, Ali, med å spørre deg om folk har det bedre nå enn for 20 år siden i det okkuperte Palestina? Hvordan vil du vurdere situasjonen?

AA: Jeg begynte Kampen for rettferdighet i Palestina med en veldig kort setning: "Palestinerne vinner." Og det kan høres veldig ut av kontakt gitt det faktum at palestinere på så mange måter faktisk har det verre i dag enn for 20 år siden, etter 20 år med den såkalte Oslo-fredsprosessen. Og jeg forteller om at i boken, fra beleiringen av Gaza, som du vet, har fullstendig ødelagt økonomien der, ødelagt grunnlaget for sivilisert liv, til den pågående etniske rensingen av beduiner i Negev, til katastrofen som palestinske flyktninger står overfor i Syria. Du tror kanskje at jeg er ute av kontakt.

Men historien jeg forteller i denne boken er, jeg tror når det gjelder den offentlige debatten og den offentlige forståelsen av de virkelige røttene til volden og konflikten i Palestina, at ting aldri har vært bedre på mange måter. Det er en utrolig levende og voksende bevegelse for rettferdighet i Palestina som ikke ligner på noe jeg har sett på 20 år. Og så i denne boken ønsket jeg å presentere noen av realitetene som virkelig gir håp, at det er en vei fremover. Og vi er veldig på det. Og det er det jeg håper Kampen for rettferdighet i Palestina tilbud.

DB: Snakk litt om hvor man finner håpet. Det er klart, i den daglige, daglige situasjonen, har vi fått israelerne som kontinuerlig støttes av den amerikanske regjeringen, selv om den amerikanske regjeringen sier: "Nei, du bør ikke utvide disse bosetningene" eller "Nei, det er feil. Ikke slå ned de husene. Det kommer ikke til å hjelpe." Så det fortsetter vi, men hva er motvektene til den ekstraordinære undertrykkelsen som fortsetter å eksistere på den isolerte Gazastripen? Hva er motsaldoene? Hva er de fremvoksende kreftene som gir deg håp?

AA: Vel, for noen år siden da Barack Obama ble valgt skrev jeg et stykke, gledet meg, og spådde hva jeg trodde ville skje i løpet av de neste årene, og jeg sa to ting: Den ene er at det ikke kom til å bli to- statlig løsning. Og fredsprosessen ville absolutt ikke gå noe sted, og det hadde jeg rett i. Det er vel ikke så vanskelig å ha rett om.

Den andre tingen jeg sa er at dette ikke kom til å forbli statisk, og de som støtter rettferdighet i Palestina ville ha alternativer. Og et hovedalternativ i Nord-Amerika og i mange deler av verden for folk som er lei av dette, er å støtte boikott-, avhendings- og sanksjonsbevegelsen. Og så en stor endring er at denne bevegelsen er en reell kraft nå. Det er en mye mer betydningsfull kraft enn John Kerrys fredsforhandlinger.

Og du kan se det i det faktum at Benjamin Netanyahu viet en tredjedel av sin nylige tale på AIPAC, Israels lobbykonferanse, til å angripe BDS-bevegelsen. Dette er en reell faktor på campus over hele landet. Jeg var ved University of Michigan for noen uker siden, da det var det største oppmøtet noensinne på et studentregjeringsmøte. Tusenvis av mennesker var der, enten personlig eller så på videofeed, da avhending ble diskutert.

Og da den avstemningen gikk tapt fordi studentene slapp ut, var det på en måte et spontant møte med hundrevis av mennesker. Og jeg tenkte for meg selv, jeg har sett denne typen energi og mobilisering før, men det har alltid vært rundt et militært angrep, operasjon støpt bly, eller en annen grusomhet, krigen i Libanon. Og så har det gradvis stilnet og forsvunnet. Det som er annerledes nå er at dette er en vedvarende bevegelse.

Folk med makt, maktinstitusjoner blir tvunget til å reagere. De blir tvunget, føler de, til å fordømme den etiske bevegelsen som studentene leder. Og de blir tvunget til å prøve å utrydde dette gjennom sensur, i stedet for å ta tak i det.

Men vet du hva? Slik har det alltid vært. Som mektige institusjoner tar de ikke den rette siden, de tar ikke den etiske siden. De må presses og presses og kjempes for å gjøre det riktige til slutt. Og jeg tror den kritiske massen jeg ser på campusene er akkurat som noe jeg aldri har sett. Men det er mye større enn det. Og likevel er det bare ett av stedene jeg tror vi ser ting endre seg.

DB: Denne bevegelsen som skjer, når det gjelder boikott- og avhendingsbevegelsen, er det interessant at den tar tak til tross for det som er ganske mye undertrykkelse som skjer på campusene mot studentene og lærerne, ikke sant? Dette er ingen enkel rad.

AA: Det er mye undertrykkelse. Og jeg skriver om dette i boken at siden 2010 har den israelske lobbyen og pro-israelske organisasjoner brukt millioner, om ikke titalls millioner dollar, på å prøve å undertrykke palestinsk solidaritetsaktivisme på campus og spesielt BDS-bevegelsen. Og de retter seg ikke bare mot aktivister, de retter seg også mot lærere og lærere og professorer i institusjonene selv. Og en av hovedgruppene i denne kampanjen er noe som heter The David Project, som er grunnlagt av en virkelig ekstrem, pro-israelsk islamofob.

De anbefaler faktisk å anklage professorer som underviser om Palestina, å anklage dem for akademisk feilbehandling. Og prøver å få inn alle disiplinærsaker mot elever, mot lærere. Og det har vi sett på en stor måte. Vi så det i Irvine 11-rettssaken der University of California, Irvine, samarbeidet med Orange County-aktorene for å stille sine egne studenter for retten. For hva? For å protestere mot den israelske ambassadøren. Vi har sett den fornærmende bruken av amerikansk lov om borgerrettigheter for å prøve å kvele aktivisme på campus.

Og bare de siste ukene har vi sett helt forbløffende handlinger av sensur og undertrykkelse. For første gang, Northeastern University i Boston, ble det det første amerikanske universitetet som har utmerkelsen av å forby en Students for Justice in Palestine-gruppe. Og bare forrige uke ble den talte ord-poeten og aktivisten, Rami Nashashibi, en begivenhet som han hadde ved Washington University i St. Louis avlyst, og de prøvde å fortelle ham hva han kunne og ikke kunne snakke om.

Alt dette skjer, det er landsdekkende, det er enestående. Det er en nødsituasjon med ytringsfrihet. Men på den positive siden av det, noe som bare er veldig oppmuntrende, er at tabuet blir brutt med American Studies Associations avstemning om boikott av Israel. Flere og flere professorer Judith Butler, filosofen som er ved Berkeley og nå er ved Columbia skrev, og jeg siterer henne i forordet til boken, at hun bare de siste to årene har sett en endring. Folk kommer ut av stillheten. De begynner å snakke.

Og Israel har ikke et svar på dette bortsett fra undertrykkelse. De kan ikke vinne argumentet, alt de kan gjøre er å prøve å stoppe det. Og vet du hva? Det er for sent, det har skjedd.

DB: Ser du noen endring i måten pressen har behandlet saken på? Fordi vi vet at en av de mest sensurerte historiene i vår tid, og jeg tror det er verre på de liberale kanalene, du vet, den typen Rachel Maddow-kanaler som liksom har tatt på seg rollen som beskytter av presidenten. Tror du det er en endring i bedriftspressen når det gjelder å dekke historien?

AA: Å nei. Det er verre enn noen gang. Og det er noen ganger enda verre på Venstre, dessverre nok. Men jeg skal fortelle deg en historie som vi har dekket om den elektroniske intifadaen bare de siste dagene, vi publiserte eksklusivt de hemmelige rettsutskriftene som alle andre nektet å publisere, New York Times, Associated Press. Dette var en hemmelig rettsutskrift fra en høring der en dommer tillot incommunicado-fengsling, faktisk den fjerde forsvinningen til Majd Kayyal, en palestinsk journalist som er statsborger i Israel.

Og det var fordi vi publiserte det, og noen få andre uavhengige medier publiserte det, at dommeren virkelig ble tvunget til å oppheve knebleordren. Og i dag, først etter at knebleordren ble opphevet, publiserte New York Times historien, og de koblet til og med til Electronic Intifadas dekning. Som jeg tror viser at det er et eksempel på hva vi har sett gang på gang, at medier som våre setter dagsorden. Vi når folk direkte. I løpet av den siste uken da israelere ikke kunne få denne nyheten i sine egne sensurerte medier, kom de i tusenvis til den elektroniske intifadaen for å lese om hva som skjedde i deres eget land hvor det hemmelige politiet hadde forsvunnet en journalist.

Så på den ene siden er bedriftsmedier verre enn noen gang, de er feigere enn noen gang, de er mer sensurert enn noen gang, men vår evne til å nå passerte det og snakke direkte med folk er større enn noen gang før. Og jeg tror virkelig at vi er i stand til å sette premissene for diskusjonen. Du vet det er verre, men det er så mange ting på den andre siden av det som gjør at vi virkelig kan kjempe mot det.

DB: Er det støtte over hele verden? Har det vokst i andre land, i andre deler av verden for denne avhendingsbevegelsen? Hvordan ser det ut på globalt nivå?

AA: Vel, igjen, det har aldri sett bedre ut. Og jeg tror en av frustrasjonene jeg alltid har hatt gjennom årene er at det alltid har vært veldig sterk latent støtte for rettferdighet i Palestina i mange land rundt om i verden, men du vet at den ikke ble mobilisert. Jeg mener folk ville gått ut og gjort meningsmålinger og funnet ut at folk protesterer mot Israels okkupasjon som apartheid, dets vold. Men bortsett fra sporadiske gatedemonstrasjoner - de kan være viktige - ble det ikke oversatt til effektivt press.

Og jeg tror endringen nå er at BDS, disse kampanjene, over hele verden og de tar så mange former. I Europa er det bare utrolig hva som har blitt oppnådd de siste par årene. De gir folk en måte å faktisk ha en innvirkning på situasjonen, å engasjere seg. Og tingen med BDS er at det ble initiert av palestinere for nesten et tiår siden. Det ledes fortsatt av palestinere, men ettersom flere og flere palestinere ser responsen rundt om i verden, er det en slags god sirkel der palestinere som var skeptiske til BDS, eller skeptiske til potensialet, sier "Vel, faktisk er dette noe vi kan få bak og vi kan oppmuntre.»

Så jeg tror at momentumet har vært veldig positivt. Og Israel vet ikke hva de skal gjøre med det. I Kampen for rettferdighet i Palestina, Jeg skriver om Reut-instituttet. Det er denne tenketanken som satte strategien som Israel vedtok i 2010 for hvordan de skal sabotere Palestine Solidarity Movement. Og de skulle fokusere på det de kalte disse knutepunktene for delegitimering, som spesielt inkluderte Bay Area og UC Berkeley, som ble oppfattet som disse stedene som var spesielt fiendtlige til Israel. Og en av tingene de sier i strategien deres er at den mest verdifulle støtten til Israel, eller den mest verdifulle kritikken av BDS, kommer fra venstresiden.

Israels strategi har vært å målrette venstresiden gjennom en slags gulrot-og-pinne-tilnærming. På den ene siden presenterer gulroten Israel som dette tilfluktsstedet for grønne teknologier, av LHBT-rettigheter, som alt er falskt. I boken viser jeg faktisk hvordan Israels anerkjennelser om disse tingene er helt feil. Og miljørekorden er forferdelig. Det er katastrofalt. Og på den annen side, pinnen som er disse undertrykkende tiltakene, rettssakene som det israelske konsulatet i San Francisco har vært veldig involvert i. De var involvert i søksmålet mot Olympian Food Co-op, for eksempel undertrykkelse.

Og det fantastiske er at alle disse ressursene de legger inn, det fungerer ikke. Denne [BDS]-bevegelsen vokser og vokser. Og jeg tror det egentlig er historien som må fortelles. Og folk burde forstå at vi faktisk er mektige. Vi trenger ikke sitte her og vente på at John Kerry eller Barack Obama eller noen andre skal trekke noe opp av hatten deres. Vi kan sette dagsorden og det er det som skjer i denne saken.

Dennis J Bernstein er en rekke "Flashpoints" på Pacifica radionettverk og forfatteren av Special Ed: Voices from a Hidden Classroom.