United Farm Workers-grunnlegger Cesar Chavez, med stille verdighet og ikke-voldelig taktikk, samlet millioner av amerikanere bak saken til undertrykte gårdsarbeidere på 1960-tallet, et bemerkelsesverdig øyeblikk som huskes i en ny film av Diego Luna, intervjuet av Dennis J Bernstein.
Av Dennis J Bernstein
Cesar Chavez, grunnlegger av United Farm Workers og gjenstand for en ny film, var en usannsynlig leder av en bevegelse som ikke bare fagorganiserte en av de mest undertrykte delene av amerikansk arbeidskraft, men som galvaniserte store deler av USA bak rettferdigheten til deres ikke-voldelige årsaken.
Chavez, som døde i 1993 i en alder av 66 år, var en person kjent for å lytte til andre, ikke for høye formaninger. Og han tilførte bevegelsen en stille verdighet som fikk støtte fra et bredt tverrsnitt av amerikanere som støttet gårdsarbeiderne med en boikott av druer som tvang dyrkere til å anerkjenne fagforeningen.
Nå er Chavez' kamp i fokus for en ny film, "Cesar Chavez: History Is Made One Step at a Time", som selv representerte en kamp for manusforfatter-regissør Diego Luna som har brukt de siste fire årene på å skaffe penger for å gjøre bilde. Luna, som også er skuespiller (med hovedrollen i Alfonso Cuaróns film fra 2001 Og din mor også ), har ikke hatt noen mangel på roller som ble tilbudt ham, men han anså å lage "Cesar Chavez" som et verk av kjærlighet og engasjement.
"Det er viktig at vi ikke glemmer at dette er en del av amerikansk historie," sa han til Dennis J Bernstein i et intervju for Flashp[oints-showet på Pacifica Radio. Filmen åpnet på kino fredag.
DL: Jeg er glad for å kunne snakke om filmen. Det er en spillefilm som forteller om ti år i livet denne mannen og alle rundt bevegelsen. Det handler om den fantastiske meldingen de sendte i dette landet på 1960-tallet, hvordan de opprettet den første fagforeningen for gårdsarbeidere i dette landet, og drueboikotten de gjorde for å få kontakt med forbrukere i Amerika.
DB: Jeg vil gjerne spørre deg om de mange kampene for å lage filmen.
DL: I begynnelsen var alle veldig støttende og filmbransjen var sjokkert over at det ikke fantes noen film om Cesar Chavez. Da vi prøvde å lete etter finansieringen, var det da vi begynte å finne problemer. Ikke mange ønsket at denne filmen skulle lages, eller delta som finansmenn. Vi dro tilbake til Mexico og begynte å samle inn penger der. Vi fikk samlet godt 70 prosent av finansieringen, og så fant vi de rette samarbeidspartnerne på denne siden av grensen. Vi måtte gå den andre veien. Det var et paradoks. Vi måtte til Mexico for å fortelle historien om en amerikansk helt.
DB: Denne filmen som du brukte fire år på, hva var kjernen for deg? Hvorfor bestemte du deg for å ta på deg dette, og hva vil du at det amerikanske folket skal komme med fra denne filmen?
DL: Først av alt må folk lære om hvem Cesar var. Du vil bli overrasket over hvor lite som er kjent om Cesars liv. Jeg har spurt og funnet ut at mange mennesker ikke vet hvem han var, hva de oppnådde, hva de måtte gjennom. Det er viktig at vi ikke glemmer at dette er en del av amerikansk historie. Det er viktig for ungdom å vite at dette skjedde, er en del av hvem de er og er en fantastisk inspirerende historie som kan vise at endring er i dine hender.
Det er en kraftig film for barn å se. Men det er også viktig for samfunnet vårt. Hvis du er en del av Latino-samfunnet, er det ikke mange filmer som hyller hvem vi er. Det er ikke mange sjanser til å gå på kino og se en film som handler om oss. Dette er, så det handler om den reisen. Det er en av så mange historier om samfunnet vårt som bør feires. Det handler om å sende budskapet til alle i Hollywood om at historiene våre må komme til skjermen.
DB: Hva lærte du av denne filmen? Hva ble du overrasket over som du ikke visste fra før?
DL: Jeg visste at de oppnådde noe, men jeg visste ikke hele strategien bak det. Jeg visste ikke hvor forut for sin tid de var. De organiserte den boikotten med en ikke-voldelig bevegelse, og sendte en melding til dette landet om at det skjedde en endring hvis vi ble involvert. De gikk ut og tok kontakt med forbrukere. De gjorde en bevegelse viral før viral var i hodet på dem. De tok kontakt med folk i hele landet som mente de ikke hadde noe til felles med gårdsarbeidere, og så innså de at de hadde mye til felles.
Foreldre snakket med andre foreldre, mødre snakket med mødre og sa at når du kjøper en drue, støtter du barnearbeid. Min seksåring kan ikke gå på skolen fordi han jobber for å forsørge familien. Vi tjener ikke nok penger til å sikre at vi kan gi utdannelse til barna våre. Da sluttet mødre å kjøpe druer. Så enkelt er det. Jeg lærte at det handler om å fortelle personlige historier. Om å komme seg ut og fortelle historien din og finne ut hvem som tenker som deg. Vi er ikke alene her.
DB: Det har gått over 50 år siden Edward R. Murrow laget sin berømte dokumentar «Harvest of Shame». Mens jeg snakker til dere, blir mellom 1,000 og 1,100 papirløse arbeidere som gjør noe av det hardeste arbeidet som vi alle er avhengige av, fjernet fra dette landet i en akselerert hastighet. Vi kommer til å nå rundt to millioner under Obama. Hvordan ser du filmen din i den sammenhengen? Vil du at det skal spille en rolle i denne transformasjonen, bringe bevissthet for å hjelpe til med å få slutt på denne typen lidelse?
DL: Jeg håper definitivt denne filmen deltar i den større kampen som skjer i dag ved å reflektere over hvordan dette landet kan tillate mer enn 11 millioner arbeidere å ikke ha rettighetene til de som konsumerer frukten av sitt arbeid. Arturo Rodriguez, [president] for United Farm Workers, sa at 80 prosent av arbeiderne er udokumenterte. Det er latterlig. Det er en ny form for slaveri, der disse menneskene mater landet, men knapt kan mate familiene sine.
Jeg snakket med noen i Miami her om dagen som laget en liten dokumentar på jordene, og de fant åtte år gamle barn som fortsatt jobber i dag. Forholdene har endret seg for noen få gårdsarbeidere – noen få steder i dette landet har de bedre vilkår. Men det er fortsatt en stor endring som trengs. Det vil skje hvis vi forbrukere engasjerer oss, hvis vi sørger for at vi forstår at deres historier er våre historier. Jeg tror det store og vakre budskapet til denne bevegelsen som vi trenger å bli minnet på i dag, er at det handlet om å være forent, om å finne de tingene som forbinder hvert enkelt samfunn for å finne styrken til å kollapse den veldig mektige industrien i dette landet. De oppnådde det.
DB: Har du vært i Arizona i det siste? Hvordan tror du filmen din kommer til å spille i Phoenix, der det å være en brun person og snakke spansk kan være en stor forbrytelse som kan koste deg opp til livet?
DL: Jeg var der. Vi gjorde en stor visning av filmen, med en stor feiring for Cesar Chavez Foundation og UFW. Vi var veldig høylytte og tydelige om meldingen som må sendes fra Arizona til resten av landet. Samfunnet vårt er veldig viktig for dette landet i dag. Det dette fellesskapet har gitt dette landet må anerkjennes. Vi kan ikke kalle dette frihetens land uten innvandringsreform. Det henger bare ikke sammen.
DB: Jordens dag nærmer seg. Cesar Chavez var veldig bevisst på jorden, grønnsakene. Gårdsarbeiderne sliter stadig med kjemien som gjør at avlingene vokser så godt. Kan du snakke om hans brede bevissthet rundt mat, spising og det større bildet rundt arbeidet?
DL: I dag bekymrer folk seg så mye om å være økologisk, hvordan maten vokser, hva som er inne i produktet du spiser og hvordan det påvirker deg. Men det er ikke mange som tenker på arbeidskraften, arbeidet bak. Du vil ikke være en del av en kjede som misbruker mennesker, som får barn til å jobbe, og som ikke respekterer de grunnleggende rettighetene som ethvert menneske burde ha. Du vil ikke være en del av det.
Så vi kan ikke bekymre oss så mye om økologisk eller ikke økologisk eller gressmatet. Vi må tenke på alt det menneskelige arbeidet bak produktet vi spiser. Det var noe Cesar gjorde oppmerksom på. Det var en stor boikott organisert rundt plantevernmidler, men i dag er plantevernmidler fortsatt et stort, stort problem for helsen til dette samfunnet. Det er latterlig at vi fortsatt diskuterer så mange ting som for meg høres så innlysende ut.
DB: Hva er rollen som Dolores Huerta spilte? Hvordan påvirket hennes førstehåndskunnskap fra å være i feltene hennes arbeid som medgründer av UFW med Chavez? Siden hun fortsatt er med oss, var hennes vitnesbyrd og erfaring en viktig del av å lage filmen?
DL: Ja, men ikke bare Dolores – det er mange mennesker. Siden Cesar gikk bort, og vi ønsket å hedre ham, satte vi oss ned med familien hans. Jeg jobbet tett med Paul Chavez som driver Cesar Chavez Foundation, og mange andre mennesker som var en del av denne bevegelsen som Gilbert Padilla og Jerry Cohen. Jeg jobbet tett med Mark Grossman, som var hans publisitetsperson og som reiste mer enn 10 år med Cesar over hele landet.
Jeg lager ikke en film som burde spilles som en historietime. Det er en film som må fungere som en film. Den må koble seg til og engasjere seg følelsesmessig med publikum. Det handler om den personlige og intime vinklingen du kan få. Jeg konsentrerte meg mye om hva som skjedde før og etter de store begivenhetene som er godt dokumentert – før den store talen, før pilegrimsreisen til Sacramento. Det som betydde noe for meg var de små øyeblikkene da han var ektemann, far.
For å få all den informasjonen trengte jeg at alle rundt Cesar matet meg med informasjonen og detaljene du ikke finner i bøker. Dolores leste manuset og ga oss notater, så så hun filmen. Familien ga meg tonnevis av lapper. Helen Chavez, kona hans, var veldig viktig. Jeg hadde en vakker samtale med henne i 3-4 timer. Hun kom for å si hei og gi oss sin velsignelse. Hun begynte å snakke, og snakke, og plutselig åpnet hun seg virkelig og ga oss så mange detaljer at jeg måtte gå tilbake og skrive manuset på nytt.
DB: Det er veldig vakkert. Jeg antar at du tok opp den samtalen?
DL: Ja, jeg tok det opp. Da hun begynte å snakke om Fernando, sa jeg at dette kommer til å være kjernen i filmen – hans forhold til denne sønnen. Cesar var bare en mann som oss alle. Han var en far som slet med å kommunisere med sønnen. Mens Cesar gjør dette fantastiske offeret, ga han bort muligheten til å være ved siden av barna sine, for at endringer skal skje, for å kunne levere noe bedre for dem og menneskene rundt dem.
Fra sønnens perspektiv er han blitt forlatt. Det er en veldig dramatisk ting, og jeg vet ikke om jeg ville være i stand til å ta det så langt som Cesar gjorde, som far. Det er noe som kan knyttes til alle. Vi er alle sønner, foreldre. Vi kan se det fra det ene eller det andre perspektivet. Det er det som minner oss om at dette bare er en annen vanlig mann. Han sa mange ganger, dette er historien om en vanlig mann som gjorde noe ekstraordinært.
DB: Hans erklæring om ikke-vold, faste, gjorde at denne vanlige mannen ble sammenlignet med folk som Mahatma Gandhi. Er det filmer du brukte som modeller? Folk snakker om filmer som «Salt of the Earth» og «Grapes of Wrath». Er dette filmene du vil at denne filmen skal kontekstualiseres med?
DL: Dette er filmer jeg så i prosessen med å lage denne, og de fungerte definitivt som en inspirasjon. Det jeg ønsket å unngå var å skape en helgen, å idolisere en karakter slik at han blir uvirkelig. Jeg har alltid ønsket å minne alle på at dette er en bevegelse av mennesker som har føttene på jorden. De er her med oss. Vi kan være en av dem. Vi kan bringe endring til uansett problem vi har i samfunnet vårt. Vi kan være en del av endringen.
Jeg ønsket å lage en film som ville føles personlig og intim. Det ville ha sine episke øyeblikk, men vil alltid minne deg på at det handler mer om følelsen av at du er den eneste som slipper inn i en personlig verden, å føle intimiteten. Å prøve å skildre familien var veldig viktig for meg. Det var en veldig kompleks familie med åtte barn som snakket engelsk til barna sine, men spansk til foreldrene. Jeg viste plagene til Helen, som moren som både måtte jobbe og bidra i fagforeningen, hvor hun jobbet hardt. Cesar var flink til å organisere, sette strategien sammen. Han var ingen stor taler. Han likte ikke oppmerksomhet, å ta mikrofonen og være foran alt.
DB: Han var bedre til å stille.
DL: Ja, stillhet og lytting var et flott verktøy for ham. Det var flott for samfunnet hans fordi de ble ignorert i så lang tid. Det kom endelig noen og tok seg tid til å lytte til historiene deres. Det ga dem selvtillit. Jeg elsker det. Jeg har alltid ønsket at filmen skulle føles ekte, at du kunne ta og lukte på den, føle en del av den. Jeg ville ikke at folk skulle føle seg fremmedgjort, at det var historien om noen som er så spesiell at den er uoppnåelig.
Jeg håper folk kan se filmen og velge å være med på det som skjer akkurat nå. Dette handler ikke bare om Cesar Chavez, men om hele samfunnet vårt som trenger feiring. De gjorde fantastiske ting. Filmen bør være en del av den feiringen.
Dennis J Bernstein er en rekke "Flashpoints" på Pacifica radionettverk og forfatteren av Special Ed: Voices from a Hidden Classroom.