Israel har gjort sin sikkerhet til synd qua non av forhandlinger med palestinerne, inkludert insistering på militær kontroll over Jordanelvedalen. Men disse eskalerende kravene ignorerer spørsmål om palestinsk sikkerhet og den større risikoen for Israel fra verdensomspennende kritikk, sier eks-CIA-analytiker Paul R. Pillar.
Av Paul R. Pillar
Alle bør kunne være enige om at enhver løsning av konflikten mellom Israel og palestinerne må være i samsvar med ekte sikkerhet for Israels folk. Historien om strid mellom Israel og flere naboer krever det. Den lengre historien til det jødiske folk, og om forfølgelsen og hatet de har utholdt, krever det.
Det er forståelig at Israels sikkerhet er et viktig tema som må vurderes i evalueringen av enhver avtale. Vi kjenner ikke alle detaljene i sikkerhetsplanen utviklet av general John Allen, men det er passende at en slik plan er en del av USAs innsats for å lette israelsk-palestinske forhandlinger.
President Obama snakker med den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu utenfor Det hvite hus 20. mai 2011 (bilde fra Det hvite hus av Pete Souza)
Det burde derfor være desto mer foruroligende at temaet Israels sikkerhet blir så alvorlig forvrengt og utnyttet på de villedende og manipulerende måtene som det gjør. Forleden dag Yuval Steinitz, en høyreorientert minister i den israelske regjeringen, avviste delen av general Allens plan omhandler Jordan-elvedalen og erklærte at Israel, for sin sikkerhet, må opprettholde en tilstedeværelse i dalen for alltid.
Vi burde ikke engang trenge ekspertdommen til en tidligere leder av Mossad, som direkte motsa Steinitz, for å innse at Israel ikke står overfor noen sikkerhetstrusler fra andre siden av Jordanelven og at det ikke er behov for en ubestemt israelsk militær tilstedeværelse der.
Hvem utgjør en slik trussel? Kommer kong Abdullah av Jordan til å fyre opp sine M60-tanks og prøve å gjenerobre Vestbredden (som hans far, kong Hussein, ga avkall på jordanske krav for rundt to tiår siden)? Vil den irakiske regjeringen ta seg tid fra å kjempe mot jihadister i Anbar-provinsen for å sende en ekspedisjonsstyrke over Jordan for å prøve å erobre Israel? Eller kanskje iranerne en dag bestemmer seg for å sende en slik styrke over både Irak og Jordan for å prøve å gjøre det?
Det absurde i slike scenarier understreker den grunnløse naturen til Steinitzs påstand. Og selv om en fantasmagorisk fiendtlig hær en dag vasset over Jordanelven, ville ubalansen i styrkene være slik at de israelske forsvarsstyrkene, selv uten permanent tilstedeværelse i dalen, ville knuse inntrengerne før de hadde en sjanse til å tørke føttene.
Som Mitchell Plitnick foreslår, påstander som Steinitzs handler egentlig ikke om Israels sikkerhet; de er en del av den israelske regjeringens utvidelse av den uløste konflikten på ubestemt tid, slik at den aldri vil måtte gi opp Vestbredden.
Det er også plagsomt å høre amerikanske politikere gå inn for den slags spill. Sen. Lindsey Graham, R-South Carolina, kom faktisk med denne kommentaren forrige uke: «Her er den ene tingen som jeg tror dominerer tenkningen i Israel: at når du først trekker deg tilbake, så er muligheten til å gå tilbake nesten umulig. Se på Gaza. Hva er sjansen for å gå tilbake til Gaza militært?»
Hei, senator, har du fulgt noen av nyhetene som kommer ut av den delen av ordet de siste årene? Israel har faktisk mye erfaring i å gjøre det å gå-i-militært-etter-tilbaketrekking. De har gjort det i Gaza så vel som Libanon.\
For fem år siden gjorde de det på en spesielt stor måte med Operasjon Cast Lead, en stor invasjon og riving av Gaza-stripen. Nå anbefales ikke den typen operasjon generelt som et positivt bidrag til internasjonal sikkerhet. Palestinerne ville ikke tro det; de så 1,400 av innbyggerne deres bli drept av israelerne i støpt bly. Men Israel så absolutt ikke ut til å nøle med hva de kan og ikke kan gjøre etter en tilbaketrekning fra okkupert territorium.
Graham ble ikke rapportert å ha nevnt noen av årsakene til at ulykkelige Gazasere gjorde ting, som å skyte raketter inn i Israel, som fikk israelerne til å bli opprørt. Årsakene, foruten fornektelse av politisk selvbestemmelse, har å gjøre med Israels forsøk på å gjøre Gazastripen om til et blokkert friluftsfengsel der livet holdes elendig og folk svømmer i kloakk.
Så vi vet ikke om han så for seg den samme typen ordning for Vestbredden, som, i likhet med Steinitzs krav om permanent israelsk militær okkupasjon av Jordan-elvedalen, ville være en avtaledrepende ikke-starter, eller noe mer fornuftig og mulig, noe som ville gjøre Gaza-punktet enda svakere.
Selv utover slik spilling, viser for mye som sies om Israels sikkerhet tre store feil. Den ene er å bli sittende fast i en slags tidssprang fra 1948, uten noen tilsynelatende erkjennelse av hvor mye korrelasjonen mellom styrker har endret seg siden den gang (og selv i 1948 seiret israelerne). I dag er Israel lett den mest potente konvensjonelle militærmakten i regionen, i tillegg til å være, siden 1970-tallet, regionens eneste atommakt.
En annen er den åpenbare, men vanligvis uuttalte, asymmetrien der mye sies om Israels sikkerhet, men lite eller ingenting om sikkerheten for palestinerne. Det er et spill for å forfølge absolutt sikkerhet for en part selv om det betyr absolutt usikkerhet for alle andre.
Med ethvert rimelig mål, som hvem som har invadert hvem og hvem som har lidd langt flere tap enn den andre siden, har palestinerne mer krav på USAs og verdens oppmerksomhet angående sikkerhetshensyn enn israelerne.
Den tredje feilen er tendensen til å behandle fiendtlighet mot Israel som en uforanderlig vare, som skal imøtegås med kraft for alltid, mens man nekter å anerkjenne respektene der denne fiendtligheten er en funksjon av uløste konflikter og israelsk politikk. Dette er den delen som burde være mest plagsom for israelerne selv, fordi det innebærer blindhet for den reelle trusselen mot deres sikkerhet og hva som ligger til grunn for den.
Den trusselen har blitt manifestert i ting som raketter fra Gaza og selvmordsbombere i israelske gater. I fremtiden vil det ikke manifesteres i form av en ny arabisk legion som mønstrer på bredden av Jordan, men i stedet i økende internasjonal kritikk og isolasjon og i en ytterligere distansering fra liberale demokratiske verdier i selve Israel.
Enhver som er bekymret for disse tingene, bør støtte, ikke hindre, det utenriksminister John Kerry prøver å gjøre for å løse den hektiske israelsk-palestinske saken.
Paul R. Pillar, i sine 28 år ved Central Intelligence Agency, steg til å bli en av byråets fremste analytikere. Han er nå gjesteprofessor ved Georgetown University for sikkerhetsstudier. (Denne artikkelen dukket først opp som et blogginnlegg på Nasjonalinteressens nettsted. Gjengitt med forfatterens tillatelse.)
FN har ikke teknisk anerkjent delingen av Palestina, avstemningen vedtok kun generalforsamlingen, ikke Sikkerhetsrådet, og heller ikke palestinerne har blitt eldre. Og det Israel er palestinerne å anerkjenne, det med den grønne linjen, det inkludert hele Jerusalem. Vær seriøs. Israelske ledere har ofte kommentert at det aldri vil bli en palestinsk stat. Det ser ut til at de bare bruker det til å kjøpe tid til kriger med Irak, Iran, Libanon for å distrahere oss mens de bygger fakta i det okkuperte territoriet (ikke omstridt land – Oslo døde da Israel fortsatte å bygge bosetninger når de i god tro visste at de høflig burde ha stoppet – hvordan gjøre palestinere rasende).
Så hvorfor ble Rabin skutt, hvorfor trakasserer bosettere palestinske kristne og muslimer, brenner avlingene deres og skyter bønder på jordene deres, skremmer avsidesliggende eiendommer ved å bruke KKK-liknende taktikk osv. Fordi de vil ha landet og de TROR at det er deres. En eller annen grunn, og verdig internasjonal debatt!
Selv om det for øyeblikket er sant at Jordan er politisk stabilt, er det kanskje ikke alltid slik. Det er fullt mulig at det store antallet palestinere som bor der kan søke en større union med de som bor på Vestbredden, noe som fører til dannelsen av en nasjonalstat som lett kan utgjøre en stor offensiv trussel mot Israel i samarbeid med andre regionale stater som også ønsker å bli kvitt den jødiske staten. Israel kan ikke dekke alle basene. Jeg mener at de bør annektere hele territoriet vest for Jordan-elven og være ferdig med det. PLO ville da bare bli enda et politisk parti i Knesset, og palestinerne kan finne ut at fred og vennskap oppnår mer.
«Palestinere må være i samsvar med ekte sikkerhet for Israels folk. Det jødiske folks historie, og forfølgelsen og hatet de har utholdt, krever det.»
For en unnskyldende måte å starte på.
Hva har det med palestinerne og Palestina å gjøre. Hva med situasjonen til palestinerne de siste 60 årene som nesten har blitt utslettet og deres land og hjemland pisket ut bokstavelig talt. Jøder led i 4 år, palestinere i 60 år og tellende og apologeter som deg insisterer på at "ekte sikkerhet for Israels folk" krevde fra palestinerne. Palestinerne landet ikke i Israel-Israel landet i Palestina og begynte fra starten å slakte det fredelige folket i Palestina. De kristne i EU begikk forbrytelsen og Mr. Balfour ga sionistene en blankosjekk på vegne av palestinerne og vasket blodet av hendene deres og peker med samme hånd på palestinerne med misnøye for ikke å ha mistet døde pent nok.
Israel har alltid bekjent seg til å ønske fred, men bare på hennes premisser.
Den forhandlet fred med Libanon mens den slapp millioner av klasebomber,
Den fortsetter å ønske fred mens den stjeler Palestina-land ..
Å forhandle i god tro mens du begår forbrytelser er ikke veien å gå ...
Så la oss se at THINTHREAD er 300 millioner dollar TRAILBLAZER 3.8 milliarder dollar trekke THINTHREAD 3 mil fra TRAILBLAZER 3.8 milliarder = 3.3 milliarder det er problemet ditt...THINTHREAD var for billig? TRAILBLAZER var nok for de rette få til å tygge på det TRAILBLAZER-eplet.
Hvis det som er sagt i denne artikkelen er sant, fortjener dette problemet i det minste en høring.
Jeg kan ikke komme over hvordan 757 og 767 Boeing utstyrt med Honeywell Pegasus Flight Management Systems ikke kunne ha blitt overtatt eksternt fra kaprerne. Mens vi er i gang, hvordan kunne til og med 1 fly ha blitt overtatt, enn si at 4 fly ble kapret med en væpnet terrorist? Av 4 fly, hva var oddsen for at NORAD ikke fikk 1 av dem! Hva trente vi for?
Hvis THINTHREAD er et godt system, gir det all mening i verden for meg, for jeg har alltid trodd at SIMPLE var veien å gå når man kjemper mot terrorister.
WWI lærte oss å tenke forsvar i motsetning til krenkelser. WWII gikk fra slagskip til hangarskip/ubåt. Terrorisme er etterretning for spesialoperasjoner. Lean & Mean er veien å gå .... forseglet med et kyss (hold det enkelt dumt)!