Neokoner over det offisielle Washington sidestiller "troverdighet" med å ta militære aksjoner mot et land som ikke vil bøye seg etter USAs vilje. Men ekte troverdighet for den amerikanske regjeringen kan komme fra å ta målte og ansvarlige tilnærminger til internasjonale uenigheter, skriver eks-CIA-analytiker Paul R. Pillar.
Av Paul R. Pillar
Lindsey Graham og John McCain, to tredjedeler av Three Amigos som fortsatt er i det amerikanske senatet siden Joe Liebermans avgang, bidro til meningssidene til Washington Post denne helgen en kort reprise av deres kjente posisjoner i Midtøsten-spørsmål: handle kraftfullt for å beseire Assad-regimet i Syria, være motvillige mot Iran osv.
Ikke noe nytt her, men det kan være verdt å reflektere et øyeblikk over en av deres anklager: at administrasjonens «svikt i Syria» er en del av et bredere «sammenbrudd av USAs troverdighet i Midtøsten». Graham og McCains spesielle bruk av begrepet troverdighet eksemplifiserer noe bredere også: en vane med å assosiere konseptet bare med kraftfulle handlinger, spesielt militære handlinger, snarere enn med noen annen politisk kurs.
Sen. John McCain, R-Arizona, og Sen. Lindsey Graham, R-South Carolina, vises på CBS '"Face the Nation."
Dette restriktive konseptet om å opprettholde en nasjons troverdighet kommer ikke fra noen ordbokdefinisjon av troverdighet ("kvaliteten eller kraften til inspirerende tro"). Hvorvidt en gitt handling eller et stykke passivitet har en tendens til å inspirere til tro, avhenger selvfølgelig av kontekst og hva annet den aktuelle staten har sagt eller gjort om det samme emnet. Det er ingen grunn til å postulere en asymmetri til fordel for tvangshandling eller noen annen form for handling.
Det er gyldige grunner for å kritisere Obama-administrasjonens politikk på Syria, spesielt overvekten på spørsmålet om kjemiske våpen med utilstrekkelig forhåndstenkning om hva de skal gjøre hvis en betydelig kjemisk hendelse skulle inntreffe.
Men administrasjonens påfølgende beslagleggelse på russisk initiativ etter den kjemiske hendelsen i august var i en reell forstand en godgjørelse på egne ord om å se på kjemiske våpen som den viktigste dimensjonen i Syria-konflikten. Det er en uberettiget snever måte å se konflikten på, men i det minste var administrasjonen konsekvent, og konsistens er en viktig ingrediens for troverdighet.
De to Amigos skriver at presidenten «spesifikt forpliktet» til dem i Det ovale kontor «å forringe Assad-regimets militære evner, oppgradere evnene til den moderate opposisjonen og flytte farten på slagmarken». De av oss som ikke har vært fluer på Oval Office-veggen kan ikke dømme den. Men offentlig har ikke presidenten forpliktet seg som kan rettferdiggjøre Amigos' anklage om at han «forlot» den syriske opposisjonen.
En annen feilaktig anvendelse av troverdighetsbegrepet er senatorenes likningstap av troverdighet med hvordan «Israel og våre gulf-arabiske partnere mister all tillit» til administrasjonens diplomati, med referanser til nylige indikasjoner på det saudiske regimets misnøye. Å mishage andre stater, når det ikke har vært svikt i å leve opp til en traktatforpliktelse og når de andre statene, som det gjelder både Israel og Saudi-Arabia, har store interesseforskjeller med USA, så vel som noen delte interesser, har ingenting å gjøre med svikt i troverdighet. Konsekvent forfølgelse av USAs egne interesser er mye mer et grunnlag for å opprettholde troverdigheten.
Graham og McCain gir oss utilsiktet et eksempel i deres stykke på hvordan USAs troverdighet kan bli skadet. Når de refererer til det iranske atomspørsmålet, sier de: "Vi bør være forberedt på å suspendere implementeringen av nye sanksjoner, men bare hvis Iran suspenderer sine anrikningsaktiviteter." Denne formuleringen kommer ut av et brev at åtte andre senatorer også signerte og som prøver å fremstille denne pakken som en balansert "suspensjon for suspensjon"-avtale. Dette er en latterlig lek med ord.
Det er ikke noe rimelig eller forholdsmessig ved å knytte et krav om at den ene siden fullstendig skal stoppe et pågående program mot at den andre siden ikke hoper på seg enda flere nye sanksjoner, som egentlig ikke innebærer en suspensjon av noe som helst. Ordspillet er utrolig. Hvis vi vil at iranerne eller noen andre skal tro at USA mener alvor med å oppnå en avtale, skader denne typen tåpelighet USAs troverdighet.
Paul R. Pillar, i sine 28 år ved Central Intelligence Agency, steg til å bli en av byråets fremste analytikere. Han er nå gjesteprofessor ved Georgetown University for sikkerhetsstudier. (Denne artikkelen dukket først opp som et blogginnlegg på Nasjonalinteressens nettsted. Gjengitt med forfatterens tillatelse.)
Dette stykket handler lenge om partiske spekulasjoner og kort om detaljer. Hva er det egentlig de brøler om? Afghanistan? Irak? Disse ble startet av den tidligere Bush/Cheney-administrasjonen. De såkalte «moderatene» som de omtaler som «syriske moderater» er neppe det. Mange av dem har ikke syrisk. Det er tsjetsjenske opprørere som kjemper der og fraksjoner av al Queda. Louie Gohmert hadde til en viss grad rett da han sa at McCain tok parti for al Queda. Jeg husker jeg så bildene av McCain som smilte og stod sammen med en gruppe opprørere..dette er noen av de samme menneskene som påstås å ha revet ut folks hjerter og spist dem, og halshugget dem. Jeg har en venninne som bor i Syria, og hun har fortalt meg om ødeleggelsene og ødeleggelsene som skjer i hendene til «opprørerne». For guds skyld, vi har nok av våre egne problemer her i vår egen bakgård som vi må jobbe med. Vi må absolutt IKKE bli involvert i en annen Midtøsten-krig - disse planene fungerer aldri bra for oss. Hvis Saudi-Arabia og Israel ønsker en krig, la dem starte den. Vi må kutte både SA og Israel løs. De er ikke annet enn krigshetsere og problemer.
Husk at vi har å gjøre med Høyre og spesielt tomme Høyre. De har aldri vært lenge på Specifics, foretrekker å sitte på tribunen og kaste ting på spillerne. Jeg tviler på at enten kan finne Frankrike på et verdenskart, mye mindre Tsjetsjenia.
Helt enig med deg angående Saudi-Arabia og Israel. Høyre vil ha de fattige unna. Hvorfor ikke begynne med de to største parasittene i vår verden?
Det burde hete F*c* Nationen.
Jeg leste denne artikkelen to ganger, så leste jeg Menendez-brevet. Insane McCain og Graham Crackers er i godt selskap. De insisterer på at Iran må avvikle sitt ikke-eksisterende atomvåpenprogram, eller møte de samme konsekvensene som Saddam Hussein.
Michael Scheuer ga nylig representant Peter King noen gode råd i vitnesbyrd for House Homeland Security Committee. King snakker det samme looney tunes-spillet som Crackers og Insane. Scheuer (ex-CIA Operations Officer) sa, og jeg siterer løst, "Du leder over en konkursøkonomi og du har nettopp tapt to store regionale kriger".
Uten å komme inn i de økonomiske realitetene har Russland og Kina for mange kryssende interesser til å la dette skje. Saudierne eller israelerne kunne gjøre det selv, men de foretrekker å la amerikanerne konfrontere Russland og Kina.
Alle som leser Menendez-brevet og følger sakene, må konkludere med at det er en irrasjonell pakke med løgner skrevet for å tilfredsstille vrangforestillinger som ikke forstår realpolitikk. De åtte underskriverne er fra topp ti-listen over mottakere av kampanjebidrag fra den andre pakken med kjeks, AIPAC av kjeks.
Enhver idiot bør innse at Rouhani og hans analytikere også har lest det brevet. De må ler av seg. Er vår troverdighet kompromittert? Vel, ikke med mindre C-SPAN viser disse klovnene på TV. De ville ikke gjøre det... ville de?