Avkjølende den første endringen

President Obama har overvåket en enestående juridisk kampanje mot lekkasjer av klassifisert informasjon med New York Times-journalisten James Risen som nå står overfor mulig fengsel for å ha nektet å vitne i rettssaken mot eks-CIA-offiser Jeffrey Sterling for en lekkasje publisert i Risens bok, Krigsstaten, et emne som First Amendment-advokat James Goodale diskuterer med Dennis J Bernstein.

Av Dennis J Bernstein

Føderale påtalemyndigheter prøver å tvinge New York Times-reporter og forfatter James Risen til å vitne i rettssaken mot Jeffrey Sterling, en tidligere CIA-offiser siktet for å lekke informasjon om en mangelfull CIA-operasjon for å sabotere Irans atomprogram som Risen rapporterte mye om.

Den 19. juli avgjorde Fourth Circuit Court of Appeals til fordel for Obama-administrasjonen at Risen må vitne under Sterlings rettssak, bare den siste saken om å slå ned på lekkere og journalister som publiserer gradert informasjon.

James Goodale, en fremtredende First Amendment-advokat, kaller administrasjonens kampanje mot lekkasjer en trussel mot journalisters evne til å gjøre jobben sin. Goodale representerte New York Times i den landemerke Pentagon Papers-saken fra 1971, da Nixon-administrasjonen prøvde å stoppe Times fra å publisere de topphemmelige dokumentene.

Goodale er forfatteren av en ny bok, Fighting for the Press: The Inside Story of the Pentagon Papers and Other Battles, og ser paralleller mellom Pentagon Papers-saken og nåværende innsats for å straffeforfølge Sterling, Bradley Manning og Edward Snowden. Han ble intervjuet av Dennis J Bernstein på Pacifica's flashpoints.

DB: Velkommen Mr. Goodale, det er veldig godt å ha deg. Jeg tror ikke du kunne ha valgt et bedre tidspunkt å skrive denne boken på. Og jeg forstår at du hadde noen veldig spesifikke grunner til at du ønsket å få ut denne informasjonen i ettertid. Kan du gi oss bakgrunnen?

JG: Jeg skrev denne boken egentlig som en klar oppfordring til dine lyttere, til deg selv, til journalister om å våkne opp til president Obama og hva han hadde i tankene for pressen, slik at vi ville være forberedt på å håndtere det. Vi er i en krise akkurat nå, vil jeg tro. I dette landet er vi alle bekymret for nasjonal sikkerhet, og hva som bør gjøres med folk som lekker.

Og boken min handler om en av tidenes største lekkasjer. Jeg ble spesielt tilskyndet til å gjøre boken, ikke bare av klargjøringsoppfordringen til Obama, men også av det faktum at WikiLeaks faktisk hadde skapt en lekkasje som kan sammenlignes med Pentagon Papers. Så det er bakgrunnen. Vi har to store lekkasjehistorier på gang nå, en som fortsatte for mange år siden, og vi har en president som er veldig bekymret for nasjonal sikkerhet, slik president Nixon faktisk var, på tidspunktet for Pentagon-papirene. Så det er mye som skjer som har kjente ringer.

DB: Du skriver … og jeg vil spørre deg rett opp. Du sier «Obama er verre for pressen og pressefriheten enn tidligere president Richard Nixon var». Er det overdrivelse eller er det ditt tilfelle?

JG: Vel, det jeg sier er at hvis president Obama går videre, og han prøver å straffeforfølge WikiLeaks, og han prøver å gjøre det på en konspirasjonsteori og han lykkes, vil han være verre enn Nixon. Fordi Nixon prøvde å gjøre det samme mot New York Times for mange år siden. Folk har glemt hva Nixon prøvde å gjøre. Men han prøvde å straffeforfølge Times for publiseringen av Pentagon Papers, og han ga opp. Han feilet. Så jeg sier, hvis president Obama kunne komme rundt og gjøre det samme mot WikiLeaks, som Nixon ikke kunne gjøre mot New York Times, vil han ha toppet, han vil ha toppet Nixon.

DB: Hvordan vil du beskrive Obamas tilnærming til klassifisert informasjon og pressefrihet?

JG: Vel, hør, jeg er en Obama-tilhenger. Jeg er tidligere medlem av regelkomiteen til det demokratiske partiet. Men jeg må fortelle deg at Obamas tilnærming til pressefrihet og nasjonal sikkerhet, fra mitt synspunkt, er veldig, veldig dårlig. Han jager journalister, han jager lekkasjer. Jeg synes bare ikke han har gjort en veldig god jobb med det. Og jeg beviser min sak litt, ved saken som kom ut fredag ​​hvor han har jaget James Risen, en tidligere New York Times-reporter, for ikke å avsløre en kilde til en lekkasje. [Risen] skrev om lekkasjen i en bok, og den saken, som var over hele avisene lørdag morgen, er en veldig, veldig dårlig sak. Det beviser for meg at Obama jager pressen unødvendig. Og jeg kunne fortsette og fortsette. Jeg har et ganske godt argument her fordi jeg faktisk spådde dette, da boken min kom ut 1. april i år at han ville ende opp med å prøve å sette Risen i fengsel, osv., osv. …

DB: Vil du bare bruke et øyeblikk på å minne folk på hva den såkalte begrunnelsen ... hva som skjedde her fordi jeg [tror] ikke folk forstår detaljene.

JG: Greit, så på lørdag morgen, hvis du tok opp forsiden til New York Times eller du hørte på radioen, har du kanskje hørt at James Risen, en New York Times-reporter, hadde blitt beordret av en lagmannsrett til å avsløre hans kilde. Kilden hans var … angitt i boken Risen hadde skrevet og den aktuelle informasjonen gjaldt Irans atomprogram.

Alle vet at kilden hans var en gentleman ved navn Sterling, og det Sterling gjorde, tilsynelatende, var at han fortalte Risen at Irans atomprogram ble ødelagt av noen aktiviteter fra CIA. Risen skrev det i sin bok. Han ble bedt om å bekrefte at kilden til historien hans var den nevnte Sterling. Han nektet å gjøre det. Så han sa at han aldri kommer til å avsløre det, han kommer til å gå i fengsel. Og lagmannsretten i Virginia sa «Nei, regjeringen har rett. Risen du tok feil." Og det ser ut som Risen skal i fengsel. Det er det den historien handler om.

DB: Greit. Sett det nå i sammenheng, og din bekymring for hvor dette går.

JG: Vel, min bekymring er at Obama, for å si det enkelt, er lekkasjegal. Han har tiltalt seks personer for lekkasje. Det er dobbelt så mange som har blitt tiltalt i hele USAs historie. Tre var rekorden før det. Og han er overbekymret for lekkasjer, og som en konsekvens av det ender han opp med å ville sette journalister i fengsel. Og det er ikke særlig bra for pressefriheten, selvsagt.

DB: Jeg antar at du kan si at det reiser noen utfordringer og noen reelle bekymringer om hvor pressefriheten er på vei, og hva vi alle har rett til å gjøre nå som anser oss selv som journalister.

JG: Ja, jeg synes journalister burde være veldig, veldig bekymret. Han, Obama, har også truet med å straffeforfølge Julian Assange. Nå drev Julian Assange nettstedet WikiLeaks. Og han, Julian Assange, er i England. Han er innesperret i den ecuadorianske ambassaden. Han er redd for å komme tilbake til USA fordi han tror at Obama vil tiltale ham. Nå, Julian Assange er kanskje ikke en attraktiv skikkelse for lytterne dine, men han er en som publiserte lekkasjer, det var det Risen gjorde, han publiserte dem på nettstedet sitt og han burde være i stand til å gjøre det under den første endringen, uten frykt for tiltale. Men Obama ser ut til å gå videre med den påtalemyndigheten. Listen fortsetter og fortsetter. Men jeg tror bare ikke at Obama er veldig god på pressefrihet.

DB: Vi snakker med James Goodale. Han har fått en ny bok, heter den Kamp for pressen. Han var sjefsrådgiver for New York Times da redaktørene publiserte Pentagon Papers i 1971. Du vet, i 1971, og i lang tid etterpå, vet jeg som daglig journalist, ville jeg dø for den typen dokumentasjon som var levert av Julian Assange.

Jeg mener dette var det journalister ser etter, for å dokumentere, i stedet for at noen bare sier her eller der, får du dokumentet. Du kan se ... hva politikken var. …Det virker nesten som journalister har … vendt seg mot seg selv, og føler at det er deres jobb å straffeforfølge varslerne … og journalistene som Glenn Grenwald som gir dem en plattform. Hvor er vi her?

JB: Vel, jeg tror at det er et par punkter her som du kom med som jeg vil understreke. Og nummer én, jeg har snakket om journalister som publiserer informasjon. Men vi må innse at i mange tilfeller er denne informasjonen det vi kaller varslerinformasjon. Det er informasjon som en bestemt person føler seg tvunget til å bringe til offentligheten i USA. Og journalisten mener at å bringe den informasjonen til offentligheten er å utføre sine forpliktelser som journalist. Det er det første poenget du kom med, som jeg vil understreke.

Det andre poenget er at det journalistiske miljøet ikke ser ut til å være like entusiastiske som meg for å støtte disse varslerne. Nå, i Glenn Greenwalds tilfelle, er han en blogger. Han er stort sett den samme som Julian Assange. Han har sin egen nettside, for å si det sånn. Han har publisert informasjonen om NSA-programmet, som har vært i overskriftene de siste ukene.

Men jeg tror poenget ditt er, og jeg er enig i det, at ikke alle skynder seg for å støtte Glenn Greenwald. Noen har sagt at han burde straffeforfølges selv. Men Glenn Greenwald er akkurat som deg. Du intervjuer meg, Glenn Greenwald intervjuet personen som lekket informasjonen om NSA. Og jeg synes virkelig det journalistiske miljøet bør støtte Glenn Greenwalds i verden og fortelle president Obama at han ikke kommer til å være i stand til å skremme journalister.

DB: Hvordan ville du … noen som representerte New York Times i Pentagon Papers i '71, hvordan ville du sammenligne WikiLeaks … hva Assange har gjort med det som skjedde med Pentagon Papers? Finnes det en parallell der?

JG: Vel, jeg tror det er en parallell. … De er de to store lekkasjer i amerikansk historie. Pentagon Papers, for å friske opp minnet til publikum, var en 47-binders studie av historien til Vietnamkrigen. Og Daniel Ellsberg lekket alle bindene til New York Timers. New York Times publiserte ikke alle, men en del av det.

Når det gjelder Julian Assange, lekket Private First Class Manning, som hadde tilgang til gradert informasjon, tonnevis med materiale til Assange. En del av dette materialet ble først publisert av New York Times, og senere ble det publisert av Assange. Så vi ser på to store lekkasjer, av to kjente lekkasjer, den ene bedre kjent enn den andre, Ellsberg den store lekkasjeren, utlekkeren, New York Times og menig Manning som ikke er like kjent som Ellsberg. Men han er en lekkasje, og han lekket det til Assange. Så Assange er den samme som New York Times, så videre, og så videre. Så generelt sett er de identiske.

DB: Utrolig. Vel, vi har ikke mye tid igjen, men jeg antar at hvis jeg kunne utnevne deg som spesialrådgiver for presidenten for juridiske anliggender, hva ville du ønsket å fortelle ham om hans politikk som har å gjøre med å gå etter [lekkere ]. Bradley Manning burde tilbringe resten av livet i fengsel, og noen mennesker rundt Washington føler at han burde bli henrettet som en forræder? Hva vil ditt råd være til presidenten?

JG: Mitt råd til president Obama er veldig enkelt. Ring den tilbake. Manning er en leker, han har erkjent skyldig i 20 år, han burde gå bort i 20 år, men han trenger ikke å gå bort for livet. Så be påtalemyndighetene dine om å ringe den tilbake. Og i tilfellet med James Risen, Mr. President, ønsker du ikke å sette en New York Times-reporter i fengsel, ring tilbake.

DB: Dette er et spekulativt spørsmål. Du er en advokat, men hva tror du New York Times ville gjort hvis noen la en tilsvarende versjon av Pentagon Papers i redaktørens hender i dag? Ville de ha motet? Ville de risikere sin frihet ved å bli stengt ned? Hva tror du? Hva ville du fortalt dem?

JG: Vel, jeg tror at motet er der ute. Jeg mener, Risen er tross alt en New York Times-reporter. Han gikk modig videre med lekkasjen som han publiserte. Jeg tror, ​​for å svare på spørsmålet ditt, New York Times ville gå videre med publisering av lekkasjen. Men jeg tror det som har endret seg i løpet av den mellomliggende tiden mellom den første publiseringen av Pentagon Papers og i dag, er at skruen har blitt strammet til pressen. Og at risikoen spesielt for journalister har økt. Så, i den grad informasjonen du snakket om kom fra en kilde som måtte beskyttes, tror jeg journalister kommer til å bli mye mer redde i dag enn de var for X år siden, spesielt etter Risen-saken og avgjørelsen, som vi snakket om tidligere.

DB: Så du forventer den store kulden? Du forventer en stor frysning. Du tror dette kommer til å avkjøle viljen til noen journalister til å … hvis du har tre barn …

JG: Ja, jeg pleier å holde meg unna ordet chill, jeg liker ikke å bruke det løst. Men jeg tror det er helt klart at det alle disse handlingene har gjort er at journalistene som ville være Risens, som ville få lekkasjer av informasjon som offentligheten burde vite om, de er ikke så ivrige etter å risikere friheten sin, og for det andre , Jeg tror ikke journalistene som pleide å gå det spillet, går inn i det. Så jeg vil bruke ordet chill for å oppsummere det punktet for å si at vi kommer til å få mindre og mindre rapportering om ting vi burde vite om fordi journalister kommer til å bli redde.

Dennis J Bernstein er en rekke "Flashpoints" på Pacifica radionettverk og forfatteren av Special Ed: Voices from a Hidden Classroom. Du kan få tilgang til lydarkivene på www.flashpoints.net.