En fotsoldat kaster pistolen sin

Brandon Toy, en veteran fra Irak-krigen og en prosjektleder på mellomnivå ved General Dynamics, konkluderte med at det han hadde gjort og holdt på med var i strid med USAs beste prinsipper og trakk seg derfor med en erklæring om at hvis "hver fotsoldat kastet ned geværet hans», kan ting endre seg, rapporterer Dennis J Bernstein.

Av Dennis J. Bernstein

Brandon Toy, som nettopp har sagt opp sin stilling som ingeniørprosjektleder hos militærentreprenøren General Dynamics, ga ut et oppsigelsesbrev som mange ser på. Det står delvis:

«Jeg har tjent det militære industrikomplekset etter 9. september i ti år, først som soldat i Bagdad, og nå som forsvarsentreprenør. Jeg har alltid trodd at hvis hver fotsoldat kastet fra seg geværet, ville krigen ta slutt. Jeg kaster herved min. Da jeg ble vervet, trodde jeg på årsaken. Jeg var uvitende, naiv og villedet. Fortellingen som er bekjent av staten og gjentatt av mainstreampressen har vist seg å være falsk og kriminell. Vi har blitt det jeg trodde vi kjempet mot. Nylige avsløringer fra fryktløse journalister om krigsforbrytelser, inkludert opprørsbekjempelse, skitne kriger, droneterrorisme, suspensjon av rettferdig prosess, tortur, masseovervåking og omfattende reguleringsfangst har kastet lys over den sanne naturen til den nåværende amerikanske regjeringen. ”

DB: La oss starte her Brandon Toy, hvordan ble du, om du vil, med dine egne ord, en del av det militærindustrielle komplekset etter 9/11. Hvor startet det for deg?

BT: For å være ærlig med deg, Dennis, tror jeg at jeg begynte å se bilder av soldater og krig, glorifiserte veteraner holdt frem som helter, flagg som vaier, osv. osv. Det fikk bare tanken i hodet mitt at det var omtrent det høyeste ting du kunne gjøre for landet ditt, var å tjene i de væpnede styrkene. Og så bare snøballte det derfra. Etter 9/11 ble jeg, antar du vil si, en rabiat patriot, og jeg var helt for Irak-krigen. Jeg må innrømme at jeg stemte på president Bush to ganger. Jeg vervet meg i slutten av 2003 etter at Irak hadde startet. Jeg trodde på årsaken. Jeg trodde vi skulle dit for å finne masseødeleggelsesvåpen og bekjempe terrorisme på egen jord, etc., etc., fjerne Hussein fra makten og bringe demokrati til Midtøsten som nå virker som et latterlig konsept for meg. Men jeg trodde faktisk på det. Så jeg ble sugd inn veldig dypt, veldig raskt. Og selv om jeg ikke meldte meg da jeg var 18, var jeg 24, ser jeg fortsatt på meg selv som veldig ung og naiv på den tiden.

DB: Kan du snakke litt om opplevelsene dine i krigssonen? Hva gjorde du der?

BT: Jeg var en maskingevær i en Humvee-enhet. Og jeg var stasjonert ved Camp Rustamiyah, den het tidligere Camp Cuervo. Det er på sørøstsiden av Bagdad. Og vi patruljerte, opp og ned, det som er kjent som Canal Street gjennom Al Masada [fonetisk] og Sadr City. Vi trente og støttet og fraktet irakiske politifolk og irakisk hærpersonell. Vi sjekket innsatte, vi fraktet fanger fra den grønne sonen til forskjellige steder, eller fra en irakisk politistasjon til forskjellige steder. Men som sagt, jeg var en fotsolid. Jeg var en maskingevær.

DB: Så du videoen om "sikkerhetsmord" som ble gjort tilgjengelig av WikiLeaks gjennom Bradley Manning?

BT: Ja, absolutt. Jeg så det for omtrent to år siden, for to til tre år siden, for første gang.

DB: Og var det kjent, med tanke på din egen erfaring?

BT: Måten de bar seg på, og måten de snakket om målene på bakken var kjent for meg. Og det var veldig urovekkende.

DB: Hva var ditt svar på å se den videoen? Var det en del av, liksom, transformasjonen din?

BT: Ja, absolutt. Det var en av de viktigste tingene som virkelig skilte seg ut for meg, i begynnelsen av virkelig å forstå sannheten om den sanne naturen til det vi gjør i utlandet.

DB: Og hva med den videoen ble på en måte en avgjørende del av transformasjonen din. Hvilke detaljer, hva var essensen som fikk deg der?

BT: Det som stakk ut i hodet mitt var bare ignoreringen av at disse faktisk er mennesker på bakken, som de skyter mot. Og så når varebilen kommer for å hente de sårede ... og de nesten gleder seg, vet du, "Vær så snill, la oss skyte." Og så skyte varebilen, og så finne ut at det var et par Reuters-reportere, og som var på bakken der, og barn i varebilen, og så tanken som kanskje ikke var en tank, men det er slik Jeg husker det, som kjørte over en av likene på bakken. Og ler litt av det. Det virket rett og slett veldig ufølsomt, lite brydd, dehumaniserende, som om noen så på et videospill. Det var bare veldig urovekkende.

DB: Vel, etter din militære erfaring ble du faktisk entreprenør. Du jobbet med General Dynamics som prosjektleder. Det er et stort forsvarsetablissement i typen bedriftsmilitær, må du si, mediekompleks, på dette tidspunktet. Fortell oss om hvordan du gikk på jobb for General Dynamics, og hva du gjorde der, når det gjaldt å støtte krigsinnsatsen.

BT: Jada, jeg ble uteksaminert fra college i 2008, og en av professorene mine kjente noen der, og fikk meg inn. Og jeg begynte der som en veldig, nesten glorifisert administrativ assistent. Og så jobbet meg opp til å administrere små prosjekter og annen innsats av den arten, utviklingsprosjekter, ikke noe så spennende. rundt stridskjøretøy, forskjellige systemer, mekaniske systemer, elektriske systemer osv.

DB: Hva med det du gjorde ble støtende for deg, og på hvilket tidspunkt gjorde det det? Hva var arbeidet?

BT: Det var ikke spesielt arbeidet i seg selv som var støtende. Det var ikke noe åpenlyst kriminelt eller noe slikt, for arbeidet jeg gjorde. Det var mer, jeg kom til å ikke se så mye forskjell mellom å holde en rifle i teater og sitte bak et tastatur og snakke militær sjargong, egentlig å være en soldat, et vedlegg til det militære industrielle komplekset, bak et skrivebord, uten en uniform på. Vi hadde de samme sjefene som vi rapporterte opp gjennom. Vi støttet den samme krigsinnsatsen, det var bare et spørsmål om plassering og komfort. Jeg var mer komfortabel enn jeg var på teater. Men jeg jobbet for de samme sjefene, i samme innsats.

DB: Hvordan vil du forklare forholdet mellom General Dynamics og det amerikanske militæret?

BT: Å, veldig tett, tett strikket. Nesten en og samme ting.

DB: Så, i tankene dine er de i hovedsak ingen skille mellom de private selskapene som lager våpnene, og militæret som kjøper og bruker det.

BT: Absolutt. Jeg mener, de er så sammenvevd, hele veien opp gjennom ledelsen. Og på alle nivåer som de nesten har blitt ... General Dynamics har nesten blitt et vedheng av USAs regjering, som enhver annen entreprenør.

DB: Det er veldig interessant. Så si litt mer om det. Hvordan er disse private entreprenørene nå tungt innvevd i stoffet til militæret? Hvordan fungerer det?

BT: Vel, du har svingdøren. Du har generaler og andre offiserer som beveger seg frem og tilbake fra militæret og deretter går inn i det sivile livet. De har kontakter i militæret … du kommer helt opp til bedriftsnivå, og disse gutta jobber i hverandres styre, osv. De er en del av elitestaten, på det høye nivået. De har et visst budsjett, de må bruke. Det er veldig nære relasjoner mellom tjenestemenn på regjeringens side og innenfor forsvarsentreprenørene.

DB: Nå, si litt om hvordan Edward Snowden påvirket deg. Hva med handlingene hans inspirerte deg til å reise deg og komme med denne ekstraordinære uttalelsen: «Jeg har alltid trodd at hvis hver fotsoldat kastet fra seg riflen, ville krigen ta slutt. Jeg kaster herved min.» Det er sterke kommentarer fra noen som nettopp jobbet i General Dynamics.

BT: Ja, Edward Snowden er, etter min mening, ekstremt modig for det han har gjort. Og når jeg lyttet til den andre videoen som Glenn Greenwald la ut, den andre delen av intervjuet fra Hong Kong og jeg hørte ham si de ordene om: "Jeg ble med etter Irak, jeg likte ikke det jeg så," jeg Jeg parafraserer dårlig, men det var nesten som ordene mine kom ut av munnen hans. Og jeg var bare så ærefrykt at han risikerte livet sitt i grunnen ... la oss være ærlige, absolutt hans frihet, i veldig lang tid, til å fortelle oss fra innsiden hva som skjer. Han gjorde konspirasjonsteori til konspirasjonsfakta, i bunn og grunn.

Vi hadde alle en slags generell idé om at vi ble spionert på konstant. Det var bare noe som, ja, ja, blunk, blunk, nikk, nikk … de ser på oss hele tiden. Men jeg tror ikke vi har hatt noe så betydelig eller dyptgående før, og måten de håndterer det på, både Glenn Greenwald og Snowden, er veldig imponerende. De har en ganske kamp. Kanskje ikke det rette ordet, men...

DB: Og når det gjelder arbeidet ditt i General Dynamics, og din desillusjon over krigsinnsatsen, gir dette gjenklang i selskapet? Er det andre folk du jobbet med som har disse bekymringene som blir mer og mer nervøse for at de kan være engasjert i ikke en demokratisk innsats, men kanskje hvis du tenker på dette i sammenheng med droneprogrammet, at du faktisk er engasjert i levere en utenomrettslig attentatgruppe? Kan du snakke om det?

BT: Ja, visst. Du vet, jeg snakket veldig lite om hva jeg tenkte til andre mennesker i General Dynamics. Det var et par nære venner som jeg hadde samtaler med og sa: «Hei, så du hva som skjedde i går? Så du noe om droneprogrammet? Har du sett Jeremy Scahills nye film? Så du «The Dirty War»-eksponeringen på BBC Arabic, etc., etc.?» Jeg fikk egentlig ikke så mye respons. Det er nesten som en forsettlig vending bort fra de faktiske hendelsene, i selskapet. Men jeg har hørt fra et par personer i selskapet siden jeg sluttet at det var ganske sjokkerende. Faktisk prøvde de å finne ut hvorfor jeg gjorde det, hva som skjedde, og noen mennesker har uttrykt at jeg har fått dem til å se på ting på en annen måte, noe jeg var veldig glad for...

DB: Er dette folk som fortsatt jobber i General Dynamics?

BT: Rett.

DB: Virket det som om de var interessert i å lære mer, eller bli mer aktive eller bekymret til det punktet?

BT: Det fikk det til å høres ut som de ble mer bevisste på hva som foregikk. Jeg kom egentlig ikke så mye i dybden med dem om ting.

DB: Du sier at du ikke lenger er fotsoldat i krigen. Hva betyr det for deg å si opp? Hva tror du du legger bak deg, og hva vil du kunne tilby med tanke på din opplevelse, til verden. Ordene dine er veldig sterke. Noe om opplevelsen din kanskje at amerikanere ikke forstår hva du gjør og om dette forholdet du har vært en del av?

BT: Ja, du vet da jeg bestemte meg for å gjøre dette, tenkte jeg for meg selv: "Åh, jeg kan smyge meg inn i skyggene og finne en annen jobb, og det vil være slutten på det." Men jeg følte så sterkt på det jeg så, og hva jeg gjorde, og hva jeg var en del av, at jeg ønsket at folk skulle høre stemmen min, fordi jeg faktisk tror på demokrati av Thomas Paine-typen. Ikke sant? Jeg ønsket å få det ut der, hvis noen ikke lyttet, er det greit. Men jeg hadde i det minste sagt mitt.

DB: Jeg spør på en måte hva slags innsikt basert på din erfaring både i militæret og innen en militær entreprenør, hva tror du folk kanskje ikke forstår ennå, og du vet, hvis du sto foran en ungdomsklasse skoleelever i samfunnsfag, hva ville du at de skulle vite som du ikke visste når du gikk blindt, som du sier, som en patriot og tenkte at du kjemper den gode kampen?

BT: Ikke stol blindt på regjeringen din. Ting er ikke som de ser ut til. På et veldig bredt spredningsnivå er det ting vi gjør som rett og slett er feil. De er imot det som antas å være stoffet i dette landet, alt de lærer oss på skolen, grunnloven, idealene som vi skal opprettholde, tingene vi skal kjempe mot. Og de vil skjule dem, de vil skjule disse hemmelighetene. Det er en høyere agenda på jobb her, jeg er ikke helt sikker på nøyaktig hva det er, men det er ikke hva som selges.

Og det er veldig lett å falle inn i den andre fortellingen fordi stemmene som taler sannheten, WikiLeaks, Assange, Greenwalds … de overdøves av mainstream media. Det blir litt bedre ser det ut til. Folk lytter litt mer, det blir, mer er det mainstream. Men i lang tid, hvis du begynte å snakke om dette, ville du bli stemplet som en konspirasjonsteoretiker. Spesielt da Irak-krigen startet og vi nettopp gikk inn i denne febrilske tonehøyden over 9/11, som var en forferdelig hendelse i seg selv, men vi mistet liksom forstanden som land. Vi mistet peilingen. Vi svelget mye, vi trengte ikke svelge. Vi trengte ikke gi opp våre borgerlige friheter. Vi trengte ikke blindt å følge hva regjeringen dyttet i strupen på oss.

DB: Vel, og til slutt, bare når det gjelder holdover, er dette en ganske rask transformasjon. Er du fortsatt hjemsøkt av noen av tingene du så, opplevde eller deltok i krigen? Og i så fall hva slags ting, for det var liksom der dette egentlig begynte, når det gjelder transformasjonen din.

BT: Ja, det var noen ting som skilte seg ut i tankene mine. Jeg tror det som forstyrrer meg mest er min egen holdning, jeg hadde under krigen. Som var at jeg dehumaniserte det irakiske folket selv. Du vet, peker rifler mot folk for å få dem til å stoppe i trafikken, og synes det er morsomt. Det er ganske vanlig. Og det er lett å falle inn i den tankegangen når du er der borte. Men vi dehumaniserte det irakiske folket fullstendig. Det var veldig få steder som sa: "Dette er faktisk mennesker, og de betyr noe." Det var mer som: "Hei, dette er stedet vårt, vi overtok det og vi skal gjøre det vi vil." Jeg føler meg dårlig av det. Jeg har det dårlig med å være med på det og oppføre meg på den måten. Og det er noen spesifikke hendelser som har skjedd der borte som skiller seg ut i tankene mine.

DB: For eksempel...?

BT: Reagere på bombeangrep og få folk til å hoppe opp og ned på oppbrente biler og si "Death to Americans"-ting. Og på den tiden tenkte jeg "Hvorfor gjør de dette?" Og nå gir alt mening. Men slike hendelser som du spurte om hva som hjemsøkte meg. Det er noen hendelser som hjemsøkte meg, noen ting jeg så, men totalt sett er det bare sviket i hele greia, uærligheten i hele greia som virkelig er imponert over hodet mitt.

DB: Og som jeg sa innledningsvis sa du i oppsigelsesbrevet ditt: «Jeg har alltid trodd at hvis hver fotsoldat kastet fra seg geværet, ville krigen ta slutt. Jeg kaster herved min.» Takk for at du er med oss ​​Brandon Toy, og takk for at du tok denne beslutningen om å offentliggjøres.

BT: Vel, jeg setter pris på det Dennis. Det har vært en glede å snakke med deg, og du tok opp noen gode spørsmål, og fortsett å gjøre det du gjør.

Dennis J Bernstein er en rekke "Flashpoints" på Pacifica radionettverk og forfatteren av Special Ed: Voices from a Hidden Classroom. Du kan få tilgang til lydarkivene på www.flashpoints.net.