Bushs avvergede NSA-utpressingsordning

For mer enn et tiår siden vervet president George W. Bush det nasjonale sikkerhetsbyrået i en utpressingsplan for å grave opp skitt for å tvinge medlemmer av FNs sikkerhetsråd til å godkjenne hans aggressive krig mot Irak. Men plottet ble avbrutt av en modig britisk etterretningsoffiser, Katharine Gun, som Dennis J Bernstein rapporterer.

Av Dennis J Bernstein

Tidlig i 2003, mens de amerikanske og britiske regjeringene søkte internasjonal samtykke til deres aggressive krig mot Irak, var et uventet tannkast i propagandamaskinen avsløringen om at det nasjonale sikkerhetsbyrået spionerte på medlemmer av FNs sikkerhetsråd på jakt etter utpressingsmateriale.

Avsløringen fikk liten oppmerksomhet i de vanlige amerikanske nyhetsmediene, som nesten var med på pro-krigsvognen, men avsløringen fikk bred internasjonal oppmerksomhet og stoppet utpressingsordningen. USAs president George W. Bush og Storbritannias statsminister Tony Blair ble tvunget til å forlate en FN-resolusjon og invadere Irak med en ragtag «koalisjon av de villige».

Flere måneder senere ble identiteten til lekeren avslørt, en ung kvinne ved navn Katharine Gun som jobbet som lingvist ved NSAs britiske motpart, British Government Communications Headquarters. Gun mistet jobben og ble siktet i henhold til britiske hemmelighetslover, men saken ble henlagt fordi retten ville ha krevd at Blair-regjeringen skulle avsløre at den også hadde vridd armene til juridiske rådgivere for å få frem en mening som støttet invasjonen.

Nå, et tiår senere, har Edward Snowden, en ung amerikansk systemanalytiker som jobber for NSA, lekket dokumenter som avslører et globalt overvåkingsnettverk og skapt en ny internasjonal debatt om statlig spionasje kontra personvern. Katharine Gun ble med Pacificas "Flashpoints"-vert Dennis J Bernstein for å diskutere begge sakene.

DB: Hva var din holdning da du bestemte deg for å lekke et bestemt dokument?

KG: Tittelen min var lingvistanalytiker. Jeg var en mandarin-kinesisktalende. Vi oversatte avlyttinger og produserte rapporter for de ulike kundene til GCHQ, som normalt er Foreign Office eller MI-5 og MI-6.

DB: Kan du forklare dokumentet du ga ut og betydningen av tidspunktet?

KG: Den ble utgitt i slutten av januar 2003, like før invasjonen av Irak. Jeg så en e-post som var sendt fra NSA til GCHQ. Det var en forespørsel fra GCHQ om å hjelpe NSA med å avlytte kommunikasjonen til seks nasjoner som satt i Sikkerhetsrådet på den tiden. Det var for å avlytte deres innenlands- og kontortelekommunikasjon for å få all informasjon vi kunne om delegatene, som USA deretter kunne bruke for å oppnå mål som var gunstige for amerikanske interesser. De etterlyste hele spekteret av informasjon, noe som fikk meg til å tro at de potensielt ville bruke informasjonen til å utpresse eller bestikke FN-delegatene.

DB: Denne avlyttingen fant sted i FN?

KG: Antagelig, ja. Eller det kan involvere FNs hovedkvarter eller også deres hjemlige bolig.

DB: Tanken var å få den nødvendige informasjonen på en eller annen måte for å påvirke nøkkelmedlemmene til å støtte USAs søken etter krig i Irak?

KG: Ja. På den tiden, hvis du ikke jobbet for etterretningstjenestene eller utenrikskontorene til USA eller Storbritannia, ville du sannsynligvis anta at målet til [president George W.] Bush og [statsminister Tony] Blair på den tiden var å jobbe diplomatisk for å finne en løsning. Men vi vet nå, etter flere lekkasjer gjennom årene om oppkjøringen til krigen i Irak, at krig var agendaen hele tiden. Da jeg så e-posten fikk det meg til å tenke: "Dette er bevis på at krig er agendaen." Derfor bestemte jeg meg for at publikum måtte vite det.

DB: GCHQ er den britiske regjeringens kommunikasjonshovedkvarter, tilsvarende NSA [National Security Agency]. Du jobbet der i forkant av Irak-krigen. Kan du minne oss på hvilke regjeringer som ble avlyttet?

KG: Seks nasjoner, små land: Angola, Kamerun og Pakistan, tror jeg. Mexico ble nevnt, og muligens Chile også. De var land som generelt ikke er kjent for sine store mektige posisjoner i FN

DB: Hva gikk gjennom hodet ditt frem til beslutningen om å lekke denne informasjonen? Denne store avgjørelsen endret historien litt. Hvordan tok du denne modige avgjørelsen som også forandret ditt eget liv?

KG: Jeg var veldig bekymret. Jeg hadde informert meg selv om realitetene i Irak og situasjonen der fordi jeg vokste opp under den første Gulfkrigen og de påfølgende årene med sanksjoner. Det lå i bakhodet mitt at Irak var et land som nærmest var ødelagt, og at folket levde under fattige forhold. Det fikk meg til å tenke at et nytt angrep på dem ikke ville være rettferdig og berettiget fordi det ikke var noe om Irak som var en trussel mot verken USA eller Storbritannia

Så da jeg så e-posten og skjønte at det som foregikk bak lukkede dører var et forsøk på å få FN til å godkjenne det som da ville ha blitt et forebyggende angrep på et land, tenkte jeg at offentligheten burde vite om dette fordi det gjorde meg sint .

DB: Hva skjedde etter at du gjorde denne informasjonen tilgjengelig? Hva skjedde med stillingen din? Ble du skremt, angrepet?

KG: Til å begynne med prøvde jeg å være anonym, men da jeg skjønte at informasjonen som ble avslørt i avisen den gang var identifiserbar for GCHQ, bestemte jeg meg for at jeg ikke ville leve et dobbeltliv på GCHQ og lot som om jeg ikke hadde noe med det å gjøre . Jeg betrodde linjelederen min og sa at det var lekkasjen min. Så ble jeg arrestert mistenkt for å ha brutt den offisielle hemmelighetsloven, avhørt og løslatt mot kausjon i åtte måneder.

I november 2003, til vår store overraskelse, bestemte de seg for å belaste meg, til tross for at de hadde ventet så lenge. Etter diskusjoner med det juridiske teamet mitt, som inkluderte Liberty, en organisasjon som ligner mye på US ACLU, bestemte vi oss for at jeg ville erklære meg ikke skyldig, fordi jeg personlig følte at selv om jeg gjorde handlingen, følte jeg ikke skyld, fordi jeg gjorde det. føler ikke at jeg har gjort noe galt. Vårt forsvar ville vært å etablere forsvaret for nødvendigheten, som ennå ikke er testet i en domstol. Det juridiske teamet mitt ba så om alle juridiske råd før krigen, og på det tidspunktet bestemte påtalemyndigheten seg for å frafalle alle anklagene mot meg.

DB: Hva tror du gjorde at de bestemte seg for å straffeforfølge deg, og hvilken informasjon fikk dem til å droppe siktelsen? Prøvde de å rygge? Prøvde de å sikre at ingen andre i stillinger som deg ville gjøre det igjen?

KG: Det er spekulasjoner fra min side fordi de åpenbart ikke har avslørt. Jeg mistenker at en av grunnene til at de anklaget meg var for å lage et eksempel på handlingene mine for å prøve å avskrekke folk fra det. På den annen side, da de frafalt anklagene, mistenker jeg at det kan ha vært en rekke årsaker. Da vi ba om det juridiske råd fra den daværende riksadvokaten, var hans juridiske råd på det tidspunktet ikke fullstendig avslørt.

Under oppkjøringen til krigen ba Blair selvsagt om juridisk rådgivning. Det første utkastet var på rundt 13 sider. Språket var veldig forsiktig – det stod ikke at det var noen sikker grunn til krig. Det var mange juridiske vilkår for forsiktighet, men på et tidspunkt ble Blair fortalt at den juridiske rådgivningen ikke var god nok. Han trengte en vanntett koffert. Riksadvokaten omformulerte deretter rådene sine og komprimerte det til en enkelt side som deretter ble utstedt til Underhuset.

Det var det som overtalte alle parlamentsmedlemmer i Underhuset til å stemme for Storbritannias engasjement i krigen. Etter hvert kom det ut informasjon, ikke fra meg selv, men fra andre midler og det viste seg at den juridiske rådgivningen ikke i det hele tatt hadde vært vanntett til å begynne med.

DB: Daniel Ellsberg sa at din viktigste og mest modige lekkasje er den eneste som er gjort i tide for å avverge en forestående mulig krig. Var ditt ønske om å avverge krig?

KG: Ja, jeg håpet de britiske ministrene ville se sannheten og stille spørsmål ved handlingene til Blair og de hemmelige forhandlingene han hadde med Bush på den tiden. Jeg ønsket mer åpenhet om saken. Jeg ville at folk skulle stille spørsmål ved hva som foregikk og generelt utfordre denne vognen for et forebyggende angrep mot et land som allerede var veldig fattig og ingen trussel mot noen overhodet.

 

DB: Hørte du noen gang fra folk som, basert på avsløringene dine, fikk vite at de ble avlyttet?

KG: Nei.

DB: Så det kom ingen takk fra den delen av verden?

KG: Nei. På tidspunktet for lekkasjen kom ikke navnet mitt ut. Åtte måneder senere ble navnet mitt offentliggjort.

DB: Endret det livet ditt?

KG: Jeg mistet jobben min. Den trygge, langsiktige ansettelse på heltid var ikke lenger mulig. Det har hatt en innvirkning, først og fremst økonomisk, på mitt liv og min families liv.

DB: Vi ser nå ekstraordinære NSA-lekkasjer fra Edward Snowden i britiske Guardian. Hva er dine tanker om dette?

KG: Jeg tror nok at Snowden er mye mer lurt enn jeg var på den tiden. Lekkasjen min var et enkelt problem. Snowden har jobbet lenge i USAs etterretningstjeneste. Han er åpenbart en veldig teknisk kunnskapsrik profesjonell. Jeg beundrer ham for å ha tatt dette enorme skrittet, som han tenkte ut veldig nøye og metodisk. Han har gjort noen veldig gode poeng. Denne typen saker bør være i det offentlige domene fordi det involverer uskyldige medlemmer av offentligheten. Vi, publikum, bør kunne ha en viss medbestemmelse i disse sakene.

DB: Vi hører at folk som deg, som lekket før krigen, og Snowden nå, setter folks liv i fare, og setter folket i fare. Vi hører at hemmelighold er nødvendig for å forhindre terrorangrep, og at mange har blitt forhindret av denne typen hemmelighold, etterforskning, avlytting og avlytting som pågår nå.

KG: Det er absolutt ingen bevis for at lekkasjene mine på noen måte utsatte noen andre i fare.

DB: Men du ble anklaget for det.

KG: Ja, de elsker å slenge ut anklager, det er det ingen tvil om. Men i mitt tilfelle støttet flertallet av synspunktene mine handlinger. I Snowdens tilfelle støtter folk som har en rettferdig og rettferdig forståelse av problemene i det store og hele hans handlinger, slik de ville vært for menig Manning, som for tiden er tiltalt.

DB: Har du mistet noen venner eller kollegaer på grunn av dette?

KG: Ironisk nok, egentlig ikke. Mange av mine venner og kolleger fra GCHQ har også forlatt GCHQ, delvis for å komme videre i yrkene sine. De så ikke mye sjanse for at deres språklige ferdigheter skulle utvikle seg mye lenger innenfor GCHQ, og jeg fortsetter å være i kontakt med dem.

DB: Hvis du hadde alt å gjøre om igjen, ville du?

KG: Det er et vanskelig spørsmål. Nå er jeg gift og har et barn. Jeg håper at jeg fortsatt ville gjøre det, men kanskje jeg ville være mer kunnskapsrik om hvordan jeg gjorde det. Snowden var veldig lurt og ser ut til å vite nøyaktig hva han burde gjøre – hvordan han skal holde seg trygg og holde seg unna for å bli urettmessig arrestert og stilt for retten uten rettssak.

DB: Dine språkkunnskaper. Bruker du dem nå?

KG: Ikke nå. Jeg snakker bare flytende mandarin-kinesisk. Jeg snakker litt japansk og prøver nå å lære tyrkisk.

DB: Det kan være nyttig i løpet av det neste tiåret eller så. Takk for at du snakker med oss.

Dennis J Bernstein er en rekke "Flashpoints" på Pacifica radionettverk og forfatteren av Special Ed: Voices from a Hidden Classroom. Du kan få tilgang til lydarkivene på www.flashpoints.net.