Amerikanske veterinærer blir med på Gitmo Hunger Strike

Av de 166 fangene som fortsatt er i Guantanamo Bay-fengselet, er 104 i en sultestreik som har vart i over fire måneder da de protesterer mot ubestemte interneringer uten rettssak eller til og med siktelse. De har nå fått selskap av flere amerikanske krigsveteraner, inkludert tidligere hærmedisiner Diane Wilson som snakket med Dennis J Bernstein.

Av Dennis J Bernstein

Flere Amerikanske krigsveteraner er i en sultestreik forsøker å stenge ned Guantanamo Bay-fengselet og krever frihet for internerte som ikke står overfor noen anklager og ikke anses som trusler mot sikkerheten.

En av disse veteranene er Diane Wilson, en fjerde generasjons rekefisker og en miljøaktivist på Texas Gulf Coast som har sultestreiket bare vann i 50 dager. Hun snakket med Dennis J Bernstein på Pacificas "Flashpoints"-program om protesten, som gjenspeiler en igangsatt av de fleste Guantanamo-fangene.

DB: Først av alt, etter 49 dager … hvordan har du det?

DW: Vel, for et par dager siden ville jeg sannsynligvis ha fortalt deg en annen historie, men jeg fikk noen elektrolytter. Hver gang du er på en så lang faste, og du bare er på vann, har du en tendens til å ødelegge elektrolyttene dine, og jeg drakk sannsynligvis ikke nok vann. Og jeg hadde, faktisk en av veterinærene, sendt meg noen elektrolytter i posten fordi han ikke trodde jeg skulle ta dem. Og det klarnet opp, min, min tenkning fordi min tenkning, det var som en tåke gikk over hjernen min. Og det ville vært veldig vanskelig å intervjue meg på det tidspunktet. Men jeg føler meg mye bedre nå.

DB: Vel, jeg er glad du føler deg bedre nå. Nå var du faktisk en medisiner i Vietnamkrigen...

DW: Ja...

DB: …og så ble du demonstrant i Vietnamkrigen, ikke sant?

DW: Å, absolutt. Det var det jeg så som en medisiner som absolutt bestemte hvordan jeg har følt om krig siden den gang. For, du vet, jeg var akkurat som de unge gutta som gikk inn, som meldte seg frivillig og du så de Life magazine-bildene av medisinerne. Det var den jeg så. … Jeg så de svart-hvite bildene av de medisinerne som var såret og strakte seg etter helikopteret og prøvde å hjelpe en soldat, og jeg følte bare trangen. Jeg skulle bli Florence Nightingale og jeg skulle gå. … jeg ville til Vietnam. Og det var det jeg ønsket å gjøre, og jeg fant ut annerledes. Og jeg er … jeg er fullstendig forpliktet til ingen krig.

DB: I en setning eller to, hva lærte du?

DW: Ah, hovedsakelig, det er når hæren, fordi jeg var i hæren, når de tar disse unge menneskene, og hvis det er en krig, som Vietnamkrigen, må de få deg til å tenke som den andre … og vanligvis er det var en mørkhudet person, fordi det var mange filmer de viste og … de var fienden, og det var denne drep, drep, drep mentaliteten.

Og jeg husker de tingene de ville gjøre for å få gutta inn i den typen mentalitet, og da jeg begynte å se gutta bli løftet tilbake, når du fikk dem inn på avdelingene, mener jeg, de var helt fortapt. Hvis du gikk nedover avdelingene, ville det vært en slik tåke av marihuana. Jeg mener det var som en tåke, og jeg husker, gutta, den eneste måten de kunne vise sin takknemlighet for meg … for at jeg hjalp dem, for at jeg tok vare på dem, var det de ville laste ned sykepleieruniformen min med dop … med deg navn det, du vet, Black Mollies, enten det var, crack, om det var kokain. Jeg vet ikke hva alt var, men det var … og de var totalt, totalt tapt.

Og å se på veldig kort tid den forvandlingen av mennesker. Og hva det ble til … jeg husker faktisk at jeg gikk til obersten min og sa til henne «Jeg spiller ikke spillet ditt lenger. Jeg sa: "Jeg slutter." Og det gjorde jeg. Hun skremte ganske mye og ba meg hilse og gå tilbake og gjøre det jeg gjorde, men jeg fikk faktisk en billett til Canada. Og jeg var sannsynligvis en av de, jeg vet ikke hvor mange andre WACS som dro til Toronto, Canada. Og jeg nektet absolutt å gjøre det lenger.

Og jeg var ikke en del av en gruppe, og hadde ikke solidaritet med mennesker, det var bare noe jeg så og opplevde og jeg sa: "Dette er ikke riktig." Og jeg kom til slutt tilbake og de sa at jeg var en veldig uamerikaner, og de ga meg en uønsket utflod, så jeg bruker det med stolthet.

DB: Så du har et av dine hovedvitnemål. Og nå er jeg sikker på at du har den på veggen ved siden av alle de andre flotte prisene.

DW: Ja, ja.

DB: Og jeg vil bare minne folk på at, Diane Wilson, du var en helt på mange nivåer. For meg er kampen din om å kommunisere med folket i Bhopal, som kommer fra den delen av Texas hvor du så vannet du elsket [Mexicogolfen], som du jobbet på som fiskebåtkaptein, ødelagt [i BP-oljen spill], og så ble du forent med folket i Bhopal, du reiste rundt i verden i fredens navn. Og så denne sultestreiken som du er i nå er egentlig bare en fortsettelse av ekstraordinært arbeid, egentlig for folket, for fred.

Så la meg fokusere deg nå. Hvorfor er dette viktig nok? Hvorfor er nedleggelsen av Guantanamo viktig nok for deg til å sette livet ditt på spill? Jeg tror … vennligst tilgi meg … kan jeg avsløre at du ikke er en ungdom?

DW: Nei, det er jeg ikke. Jeg er sekstifem, ikke en ung. Ja.

DB: Ok. Fortell oss hvorfor du risikerer livet ditt.

DW: Vel, jeg skal fortelle deg hva, jeg har hatt mye miljøpolitikk fordi jeg har vært en fisker, en rekefisker hele livet. Og jeg var, for flere måneder siden, på Dallas-innvielsen av Bush-biblioteket bortsett fra at jeg var på protestenden, og det var mange Vietnam-veterinærer der ute, det var mye Code Pink, og vi protesterte mot innvielse av Bush-biblioteket. Og Medea Benjamin hadde nettopp kommet tilbake fra London. Og hun hadde snakket med aktivistgruppen som hadde forsøkt å få den britiske statsborgeren fra Guantanamo.

Og helt ærlig, du vet, jeg hadde alltid vært klar over at det hadde vært demonstrasjoner med folk i de oransje hoppedressene. Jeg hadde sett det i alle disse, hvor disse høringene pågikk, og folk som sto tilbake, men jeg hadde aldri virkelig, virkelig kommet i dybden, og så da hun fortalte meg at hun ønsket å starte en rullende sult raskt, en internasjonal sult fort for fangene der borte … jeg leste hva som foregikk og det drepte meg fordi … jeg blir ekte …

DB: Det er greit...

DW: Jeg, jeg, det er, det er det

DB: Det er greit, ta et dypt pust. Det er helt greit. Nå, dette er kjærlighet, og det du gjør. Dette er en forpliktelse du har gjort. Vær så snill … bare pust, og du vet, de sa i gamle dager i Hellas, at gråt var et tegn på visdom. De hadde faktisk gråterom, så …

DW: Å, vel, jeg føler det litt … men det var en rekke ting. Det var...ah, fordi jeg er en fisker, og fordi du noen ganger har så liten stemme, og fordi selskapene er så mektige og de ødelegger. … jeg forstår hvordan det er å ikke ha en stemme. Så jeg forstår hvorfor folk sultestreiker. Fordi det ikke er et innfall, det er ikke ditt første alternativ, som tar … det kommer fra en annen del av hjernen din. Det er ikke engang en rasjonell ting, det er helt fra hjertet ditt, og jeg forstår helt hva det er … føles som å komme fra hjertet ditt fordi det er så desperat, og, og...åh…

DB: Ta et dypt pust. Det er greit.

DW: Den andre tingen er at jeg har vært med på grunn av at jeg kjemper mot selskapene, alt du gjør er ulovlig. Jeg har blitt arrestert så mange ganger for ikke-voldelig sivil ulydighet for bare å stå opp, og så forstår jeg hva … en tidel av hvordan det må være for de gutta å være i det fengselet. Jeg vet hvor brutale, hvor brutale på alle mentale, fysiske, psykologiske måter disse fengslene kan være. Og for at de skal være i den situasjonen, føle seg desperate … og så også for at det skal være mitt land! Det er som om dette ikke er den jeg tror dette landet er.

Og jeg kan ikke fortelle deg hvor mange som tror jeg er upatriotisk fordi jeg stiller opp og protesterer. De sier: "Vel, hvorfor går du ikke tilbake fra der du kommer fra?" Og jeg tenker: "Vel, jeg skal få deg til å vite at bestefaren min var en innfødt amerikansk indianer." Det er som om jeg ikke vet hvordan jeg kan være hjemme, i mitt eget land. Men det er som det amerikanske folket, vi må gjøre dette landet til det vi tror det er, og hva vi gjorde med de mennene der borte, hva vi har gjort mot familiene deres.

Code Pink var like forbi i Jemen hvor mange av fangene kommer fra, og til og med familiene, barna til menn som er i disse fengslene, de blir diskriminert. De blir utstøtt fordi det er faren eller broren deres som er der borte. Og greia med det er at det, tror jeg, åttiåtte av dem har vært planlagt for utgivelse, i over tre år. De har sittet i det fengselet i elleve år. CIA finner ingen grunn til å straffeforfølge … FBI, utenriksdepartementet, justisdepartementet og Pentagon … og fortsatt blir de. Av hvilken grunn?!

Det er politikk. De blir sparket fra den ene enden av den bakken i Washington til en annen. Alt er politikk, og det ødelegger folk. Og det er ikke det Amerika er. Og ved gud, det er som, duh, den eneste måten jeg vet hvordan jeg skal gjøre det på er at jeg tror oppriktig for å gjøre endringer må du presse det til kanten og du får rett i ansiktet deres. Du blir vitnet og du kommer så nært du kan.

Så det var det jeg gjorde. Og det eneste jeg vet som kan ta det så langt som de gutta tar det, er å gjøre det samme. Jeg vet, det amerikanske folket, presidenten, de kan ikke se disse [fangerne]. Har han reist til Guantanamo og sett de gutta? Skyt, nei! Så jeg gjør det rett foran ham. Og jeg vil. Og hvis jeg hadde en sjanse til å marsjere rett inn der og åpne døren hans, ville jeg garantert gjort det.

DB: Det er utrolig denne parallelle strukturen du setter opp. Du er der og faster i Texas. Jeg vet du kommer til å være tilbake på østkysten snart, men jeg antar at jeg vil spørre deg, presidenten, ville det være riktig å si, løy totalt for det amerikanske folket da han sa at han skulle legge ned Guantánamo? Så hadde han nettopp en ny pressekonferanse der kameraten din, Medea, ble tatt ut, og prøvde å snakke om hva som skjer i Guantanamo, og han snakker fortsatt om byråkratiet. Dette er hva jeg forstår at han snakker om de byråkratiske mulighetene for å gjøre dette, og dette, og dette … at det kanskje en gang i fremtiden, et sted i verden, kan bli gjort noe for å starte løslatelsen av disse fangene fordi jeg ikke høre noe om at han har løslatt dem.

Så, hva ville din dialog, eller ditt budskap til presidenten, være?

DW: Vel, han må bare ha det moralske motet. For han kan gjøre det i dag. Han skulle ha gjort det i går, og dagen før det. Men han klarer det i dag. Og for ham å la være, er det mangelen på moralsk mot. Og det er alt det er, og det er en tid, da president, som den mektigste mannen i verden, er at du må stå frem, ellers betyr alt du representerer for meg ingenting. Det gjør det virkelig. … jeg har så mistet troen på regjeringen min. Jeg har så mistet troen min, og tror det er opp til folket å være et vitne og få dem til å gjøre det. Så jeg prøver å få ham til å gjøre det, med alle deler av mitt vesen prøver jeg å få ham til å gjøre det.

DB: Og skal du snart reise østover?

DW: Vel, jeg skal til Washington, DC, og jeg skal være så nær porten til Det hvite hus som jeg kan være. Hvem vet?

DB: Vel, skal vi si, som seniormedlem i fredsbevegelsen, hva slags råd hvis en ung kvinne eller en ung mann, spesielt en ung kvinne, kom til deg og sa "Hvorfor gjør du dette? Hvorfor faster du? Jeg har livet foran meg … og hvorfor skulle det være viktig for meg å engasjere meg i denne typen saker?»

DW: Jeg tror hovedsakelig at disse problemene har å gjøre med hvem vi er som mennesker. Det vi har, jobbene våre, akkumuleringene våre, jobbtittelen vår … det er ikke hvem vi er. Hvem vi er er det gode vi kan gjøre for å gjøre dette landet bedre. Hvordan vi står opp ... eller hvordan vi setter oss ned.

Og faktisk kommer det ned til, og du vet, mange ganger prøver jeg å være hyggelig mot folk, og jeg sier det ikke så mye, men det er det, det er ingen unnskyldning. Det er ingen. Du vet, folk kan fortelle meg, "Vel, når barna mine blir store" eller "Når jeg får en bedre jobb." Eller, vi snakker med demokratene under stoppet krigen, det var en sultfaste der, og demokratene sa: "Vel, når vi kommer i en bedre posisjon." Og det er som om det alltid er en unnskyldning, og det er ingen. Og jeg tror det har med moralsk integritet å gjøre. Og for meg er det det eneste verdifulle du virkelig, virkelig har.

DB: Ok, vel, jeg skal ikke plage deg lenger, Diane Wilson. Vi vil at du skal være forsiktig. Det er en veldig utrolig inspirasjon for mange mennesker at du tar det standpunktet du gjør. Og det er mange mennesker som elsker deg for det.

DW: Takk så mye, Dennis. Jeg elsker å høre det … jeg hører det ikke, veldig ofte her nede i skogen.

Dennis J Bernstein er en rekke "Flashpoints" på Pacifica radionettverk og forfatteren av Special Ed: Voices from a Hidden Classroom. Du kan få tilgang til lydarkivene på www.flashpoints.net.