Utenriksminister Hillary Clintons besøk i det nylig demokratiske Egypt ble møtt av noen demonstranter som kastet tomater, men hennes stopp i Israel, som ikke inkluderte åpenbare tegn på uenighet, kan ha hatt mer uro like under overflaten, skriver eks-CIA-analytiker Paul R. Pilar.
Av Paul R. Pillar
Det er ikke noe nytt, selvfølgelig, i frakoblinger mellom en høflig finér av internasjonalt diplomati og betydelige interessekonflikter mellom regjeringer. Det er heller ikke noe nytt i mangel på sammenheng mellom hendelser på overflaten og i hvilken grad et underliggende forhold er samarbeidende eller konfliktfylt.
Men på utenriksminister Clintons nettopp fullførte reise i Midtøsten var mangelen på korrelasjon spesielt markert.
Utenriksminister Hillary Clinton i møte med Israels høyreorienterte utenriksminister Avigdor Lieberman i Jerusalem 16. juli 2012. (Fotokreditt: Department of State)
I Egypt ble sekretærens bilkortesje kastet med sko og tomater. Selv om det ikke var helt klart hva sinnet omfattet, var demonstrantene tydeligvis en kombinasjon av kristne som var på vakt mot noen som hadde å gjøre med en islamistisk regjering og noen hardbarkede tilhengere av den avsatte Hosni Mubarak. Clinton svarte med aplomb, og uttrykte senere som sin eneste beklagelse at protesten var sløsing med gode tomater.
Til tross for sinne i gaten, strekker de nåværende bilaterale gnisningene mellom USA og Egypt seg ikke mye utover konsekvensene av egypternes skarpe forskjeller seg imellom, noe som gjør det vanskelig for enhver utenforstående å gjøre forretninger med et egyptisk element uten å fornærme andre egyptere.
Det er mye felles interesse mellom USA og hvert av de store egyptiske politiske elementene. President Mohamed Morsi er et produkt av en fri valgprosess som manglet i Egypt i flere tiår og som USA med rette har støttet og støttet.
Den militære brassen, selv om den for tiden står i veien for et fullt representativt demokrati, står likevel for andre ting som også er viktige for USA, inkludert innenlandsk stabilitet og et fortsatt sterkt amerikansk-egyptisk sikkerhetsforhold.
Derimot, da sekretær Clinton var i Israel, var det ingen flygende tomater eller sko. Dessuten maskerte pynten og vennskapet på overflaten alvorlige problemer i forholdet og alvorlige interessekonflikter.
I sentrum av problemene, delvis på grunn av den gjennomgripende effekten på USAs forhold og stående gjennom regionen, er Israels oppbevaring og kolonisering av okkupert territorium beslaglagt i krig.
Når det gjelder demokratisering i nærliggende arabiske stater som Egypt, Israel har andre synspunkter enn USAs, av årsaker som er unike for Israel, og som Israel i stor grad har tatt på seg selv gjennom sin håndtering av det palestinske spørsmålet. Israel er også kilden til et annet stort regionalt problem for USA, som gjør et langsiktig spørsmål om Irans atomvirksomhet til en opptatt krise ved å true med å starte en krig.
Den nåværende israelske regjeringen har av og til latt interessekonfliktene dukke opp på måter som har testet tålmodigheten til amerikanske ledere og deres evne til å opprettholde innstillingen. Da den israelske statsministeren besøkte Washington, presenterte han skuespillet med å forelese USAs president på et bilde i Det hvite hus.
Da USAs visepresident besøkte Israel, ble han fornærmet ved å la den israelske regjeringen velge det øyeblikket for å kunngjøre sin siste utvidelse av bosetninger i de okkuperte områdene.
Denne gangen forfulgte Netanyahu-regjeringen det samme målet på måter som ikke ville bli sett på som en åpen fornærmelse. I løpet av helgen lærte vi det Netanyahus regjering har i det stille gått med på å subsidiere byggingen av mer enn 500 nye israelske hjem på Vestbredden, til tross for et løfte tidligere i år om å nekte slike subsidier.
Til tross for alle interessekonfliktene, har det blitt de rigueur å utstråle harmoni i forholdet mellom USA og Israel. Mange kommentarer i Washington behandler harmoni i dette forholdet som om det var et mål i seg selv, noe det ikke er.
Midt i en amerikansk valgkamp er utstrålingen desto mer de rigueur. Minister Clintons tur til Israel vil bli fulgt om et par uker med et besøk der av Mitt Romney, og det vil bli mye måling av hvem besøket var vennligst.
I løpet av de siste tre og et halvt årene har Hillary Clinton kastet seg over jobben som utenriksminister med mye energi og dedikasjon. Hun har godt fortjent et hvil, hvis hun vil ha det, når hun forlater stillingen. Hun vil nok spesielt ønske å slippe å bite seg i den diplomatiske tungen når overflaten av internasjonalt diplomati er skarpt på kant med den underliggende virkeligheten.
Paul R. Pillar, i sine 28 år ved Central Intelligence Agency, steg til å bli en av byråets fremste analytikere. Han er nå gjesteprofessor ved Georgetown University for sikkerhetsstudier. (Denne artikkelen dukket først opp som et blogginnlegg på Nasjonalinteressens nettsted. Gjengitt med forfatterens tillatelse.)
Godkjente ikke vår kongress nettopp en ni milliarder dollar hjelpepakke til Israel? Og de hadde ikke råd til en eneste elendig tomat? Det er takknemlighet for deg.
"Netanyau stammer ikke fra gamle hebreere.
Han er en polsk ashkenazisk jøde som opprinnelig etternavn var Mileikowsky, hvis østeuropeiske forfedre konverterte til jødedommen i middelalderen.
Det er forresten lite som tyder på at Jerusalem, utpekt av Bibelen som Davids hovedstad, var lite mer enn en landsby under Davids og Salomos tid, og Juda forble lite mer enn en tynt befolket landlig region, frem til det 7. århundre fvt.
Nøye undersøkelser av periodens arkeologi viser at det mektige daviniske imperiet som beskrevet i Bibelen ikke kunne ha eksistert. Juda var på den tiden en bakevje. Jerusalem, den antatte hovedstaden i dette mektige imperiet, ville ha hatt en befolkning på rundt 1,500 og var en liten landsby.
Hvor er restene? Ingenting har overlevd fra perioden. Ingen eksempler på bygging av byer og ingen historiske opptegnelser.
Bibelens Davids rike er bare en annen myte og eller stammelegende.
http://www.amazon.com/The-Bible-Unearthed-Archaeologys-Ancient/dp/0684869136/ref=cm_cr_pr_product_top
Profeti om vår himmelske FAR kommer sammen AKKURAT slik HAN sa det ville gjøre for tusenvis av år siden... Alle dere kenitter, vær klare.
Re: Mme Clintons mottakelse blant flygende tomater og sko, hvordan det enn ble rapportert, kunne man også tenke seg at det reflekterte en mye bredere misnøye med USAs politikk i Midtøsten, inkludert vår rolle i styrten av Irak, Libya og Syria, våre sanksjoner mot Iran, og vår tilpasning til Likuds okkupasjonspolitikk, og en identifikasjon av USA med Mubarak og den egyptiske hæren. Den egyptiske hæren kan være en styrke for stabilitet, men i den grad den oppfattes som å korrumpere den politiske prosessen - slik den ser ut til å ha gjort med plassene til parlamentet - eller håndhever politikk som ellers blir sett på som skadelig for folkets interesser , og også, for eksempel, fortsetter å holde stengt tilgang fra Egypt til Gaza, vil spenningen forbli. Jeg tror det er utbredt misnøye i Egypt med USA akkurat nå som bare vil øke, og at Mme Secretarys offentlige harangering og trusler mot den syriske regjeringen, sammen med våre fortsatte forsøk på å styrte den regjeringen, og den forferdelige volden som har eskalert der , har ikke falt for døve ører i Egypt, men i stedet gjort henne til et åpenbart mål.
Den bringer tilbake minner om at «Ugly American» og Nixon ble kastet med egg (og steiner) i Venezuela i 1957.
"stabilitet" kan bare bety ingen endring, fordi det passer USA, hvis nære venner inkluderer Saudi-Arabia og dets GCC demokratiske partnere hvis penger holder den amerikanske våpenindustrien på n milliarder.
For noen dager siden rapporterte CBC her i Canada at det mest bemerkelsesverdige faktum på Clintons reise var hvor svært liten innflytelse USA faktisk har i regionen, at både Israel og palestinerne sa nei til noen av forslagene hennes. Hvor kan det bli rapportert i USA, ikke sant?
Å, Fib. . . Hil er bare der som representant for Carlyle Group!