Audaciously Seiler videre med Hope

Hagit Borer, som ble født i Israel, men nå er amerikansk statsborger, forklarer hvorfor hun ble med andre amerikanere på The Audacity of Hope i et forsøk på å utfordre den israelske blokaden av Gaza og beskriver hva hun mener reisen oppnådde til tross for at hun ble vendt tilbake av greske myndigheter.

Av Hagit Borer

I 44 år nå har folket i territoriene okkupert av Israel i 1967 ventet på sin frihet. I Gaza har folk ventet i fem år på løslatelse fra verdens største friluftsfengsel; for gjenopptakelse av i det minste et visst mål av fri bevegelse, for gjenopptakelse av risikofritt fiske og for råvarer, for gjenoppblomstring av handel og industri.

Siden Operasjon Cast Lead, for to og et halvt år siden, har de også ventet på ankomsten av byggemateriale som ville tillate dem å gjenoppbygge sine hjem, sine skoler, sine sykehus, sin infrastruktur, ødelagt av Israel. 

Siden januar 2011, og i likhet med de 40 personene som skulle bli mine medpassasjerer, har jeg ventet på å seile til Gaza.

I mer enn et år før det jobbet Ann og Jane og Laurie og Helaine og Nic og så mange andre utrettelig på den amerikanske båten til Gaza. En gang sent i vinter kom vår individuelle innsats sammen for å bli strømmen som skulle bli The Audacity of Hope.

I mer enn ett år jobbet arrangører og passasjerer i 22 andre land kontinuerlig for å få til egen seiling til Gaza. Free Gaza Movement har nå jobbet i mer enn fire år for å bringe båter til Gaza. Starter med en båt, og så en annen, og en annen, og til slutt, våren 2010, en flotilje.

En gang i fjor vår kom alle disse anstrengelsene sammen for å bli en Gaza-bundet elv, Flotilla II: Stay Human. Den elven brakte oss alle til Hellas, hvor en annen kraftig elv har rennet.

 Elven som oppsto fra den folkelige motstanden til det greske folket mot innstramningene som ble pålagt dem av regjeringen i Hellas, og som igjen er diktert av IMF, i stor grad kontrollert av amerikanske bedriftsinteresser, og av den europeiske banken.

Det er på baksiden av den greske befolkningen, ser det ut til, at gjeld som er pådratt gjennom myndighets- og bedriftsvansker, korrupsjon og grådighet skal betales.

1. juli har handlingene til den greske regjeringen fått disse elvene til å smelte sammen. På den dagen, akkurat som menneskene på Syntagmaplassen i ukene før det og i ukene som kommer etter det, møtte vi også, ubevæpnede og ikke-voldelige, en uforholdsmessig maktutfoldelse. 

Også vi ble forhindret fra å hevde vår rett til å protestere mot urettferdighet, da den greske regjeringen bestemte seg for å konfrontere oss med ansiktsløse kommandosoldater og automatvåpen. 

Den dagen, da den greske regjeringen valgte å handle igjen som en håndhever av diktater med opprinnelse andre steder, og denne gangen la Israel til blandingen, ble kampen til folket i Gaza mot den israelske okkupasjonen og protestene til det greske folket, synlig. , en enkelt kamp.

Båten vår ble tvunget tilbake til Athen, og kapteinen vår ble arrestert. Men i ukene som har gått siden, har det vist seg at vi på mange viktige måter fortsatt er på det åpne hav.  

The Audacity of Hope, i sitt tapre forsøk på å bryte ut, har nå blitt et symbol på å stå opp mot kontrollen og misbruket av de mektige og mektige. 

Vi har blitt sannhetstalere til makt. Vår vei ble direkte fulgt av Tahrir, den kanadiske båten med sitt strålende forsøk på å unnslippe den hellenske kystvakten 4. juli; av passasjerene på Guernica, den spanske båten, som okkuperte den spanske ambassaden i Athen i flere uker; og av Le Dignité-Al Karame, som etterlot oss det minneverdige bildet av en liten yacht med sine 16 passasjerer omgitt, i internasjonalt farvann, av fire full-størrelse fullt bevæpnede israelske marinefartøyer. 

Og i våre umiddelbare fotspor, "flytilla" hundrevis av fredsaktivister som flyr inn til Israel, og møtte politireaksjoner så ute av proporsjoner at til og med New York Times kalte det "overdreven."

Til sammen har vi satt Israel på forsvaret. I fellesskap har vi tatt over skrivingen av manuset, og avslørt Israel for hva det er. Enda viktigere, vi har gjort saken vår til en felles sak med det greske folk.

The Audacity of Hope forhandler nå om sin overgang fra det konkrete til det symbolske, fra nåtid til historie. 

Men vår elv renner videre, for å smelte sammen med våre siste mentorer, initiativtakerne til den arabiske våren i Tunisia, i Egypt og i Jemen, i Libya, i Syria og i Bahrain, som har lært oss så mye om sannhet og om makt.  

Hver dag kommer linjene i dette nye og likevel så gamle skillet tydeligere frem. Hver dag blir det tatt et valg av enkeltpersoner, av institusjoner og av myndigheter. På vår side er det folket i Palestina, folket i Midtøsten og Nord-Afrika, folket i Hellas, folket i Wisconsin, folket i Portugal og Frankrike, og så mange andre.

Og hvem er på den andre siden? Lite trenger å sies om Israels regjering, som nå har sluttet seg til internasjonal tvang og systematisk løgn til sin liste over prestasjoner.  

Eller om USAs regjering, som ikke brydde seg om å skjule for oss eller verden sin holdning til vårt oppdrag. I en mye publisert uttalelse ga utenriksminister Hillary Clinton praktisk talt Israel grønt lys til å angripe ubevæpnede amerikanske borgere.   

Men på den andre siden står også IMF og Den europeiske banken samt mange, for mange europeiske regjeringer. Hvor trist at dette er den siden regjeringen i Hellas har valgt, senest med sine stemmer 21. juni og 29. juni, og i sin beslutning om å bruke «alle nødvendige midler» for å stoppe båtene våre!

Hvor trist, å se det stolte folket i Hellas være på mottakersiden av sekretær Clintons nedlatende godkjenning, i hennes nylige besøk.

Nei, vår reisen er ikke over. 23. august 2008 seilte Free Gaza, det første skipet til Free Gaza-bevegelsen, til Gaza, og de 44 aktivistene om bord var de første internasjonale som kom inn i Gaza sjøveien på 41 år. Mindre enn tre år senere meldte mer enn 500,000 XNUMX mennesker seg frivillig over hele verden for å seile med Stay Human Flotilla.   

Hvor mange flere denne uken? Neste måned? Neste år? Hvor mange flere kommer sjøveien, lander på flyplasser, marsjerer ved grensene? Montering på torg og langs bulevarder? Utfordre urettferdighet, og presse mot blokade etter blokade? Hvor mange flere elver smelter sammen for å renne til Gaza og utover?

For reisen vår begynner bare og vi VIL seile videre, frekt og med håp.

Hagit Borer, som ble født i Israel i 1952, flyttet til USA i 1977. Hun ble amerikansk statsborger i 1992 og er for tiden professor i lingvistikk ved USC.