Iranerne, vel vitende om at de har overtaket mot en forvirret Bush-administrasjon på flere måter, har sporadisk og forsinket tilbudt å fryse urananrikning, men har nektet å gjøre det som en betingelse for forhandlinger. Men det har vært gjennomført forhandlinger uansett.

Samtidig har USA presset Russland og Kina til å oppfylle sin avtale om å innføre sanksjoner dersom iranerne sviktet den opprinnelige insentivpakken. Eventuelle sanksjoner vil imidlertid sannsynligvis være svake fordi både Russland og Kina har økonomiske interesser i Iran.

Sanksjonene det snakkes om er et forbud mot eksport av atomkomponenter til Iran og et reiseforbud for iranere som jobber med landets atomprogram. Iran har allerede et omfattende ulovlig nettverk i Vesten for smugling av atomkomponenter, så et formelt forbud mot vestlig salg vil neppe ha stor effekt.

Av sikkerhetsmessige årsaker tillater ikke Iran sine atomforskere å gjøre mye utenlandsk junketing, så reiseforbudet vil også være hovedsakelig symbolsk.

De eneste sanksjonene som vil ha noen reell effekt på Iran vil være i oljesektoren. Men Russland og Kina ville motsette seg disse kraftig. Og det ville også de nervøse republikanerne som prøver å bli gjenvalgt i 2006 og 2008, midt i allerede høye oljepriser.

Eventuelle petroleumssanksjoner mot Iran, en av verdens største oljeprodusenter, vil få verdensprisen på olje til å eskalere. I tillegg tyder historien om økonomiske sanksjoner på at smutthull og smugling over tid reduserer effekten betydelig.

Iranerne vet dette godt fordi de har vært under en eller annen form for økonomiske sanksjoner helt siden revolusjonen deres skremte Vesten på slutten av 1970-tallet. Dermed skjelver ikke Iran akkurat i støvlene over den nye trusselen om vestlige sanksjoner.

Iran vet også at hvis USA setter i gang et militært luftangrep mot sine atomanlegg, kan det gjengjelde USA ved å skape mye problemer i to områder med betydelig republikansk sårbarhet – Irak og Afghanistan. Iran kan oppmuntre vennlige militser i disse landene, som nå støtter sine respektive regjeringer, til å gå inn i voldelig opposisjon.

Iranerne har mange venner begge steder som er fiendtlige til USA. Selv om Iran også ville bli skadet av denne handlingen, kan det stenge Hormuzstredet for petroleumsforsendelser som kommer ut av Persiabukta, og dermed få verdens oljepris til å skyte i været. Men selv om det tilsynelatende er irrasjonelt, kan et Iran under amerikansk angrep velge å gjengjelde på alle mulige måter.

Selv om Bush-administrasjonen ville hatt en sterkere hånd i forhandlinger med Iran hvis den ikke hadde blitt involvert i de afghanske og irakiske hengemyrene, kan den ikke gråte over sølt melk. I tillegg gir det ingen permanent løsning på problemet å prute om å bare midlertidig fryse det iranske atomprogrammet for å tillate forhandlinger.

USA må komme med nok et dristig tilbud til Iran, denne gangen uten de medfølgende truslene. I tillegg til de økonomiske insentivene gitt av en full normalisering av USAs iranske forhold og fullstendig integrering av Iran i verdensøkonomien, må USA garantere iranerne at verken USA eller Israel vil angripe Iran.

På dette sene tidspunktet, med de nylige invasjonene av Irans motstandere av Irak og Libanon, kan Iran være for mistenksom til at slike løfter vil bli brutt og velge å ikke gi opp sitt atomprogram. Men på dette tidspunktet er det Bush-administrasjonens eneste alternativ.

Faktisk er trusselen om militært angrep fra USA eller Israel det som driver Iran til å søke atomvåpen i utgangspunktet.

Hvis Iran forblir uforsonlig, vil USA sannsynligvis måtte akseptere at Iran sannsynligvis en dag vil bli en atomvåpenstat. Selv om det er uønsket, ville dette resultatet ikke være katastrofalt fordi USA har de mest formidable atomstyrkene i verden og sannsynligvis kan avskrekke ethvert angrep fra det lille iranske atomarsenalet.

USA klarte å avskrekke et atomangrep fra det radikale maoistiske Kina etter at regimet fikk atomvåpen på 1960-tallet. Kjernefysisk avskrekking burde også virke i tilfellet med et teokratisk Iran.

Ivan Eland er seniorstipendiat ved The Independent Institute, direktør for instituttet Senter for fred og frihet, og forfatter av bøkene Imperiet har ingen klærog Sette �Forsvar� tilbake i USAs forsvarspolitikk.