Hvorfor var da ikke denne typen raid Israels første reaksjon på fangst av soldatene, snarere enn jevning av Sør-Libanon og drap av hundrevis av uskyldige sivile?
Det er klart at Israels statsminister Olmert bruker det nylige kommandoangrepet som et desperat forsøk på å redde noe fra sin katastrofale offensiv inn i Libanon. Dessverre truer det mislykkede angrepet, kombinert med europeiske nasjoners motvilje mot å sende sine styrker inn i Sør-Libanon som fredsbevarende styrker, med å kollapse den skjøre våpenhvilen der.
Israel lider av offensivkulten, som også rammer det amerikanske militæret. Ved å tro at det å ta initiativet og ta kampen mot fienden vinner kriger, har begge disse militærene snublet inn i tjæregropen for å kjempe mot kriger som bare geriljaer kunne elske.
Både Israel og de amerikanske militærene burde ha kjent styrken til defensiv geriljakrigføringstaktikk fra tidligere erfaringer i Libanon og Vietnam. Men begge var arrogante når de tenkte at styrkene deres ikke burde �slumme� ved å trene for å kjempe mot slike tøffe fiender�selv om det var ganske klart at politikere uten militær trening ville være uvitende om de interne motsetningene i kontraopprørskrigføring og igjen ville beordre dem til å påta seg det.
Det anerkjente israelske militæret har alltid vært forventet å tørke gulvet med sine arabiske fiender. Den eneste måten Israel kunne ha vunnet kampen i Libanon på var å fullstendig utrydde Hizbollah, noe som neppe ville skje, gitt den israelske hærens motvilje mot å ha en hengemyr på bakken, slik den gjorde under sin 18 år lange okkupasjon av Libanon fra 1982 til 2000. Denne okkupasjonen var Israels Vietnam, og israelere har, omtrent som amerikanere, blitt skadevillige.
I stedet, for å redusere antall tap i den nåværende konflikten, bestemte det israelske militæret seg for å degradere Hizbollahs styrke ved å bruke kun luftmakt og en minimal hærtilstedeværelse på bakken. Men, akkurat som den amerikanske erfaringen i Irak, for å bekjempe gerilja, trenger man tilstrekkelige styrker på bakken som kan være mer selektive enn luftildkraft for å skille mellom opprørere og sivile.
I kontraopprørskrigføring, dreier det å drepe et stort antall sivile den viktige folkemeningen i mållandet bort fra okkupantene mot geriljaen. Men både de israelske og amerikanske militærene har brukt massiv ildkraft fordi den holder nede ofrene deres og dermed opprettholder støtten lenger hjemme for utenlandseventyret.
Så eventyrsøkende myndighetspersoner er fanget i den lite misunnelsesverdige avveiningen det er å fremmedgjøre mållandets befolkning eller deres egne hjemme, de to nøkkelgruppene å vinne støtte fra under en motopprørskrig.
Selv om utenrikspolitiske eliter avskyr offeraversjon i demokratier, er det faktisk en god ting - eller ville vært om altfor eventyrlystne politiske tjenestemenn ville se denne iboende, avgrunnsdype avveiningen i å kjempe mot geriljaer og unngå det.
Geriljataktikk er den mest vellykkede typen krigføring i menneskehetens historie, og den nevnte selvmotsigelsen er en av grunnene til dette. Den andre er at geriljaen er i defensiven og kjemper vanligvis i sitt eget terreng, som de kjenner langt bedre enn okkupasjonsmakten. De har også et bedre etterretningsnettverk på hjemmebane enn okkupanten, som sannsynligvis har en mangel på morsmålstalere. Slik har det vært både i Libanon og Irak.
I fremtiden bør både israelske og amerikanske politikere bekymre seg for å forsvare sine egne land i stedet for å gå på utenlandseventyr som gjør sikkerheten til sine innbyggere hjemme stadig mer svak.
Akkurat som amerikanere har blitt mindre sikre av alle de nye jihadistene som ble skapt rundt om i verden av den amerikanske invasjonen av Irak, sto borgere i Nord-Israel overfor den unødvendige trusselen om ødeleggelse av Hizbollah-raketter som deres egen regjering bidro til å generere.
I stedet for å gjennomføre forsinkede raid for å redde noe – hva som helst – fra deres katastrofale Libanon-offensiv og gjenopplive kampene, bør den israelske regjeringen la sovende hunder ligge og lære noe av nederlaget i Libanon.
Ivan Eland er seniorstipendiat ved The Independent Institute, direktør for instituttet
Senter for fred og frihet, og forfatter av bøkene
Imperiet har ingen klærog
Sette �Forsvar� tilbake i USAs forsvarspolitikk.
